Skulle jeg beskrive boligstrøket Mill Hill i Broxtowe utenfor Nottingham med ett ord, ville det vært striglet. Tujahekker, plettfrie plener, peoner og tulipaner og blankpolerte biler. Labours kandidat, Greg Marshall, driver valgkamp her tre uker før parlamentsvalget. Han vet at det er i slike områder at framtiden til partiet hans vil avgjøres.
For det er her den britiske arbeiderklassen nå bor. De eldre i området er tidligere gruvearbeidere, ingeniører og fagarbeidere. De yngre er ansatte i det offentlige, universitetsforelesere, skoleassistenter og sykepleiere. Stedet er normalt på alle mulige måter. I motsetning til valgkampen Marshall står overfor.
Da statsminister Theresa May i april innkalte til valg 8. juni, satte Daily Mail tonen. «Knus sabotørene» skrev tabloid-avisen og kalte Labour – i likhet med Liberaldemokratene og de progressive nasjonalistpartiene i Skottland og Wales – en trussel mot orden, sikkerhet og folkeviljen. May trenger et valgskred, ikke bare et simpelt flertall, for å presse gjennom sitt prosjekt med en hard brexit, et rent brudd med EU. De konservative har derfor valgt å satse på maniske, hemningsløse angrep. Hvis du bare leser høyretabloidene, skulle du tro at Storbritannia var havnet i en eksistensiell krise, at den nasjonale sikkerheten er truet, og at katastrofen er like rundt hjørnet.
EU forbereder seg på å ydmyke Mays regjering med de samme våpnene de brukte mot Hellas.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I Mill Hill er folk derimot mer opptatt av hull i veiene. Corbyn-tilhengeren Marshall går fra dør til dør proppet med fakta om Labours radikale forslag til ny økonomisk politikk, og innøvde svar på innsigelser mot Corbyns standpunkter på forsvar og innvandring. Men de tre første som åpner døra peker bare mot veien bak Marshalls skulder og klager på hullene. Etter at han er ferdig med dagens økt har ingen kalt ham sabotør.
Mens de store mediene tar et konservativt brakvalg for gitt, er det engasjementet som skal til ikke synlig her. «Det føles ikke som et valgskred for toryene,» sier Marshall. Problemet er bare at etter brexit har alle magefølelser vist seg ekstremt upresise.1 Se Paul Mason, «Villfaren, splittet og alene», Le Monde diplomatique, juli 2016.
«Gi meg stemmene din»
Geopolitikk og økonomi drev Theresa May til brått å skrive ut nyvalg. Den britiske økonomien bremser opp, mens pundets kollaps etter brexit-avstemningen driver opp inflasjonen. Selv om arbeidsledigheten er rekordlav, betyr den nesten fullstendige avreguleringen av arbeidsmarkedet at lønningene i privat sektor ikke vil stige, mens lønningene i det offentlige har blitt holdt på én prosent i året de siste sju årene. Dermed synker reallønnen.
FOTO: dominika zarzycka / Shutterstock.
Samtidig forbereder EU-kommisjonen seg, stikk i strid med Leave-kampanjens spådommer, på å ydmyke Mays regjering med de samme våpnene den brukte mot Hellas: en frist og en traktat. De vil utestenge Storbritannia så å si helt fra fellesmarkedet og så – sier en kilde – tilby en frist på tre år for å komme fram til en handelsavtale.
Med en overhengende fare for at 22 konservative parlamentarikere skulle bli rettsforfulgt for brudd på valgloven i 2015, var Mays forhandlingsposisjon i ferd med å svekkes ytterligere. Derfor handlet hun, resolutt. Hun fortalte de britiske velgerne at valget handlet om én ting alene: ikke innholdet i brexit-avtalen, men behovet for en samlet regjering til å forhandle om den. Hun fjernet de fleste referansene til hennes parti fra valgkampen og ba de andre partienes tilhengere om å «gi meg stemmene deres».
Et partiprogram som Labour-aktivister i årevis har fortalt at aldri ville bli vedtatt.
EU-kommisjonen svarte med en hardere tone i forhandlingene og lekket detaljer om en opphetet forhandlingsmiddag i Downing Street. 3. mai startet den britiske statsministeren en ordkrig mot Brussel. «Truslene mot Storbritannia har kommet fra europeiske politikere og representanter,» sa hun. «Alle disse handlingene har blitt bevisst timet for å påvirke utfallet av parlamentsvalget.»
