Den uvitende fortelleren

Flere har beskyldt Marguerite Duras (1914–1996) for alltid å skrive det samme. I etterordet til fjorårets norske oversettelse av den posthume Duras-utgivelsen Det er alt (1999) skriver forfatteren og litteraturviteren Anne Helene Guddal om «en slags urfortelling i forfatterskapet», som dreier seg om det «smertefulle forholdet til moren og brødrene i den franske kolonien Indokina».¹ Denne urfortellingen opptrer allerede i Duras’ tredje utgivelse, Demning mot Stillehavet (1950), en bok forfatteren mot slutten av livet oppga at hun selv satte høyest i sitt forfatterskap.²

Ifølge en av hennes biografer er da også Demning mot Stillehavet den «grunnleggende boka» i Duras’ forfatterskap, som hun «uten stans skulle skrive på nytt, som om forfatteren i realiteten aldri skrev mer enn én bok».³ Det er sant at Duras aldri ble ferdig med historien hun forteller i denne romanen. Hennes mest kjente verk, romanen Elskeren (1984), forteller den igjen.⁴ Også en senere roman, Elskeren fra Nord-Kina (1991), vender tilbake til samme historie.⁵

Slik kan man få inntrykk av at Duras’ motiver stadig er de samme, og få. Men det er ikke tilfellet: Selv om Duras er kjent for å bruke det samme materialet i flere sjangere: romaner, fortellinger, teater, film, er også det tematiske reservoaret variert. Det viser ikke minst den nye norske utgivelsen, Sommerregn.

Det er ingen vits

Kimen til historien i Sommerregn var en barnebok Duras ga ut i 1971, kalt Ah! Ernesto. Den igjen la grunnlag for en film, Les Enfants, som hun regisserte i 1985. Filmen er svært stilisert, med påfallende pauser mellom replikkene. Tankene går til absurd teater. Men der filmen åpenbart forsøker seg på absurd komikk, blir den snarere påtakelig stillestående. Boka Sommerregn fra 1990 bygger på filmen igjen, og klarer det kunststykket å få en levende og interessant fortelling ut av samme materiale.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I den grad Duras gjentok sine motiver, skyldtes det ikke noen uvilje mot å bryte ny mark.

Sommerregn er historien om Ernesto, hans brødre og søstre, og deres foreldre. Faren er italiensk, moren fra Kaukasus et sted. De bor sammen i en forstad til Paris. Ernesto går ikke på skolen, for foreldrene har glemt å sende ham dit, sies det. Men en dag må Ernesto begynne på barneskolen. Han ender opp med bare å gå der i ti dager. Når han skal forklare moren hvorfor han ikke kommer til å gå mer på skolen, sier han at det skyldes at «på skolen må jeg lære ting jeg ikke kan».

Hvor gammel Ernesto egentlig er, blir aldri helt klart. Det påstås at han er stor for alderen, bare tolv år gammel, men det antydes også at han godt kan være 20 eller 28 år – foreldrene har ikke dette klart for seg. Sikkert er det at Ernesto er en spesiell ung mann. Det viser seg at han har klare ideer om at det ikke «er noen vits» i å gå på skolen, og heller ikke noen vits i å forklare hvorfor det ikke er noen vits.

Menons slave

På et tidspunkt i Sommerregn kommer Ernesto over en bok. Ettersom han ikke har gått på skolen, kan han i utgangspunktet ikke lese. Likevel begynner han bare, og på nærmest mirakuløst vis er han i stand til å fatte innholdet i boka. Det framgår at det dreier seg om Forkynneren fra Det gamle testamentet (tidligere kalt Predikerens bok), boka som er kjent for utsagn som at alt er som å gjete vinden, forgjeves og forgjengelig. Det er verdt å nevne at Duras på sitt dødsleie planla en bok kalt Forsvinningens bok, inspirert av Forkynneren. Hun siterer da også fra Forkynneren et sted i Det er alt: «Alt er tomhet og jag etter vind.» Det er tydelig at Duras har en del erkjennelser til felles med Ernesto.

I en samtale med en av lærerne, som Ernesto og moren og faren blir innkalt til for å forsøke å få Ernesto tilbake på skolebenken, blir det klart at Ernesto har lært noe på skolen:

Jo, det var nettopp det. Det var der jeg forsto alt. Hjemme trodde jeg på babbelet til den dumme moren min. Men på skolen skjønte jeg hva som er sant.

Da læreren så spør ham hva det er, dette som er sant, svarer Ernesto: «At Gud ikke finnes.»

Utsagnet om at han ikke vil gå på skolen, fordi han der må lære ting han ikke kan, og også hans senere uttalelser, gjør at ryktene begynner å gå om Ernesto. Han blir etter alt å dømme berømt i hele Frankrike. Dertil viser det seg at Ernesto har en enorm evne til å fange opp informasjon. Han utforsker stadig nye fagområder, og later til å være et vaskeekte vidunderbarn.