Resultatet viste seg umiddelbart i lokalvalget dagen etter. UKIP kollapset. På to uker hadde May pulverisert det fremmedfiendtlige høyrepartiet og halt over halvparten av velgerne tilbake til toryene, ifølge nasjonale meningsmålinger. Valget endret det britiske velgerlandskapet. De konservative er i praksis omformet til en Tory-UKIP-blokk, og meningsmålingene viser at de lett kan vinne valget i juni. For å sikre en Tory-seier har UKIP allerede trukket seg fra 26 valgkretser der Labour i dag har representanter.
For Labour er problemet dermed, tilsynelatende, ikke lenger å vinne, men å overleve.
Delte velgere
Valgkretsen Broxtowe består av to sosiale univers. I nord er det tidligere gruvelandsbyer, mens den sørlige delen er en etnisk mangfoldig og relativt velstående universitetsforstad. Den eneste nord-sør-veien gjennom valgkretsen er en motorvei med bare én avkjørsel. Et England i miniatyr, med andre ord.
Da gruvene stengt i nord, dukket fascismen opp. Noen av de gamle Labour-aktivistene som driver valgkamp for Marshall, møtte hverandre under kampen mot det fascistiske British National Party (BNP). Men med UKIPs framvekst har de møtt en form for høyrevridd arbeiderpopulisme de ikke har klart å presse tilbake. BNP slo UKIP i 2010, men de to partiene fikk til sammen bare 2600 av 52 000 stemmer. I valget i 2015 kom UKIP på tredjeplass, med over 5000 stemmer. Liberaldemokratene kollapset fullstendig – og de fleste velgerne deres gikk over til De konservative – mens UKIP vokste på bekostning av Labour. Også her var Broxtowe en miniatyrversjon av hva som skjedde i småbyer over hele England. I brexit-avstemningen i juni i fjor stemte 55 prosent i Broxtowe for å forlate EU, med en valgdeltakelse på 80 prosent.
Hvis og når Skottland forlater Storbritannia, vil situasjonen bli enda verre for Labour.
For Labour har spørsmålet hele tiden vært: Hva skjer etter brexit-avstemningen? Meningsmålerne mente at det fantes røde og blå UKIP-velgere. De som hoppet av fra Labour gjorde det på grunn av de økonomiske og sosiale konsekvensene av høy innvandring og ville gå tilbake til Labour så snart partiet aksepterte brexit.2 Will Dahlgreen, «The two tribes of UKIP», YouGov.co.uk, 25. mars 2015. Men i januar begynte Labour-strategene å frykte at velgerne kunne bevege seg i motsatt retning. Partiets egne meningsmålinger viste at uten et tydelig løfte om å begrense innvandring fra Øst-Europa, noe Labour ikke kunne gi, sto partiet i fare for å miste opptil hundre seter i tradisjonelle arbeiderklasseområder.
Det var bakgrunnen for suppleringsvalget i Stoke on Trent, etter at Tristram Hunt, engang det store håpet til den nyliberale høyrefløyen i Labour, forlot politikken for å bli museumskurator. Med det ga han UKIP en symbolsk mulighet i et område hvor partiet har stor oppslutning.
I hele februar satset Labour alt de hadde på Stoke. Samtidig som de nektet å vike en tomme for UKIPs innvandringsfiendtlige retorikk, inntok Labour en subtil populistisk strategi der de skilte de som misliker Brussel fra de som ikke liker halalkjøtt og polsk aksent. Kommentatorer, som Financial Times’ Matthew Engel, reiste til byen for å erklære Labour «død», men måtte bite i det sure eplet. Labour slo UKIP stort i Stoke. Men det viste seg at de hadde sett seg ut feil trussel.
«Innrøm at Corbyn ikke vil vinne»
I en speiderhytte i Broxtowe forbereder Marshall hundre Labour-aktivister på å gå dør til dør. Pent stablede rekker med trekantede sandwicher ligger ved siden av en stor tekanne. Aktivistene er menn i femtiårene med t-skjorter som erklærer behovet for revolusjon, sykepleiere, kontorarbeidere, lastebilsjåfører og – overraskende – noen østeuropeiske fabrikkarbeidere. De kan ikke stemme i valget, men vil likevel banke på dører med et Labour-klistremerke på jakken.
«De vil kalle oss byeliten fra sør,» sier Marshall på spøk med henvisning til sørdelen av Broxtowe. Det er likevel en selvsikkerhet i rommet, på grunn av problemene til tory-rivalen deres, Anna Soubry. Hun er en beinhard remainer og så lite samstemt med Theresa May at hun har oppfordret til å danne et nytt sentrumsparti.3 «Tory MP Anna Soubry: It’s time to ’get on with’ creating a new party to fight against a ’Hard Brexit’», Business Insider, 31. mars 2017. Labours standpunkt – å akseptere brexit og forsøke å få mest mulig tilgang til fellesmarkedet – plasserer partiet nærmere brexit-velgerne enn rivalen. Dessuten er Marshall hundre prosent lokal, mens Soubry har valgt å bo utenfor området.
Foto: Marshalls Twitter-konto
Men når vi stuer oss sammen i et siderom med den harde kjernen av Labour-aktivister blir Labours største problem åpenbart. De som kjemper for venstrekandidater som Marshall og for Corbyns radikale økonomiske program, føler at Labours parlamentsmedlemmer og partibyråkratiet kastrerer innsatsen deres. «Se på dette,» sier en kvinne og dytter mobilen sin bort til meg i forakt. Det er et Facebook-innlegg fra en valgkampkoordinator i en valgkrets i nærheten, hvor kandidaten er Corbyn-motstander: «Et godt råd til folk som banker på dører,» står det. «Innrøm at Jeremy Corbyn ikke vil vinne. Fortell velgerne at landet trenger gode frittenkende Labour-representanter.»
Tidligere partileder i valgkretsen, Pete Radcliff, kan snakke mer åpent enn de fleste. Han er nemlig kastet ut av Labour fordi han angivelig skal ha vært med i en venstregruppe som støtter Corbyn (Labour forbyr medlemskap i organisasjoner som bryter med partiets grunnsyn). Han sier: «Det som bekymrer meg er hva som skjer etter valget. Vi kan vinne, men disse parlamentsmedlemmene driver valgkamp som enkeltindivider, ikke på partiprogrammet. De kan bryte ut av partiet hvis vi vinner, og kanskje også sabotere oss hvis vi ligger an til å vinne.»
Fra triumf til dilemma
De fleste i rommet er likevel optimistiske. Labours partiprogram har nettopp blitt lekket. Det lover massive skatter for selskaper og formueskatt for å betale for gratis universitetsutdannelse og helse- og sosialtjenester. Altså en type partiprogram som Labour-aktivister i årevis har blitt fortalt at aldri ville bli vedtatt. «Jeg er et nytt medlem,» sier en kvinne i 30-årene. «Jeg ble med for å velge Corbyn. Dette er alt nytt for meg, å gå ut og sanke stemmer. Men jeg føler meg så oppildnet og energisk – og jeg tror stemningen har snudd seg etter at programmet ble lekket. Jeg er overrasket over hvor lett det var å snakke med folk i hovedgata på lørdag.»
En fabrikkarbeider fra Øst-Europa forteller hva de står overfor. «Folk jeg kjenner i arbeiderklassen kommer med et enkelt regnestykke: bli kvitt innvandrerne så stiger lønna. De tror vi stjeler jobbene deres og at så snart de er kvitt oss vil de gå til arbeidsgiveren og si ’gi meg mer penger’. De hører ikke på noe annet. For dem er ’bli kvitt innvandrerne’ alt politikk handler om.»
I en annen tid ville et betydelig nærvær av fabrikkarbeidere på et politisk møte som dette blitt framstilt som en triumf, en forbindelse til grasrota. For Labour er det, derimot, et dilemma. I likhet med de tre millioner EU-borgerne i Storbritannias arbeiderklasse, er ingen av arbeidsinnvandrerne stemmeberettigede.
Corbyns ess
Da Corbyn begynte valgkampen møtte han et strategisk kaos med velgerflukt over til De grønne og de skotske nasjonalistene, et Skottland som er tapt for godt, og et dypt splittet parti. I tillegg har det konservative valgmaskineriet tre ganger mer penger enn Labour har klart å hoste opp. Corbyn har heller ikke full kontroll over partiadministrasjonen, og to tredjedeler av Labour-representantene i parlamentet støttet ham ikke i ledervalget.
Men Corbyn og hans nære medarbeider, skyggefinansminister John McDonnell, hadde et ess de kunne spille ut: Den økonomiske planen han utarbeidet i hans første tid som leder. Fra det som i praksis var et alternativt partihovedkvarter i labyrinten av kontorer i et parlamentspåbygg ved Themsen, fikk McDonnells team i oppgave å utarbeide et omfattende program for økonomisk stimulering og omfordeling.
McDonnell skisserte halve planen i september i fjor. Labour skulle låne 250 milliarder pund de neste fem årene for å skape nasjonale og lokale investeringsbanker, oppruste infrastruktur, etterutdanne, øke produktiviteten, og legge til rette for lokale investeringer – men samtidig begrense nye bevilgninger til offentlige tjenester til det som kan hentes inn via skatteseddelen. Denne regelen var så ortodoks at den ble kalt en reprise av det Labour-sentristen Ed Bals hadde foreslått i valget i 2015. Men i det skjulte brukte McDonnell den til å utforme den største keynesianske stimuleringspakken britiske velgere har fått tilbudt siden 1945.
McDonnells team ble oppfordret til å tenke stort om helse, skole og semesteravgifter og matche forpliktelsene med skatteøkninger. Partiprogrammet lover 14 milliarder pund til å reversere kuttene i skolevesenet, etablere subsidierte barnehage etter nordisk modell og gjøre voksenopplæring gratis. Elleve milliarder skal brukes til å fjerne skolepenger på universitetene (9000 pund i året i dag), og sju milliarder skal bevilges til helsevesenet.
Imot oddsen
Planen er like aggressiv når det gjelder skatteøkninger. Høyere inntektsskatt for de som tjener over 80 000 pund i året skal betale for ekstrabevilgningene til helsevesenet. En formueskatt for utenlandske eiendomsspekulanter skal, sammen med en Robin Hood-skatt på aksjehandel, finansiere gratis universitetsutdannelse. Og en massiv reversering av kuttene i selskapsskatten vil gi 20 milliarder pund til videreutdanning og skolevesenet.
Intensjonen var å avdekke forslagene dag for dag fram til lanseringen av partiprogrammet. I stedet ble en høytstående skikkelse i partiets høyrefløy så sjokkert da han så det endelige utkastet at han lekket hele dokumentet til høyrepressen. Mot all forventing har lekkasjen både tent valgkampen og sementert Labours historiske brudd med nyliberalismen. Partiets øverste administrative organ, National Executive Committee, hvor blairistene hadde mobilisert for å blokkere løftet om å avskaffe skolepenger, støttet enstemmig Corbyns program. Labour ble dermed det første sosialdemokratiske partiet som har gjennomført et radikalt brudd med nyliberalismen.
Corbyns kalkyle er at et stort nok, og forståelig, tilbud fra Labour kan få valget til å handle om noe mer enn Theresa May, en sterk regjering og brexit. Men idet aktivistene går ut i de tomme, solfylte søndagsgatene i Broxtowe, vet de at oddsen er imot dem, av grunner de ikke har kontroll over: den politiske dynamikken i Skottland.
Bitterhet over partiets selvdestruksjon
Da May la siste hånd på sin hard brexit-strategi, så Scottish National Party (SNP) det som en historisk anledning. Partileder og skotsk førsteminister Nicola Sturgeon forpliktet både partiet og det skotske parlamentet til en ny folkeavstemning om uavhengighet. I motsetning til avstemningen i 2014, vil denne holdes like før eller like etter EU-utmeldelsen trår i kraft, og skje mot den britiske regjeringens vilje.
I 2014 stemte 55 prosent imot å forlate Storbritannia, mye på grunn av et tungtveiende argument fra EU: «Forlater dere Storbritannia, forlater dere EU». Skottland ville måtte søke om medlemskap på ny, og det kunne ta flere år og de ville måtte bli med i euroen. Når Storbritannia nå skal forlate EU og Brussel tilbyr en egen avtale til Skottland, har denne frykten forduftet.
Labour kollapset i Skottland etter 2014, fordi store deler av de progressive arbeidstakerne vil ha uavhengighet. To tredjedeler av de nye medlemmene i SNP er tidligere Labour-velgere. Det som gjenstår av det skotske Labour er en underlig blanding av venstrefolk og blairister forent ene og alene av støtten til den britiske unionen. Labour har allerede tapt halvparten av velgerne sine til skotsk nasjonalisme, og har nå begynt å miste den andre halvparten til De konservative. Toryene ble nummer to i valget til det skotske parlamentet og vokste i lokalvalget i mai. Ifølge de siste meningsmålingene vil de stjele seter fra SNP i juni, fordi de velgerne som er for brexit og den britiske unionen er blitt blokkuavhengige.
Få Labour-aktivister utenfor Skottland bryr seg lenger om det skotske Labours skjebne. Til det er bitterheten over partiets selvdestruksjon er for stor. Labour-strategene i Westminster har innsett at de for all overskuelig framtid vil måtte styre, hvis de får anledningen, som en mindretallsregjering med støtte fra SNP.
Ubønnhørlige krefter
Så lenge Skottland er del av Storbritannia og stemmer på SNP, vil De konservative kunne framstille alternativet som en «kaoskoalisjon», slik May har gjort i denne valgkampen. Hvis og når Skottland forlater Storbritannia, vil situasjonen bli enda verre for Labour. Partiet har faktisk aldri hatt flertall i England: Labour har bare styrt når partiet har klart å få stemmene fra arbeiderklassen i Nord-England, Skottland og Wales, de store byene og litt av middelklassen.
Men det skotske eksempelet bør granskes nøyere av en mer strategisk grunn. Det som i et århundre forbandt Labour med den skotske arbeiderklassen, var sammenhengen mellom partiets økonomiske og kulturelle politikk. Klasseforskjellene var større enn splittelsen mellom katolikker og protestanter, og større enn den skotske nasjonalidentiteten. Det er ikke lenger tilfellet.
Framveksten av en progressiv kulturell nasjonalisme hos skottene, kombinert med globalisering og sosialliberalisme, har vist seg å være sterkere enn labourismen for halvparten av befolkningen. På motsatt side nærer De konservative seg ikke lenger bare av fremmedfrykten blant brexit-velgerne, men også tilsynekomsten av en protestantisk religiøs sekterisme.
Skotske Labours oppslutning er i ferd med å bli redusert til de som verken vil ha uavhengighet eller brexit – det vil si de som vil stanse de historiske kreftene som river Storbritannia i stykker. Dessverre, for hele partiet, er disse kreftene ubønnhørlige.
Skuffelse over politikken
På dørstokkene i Broxtowe er mange uvitende om hva som står på spill i valget. Mens vi høflig går rundt potteplanter og busker, er det det mest uforståelige. Et valg som blir utkjempet som en ideologisk og kulturell krig på nasjonalt plan har – i det minste i dette nabolaget – ikke tent den minste gnist.
Marshall og kollegene hans tar seg god tid – iblant mye tid – ved hver dør. De har blitt fortalt at de må lytte like mye som de snakker. Blant de femti husene jeg ser Marshall sanke stemmer i, er de som stemmer på Labour stolte over det og kjenner godt til stigmaet den nasjonale pressen forsøker å påføre dem. De kommer ut av hagene eller skurene, rister innforstått på hodet og sier ting som «i hele mitt liv» og «alltid Labour».
Tory-velgerne er høflige. De er for det meste eldre, men de er ikke fiendtlige – de er fortsatt villige til å snakke lenge med Marshall om lokale problemer. Hvis Labour taper på slike steder, så taper de dem like mye til apati og likegyldighet som til høyresiden.
Når de blir spurt «Hva vil du at Labour skal gjøre bedre her?», svarer mange uengasjerte velgere veiene eller de kommunale tjenestene, mens andre rister på skuldrene og kommer ikke på noe.
For valgkamporganisator og bystyremedlem Dawn Elliot, viser det at nyliberal politikk og avpolitisering forsterker hverandre. «Stemmeandelen vår har falt her siden 2010. Det skyldes ikke bare arbeiderklassens skuffelse over Labour, men også en skuffelse over politikken,» sier Elliot.
«Sju år med innstramminger har drevet folk ut av systemet. De føler at de ikke får noe tilbake. Derfor er de ikke politisk engasjert. Jo lenger toryene er i regjering og markedsfører ideen om at ’hver person er for seg selv’, jo mer uinteressert vil folk bli i verdien av offentlige tjenester.»
Kaoskoalisjonen
Da Theresa May skrev ut nyvalg hadde hun en oppslutning på 49 prosent i meningsmålingene, mens Labour bare hadde 26 prosent. Etter tre uker med valgkamp hadde Labour klatret opp åtte prosentpoeng, mens De konservative sto stille. Labours vekst kom mye på bekostning av Liberaldemokratene, som satset alt på å gå imot brexit.
May svarte meningsmålingene med å lansere et partiprogram som representerer et strategisk brudd med David Camerons liberalkonservatisme. Innstrammingene vil fortsette fram til 2025, men i en lavere hastighet. Angrepene på «trygdesnyltere» skal nedprioriteres. I stedet har toryene for første gang siden 90-tallet signalisert at de er villige til å skattlegge middelklassen og øvre arbeiderklasse, og tvinge «middle Britain» til å bære byrden av økende sosiale kostnader. Den biten av cameronisme Theresa May har bevart, er viljen til å senke selskapsskatten til 17 prosent – og dermed gi Storbritannia status som skatteparadis – for å konkurrere med Irland og Luxembourg etter brexit.
På tross av det ideologiske bruddet er ringvirkningene i partiet små. May har forkastet tretti år med politiske investeringer i liberalisme og Europa, men for øyeblikket er liberale toryvelgere rede til å inngå en uuttalt valgallianse med UKIP, i den tro at den verste nasjonalistiske og fremmedfiendtlige retorikken bare er spill for galleriet. Folk i kretsen rundt utenriksminister Boris Johnson og innenriksminister Amber Rudd har også fortalt at så snart valget er over, vil May bruke sitt store flertall til å gå tilbake til en soft brexit. Problemet er bare, slik lekkasjen om forhandlingsmiddagen viste, at du ikke trenger å være et geni for å forstå hvordan du skal utnytte selvmotsigelsene i Mays standpunkt, og Brussel har den tikkende klokken på sin side.
Eksistensielt splittet
Det handler ikke bare om Labours framtid, men om framtiden for progressiv politikk i Storbritannia. Den vil ikke bli bestemt i dette valget, men i de to turbulente årene med brexit-prosess etter valget.
Det er mulig at Labour får 35 prosent – langt bedre enn i 2015 – men likevel taper valget med en større margin. For Corbyn-tilhengerne vil det bekrefte to mistanker: for det første at partiets svake sentrisme holder nede kjernevelgerne, for det andre at kjernevelgerne sannsynligvis ikke vil overstige 35 prosent utenom i krisetider.
Hvis toryene får et valgskred vil Corbyn umiddelbart bli utfordret igjen fra partiets høyrefløy. Det blir fortalt at hundre parlamentsmedlemmer fra partiets nyliberale fløy (Corbyn har makt til å erstatte dem som kandidater) da ville følge Macrons eksempel i Frankrike og danne en separat blokk i parlamentet. Hvis det skjer er spørsmålet om Corbyn kan få full kontroll over partiet og forankre Labour rundt det nye venstreprogrammet. Uansett antyder Liberaldemokratenes dårlige resultat og den store misnøyen med Labours høyrefløy i parlamentet, at det raskt vil bli gjort forsøk på å danne et Macron-aktig sentrumsparti.
Et slikt sentrumsprosjekt vil støte på noen unikt britiske spørsmål: Ønsker det å stanse brexit, slik Liberaldemokratene gjør, eller dempe innvirkningene og forsøke å bli værende i fellesmarkedet, noe som vennene i Brussel har lovet å forhindre? Vil det ha flere kriger som Irak, slik blairistene vil ha, eller ingen, slik Liberaldemokratene ønsker?
Hvis Corbyn mot alle odds klarer å øke Labours oppslutning og muligheten for en koalisjon mellom Labour, SNP, Liberaldemokratene og De grønne, vil brexit-krisen gå inn i en ny fase. Det eneste som er sikkert, er at alle kreftene som støtter brexit, fremmedfiendtlighet og frimarkedsøkonomi nå er samlet rundt toryene, mens de progressive partiene fortsatt er uvillige til å forene seg taktisk, og er eksistensielt splittet over om de skal mildne konsekvensene av EU-utmeldelsen eller stanse prosessen.
Oversatt av redaksjonen
Paul Mason er skribent og journalist.
- 1Se Paul Mason, «Villfaren, splittet og alene», Le Monde diplomatique, juli 2016.
- 2Will Dahlgreen, «The two tribes of UKIP», YouGov.co.uk, 25. mars 2015.
- 3«Tory MP Anna Soubry: It’s time to ’get on with’ creating a new party to fight against a ’Hard Brexit’», Business Insider, 31. mars 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