Ernestos nyvunne berømmelse gjør at litteraturtidsskriftet Fi-Fi kommer for å intervjue ham og familien. Da journalisten omsider kommer i prat med Ernesto, får han vite at heller ingen av søsknene går på skole. Ernesto sier at de alle er «barn i generell forstand».

Det er tydelig at Duras mener å tematisere barndommen. Kanskje så også hun barn som et «gåtefullt folk», som det heter i Olle Adolphsons fabelaktige sang. Kanskje mente hun at barn for fort blir striglet av skolesystemet spesielt og av storsamfunnet generelt. Det er ikke godt å si. Men Sommerregn inviterer leseren til å stille spørsmål ved hvorfor noe må læres, og hvordan læring egentlig foregår, eller overhodet er mulig. Problemstillingene er eldgamle, de dukker blant annet opp hos Platon, der Menons slave viser seg i stand til å trekke geometriske slutninger uten noensinne å ha blitt undervist. Ernesto må ha noe av den samme medfødte evnen til å fatte ideer.

Duras og nyromanen

Sommerregn er en på mange måter fascinerende roman, men samtidig kanskje litt ufokusert. Den følger på mange måter filmforelegget nokså tett, blant annet blir flere av samtalene fra filmen gjengitt som «skuespill» i boka, altså med bare navn og replikker. Jeg foretrekker utvilsomt den sobre stilisten Duras, fra utsøkte romaner som Moderato cantabile (1958),⁶ der tonen allerede minner om Elskeren.

Moderato cantabile var den første av Duras’ romaner som ble utgitt på «nyromanforlaget» Éditions de Minuit. Forlaget gikk i bresjen for å utgi forfatterne som gjorde felles sak i å ta et kunstnerisk oppgjør med den tradisjonelle realismen kjent fra forfattere som Honoré de Balzac. Spørsmålet om hvem som er «den nye Balzac» tilsvarer på mange måter det norske spørsmålet om hvem som til enhver tid er «den nye Hamsun», men anfører Alain Robbe-Grillet og hans kongeniale kolleger ønsket slett ikke å være nye Balzac-er, i stedet ville de finne opp nye skrivemåter tilpasset en ny tid.⁷

Det var angivelig etter å ha lest Moderato cantabile at regissøren Alain Resnais ønsket å samarbeide med Duras, noe som førte til at Duras skrev manuset til Resnais’ film Hiroshima mon amour, med premiere i 1959. Moderato cantabile ble på sin side filmatisert av Peter Brook i 1960.

Mens en roman som Demning mot Stillehavet har mye til felles med den klassiske litterære realismen, møter vi i Moderato cantabile en Duras som har noe avgjørende til felles med nyromanforfattere som Robbe-Grillet og Claude Simon. Det er fristende å kalle det en diskré fortellerteknikk, eller kanskje burde vi tale om en form for «uvitende» forteller, i kontrast til den tradisjonelle 1800-tallsromanens såkalte allvitende forteller.

En tilsvarende fortellerinstans preger også Sommerregn. Som nevnt er Ernestos alder uklar: Er han tolv, tjue, tjueåtte? Nå er vel å merke foreldrene hans selv i tvil om sønnens alder, men romanens forteller er ikke noe klokere: Hun står så å si «på utsiden» av handlingen, av utsagnene, og observerer dem. Hun presenterer fragmenter av informasjon, men gir aldri noen helhetlig oppsummering.

Bokas slutt er tilsvarende åpen: Ernesto har kanskje blitt en «fremragende ung matematikkprofessor og senere forsker», men snarere enn å slå fast hvordan dette forholder seg, heter det bare at «enkelte vil ha det til» at dette ble hans framtid. Fortelleren gjengir her nærmest et rykte, men forblir selv «uvitende».

Menn som ikke tåler kvinner

Duras, som ikke kunne huske noe tidspunkt i livet da det framsto mulig for henne å være noe annet enn forfatter, og som i perioder, før alkoholismen tok henne, skrev bøker «åtte timer hver dag», gikk til litteraturen med et enormt alvor. Likevel kunne hun altså skrive bøker med klart komiske elementer, som Sommerregn. Alvoret hennes kommer klarere fram i en utgivelse som Det er alt, der tomheten og døden hviler over hele den fragmenterte tekstflaten.

Det er alt er den andre av to Duras-bøker utgitt på mikroforlaget TransFe:r. Den første, Å skrive, kom for to år siden, og er en slags poetikk. Opprinnelig ble den utgitt som del av en bok kalt Écrire, i 1993, altså da Duras var 79 år gammel.⁸ Å skrive står som en hyllest til litteraturen fra et menneske som virkelig har hengitt seg til den med hud og hår:

Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Ensomheten skaper man selv. Jeg har skapt den. Fordi jeg bestemte at det var der jeg skulle være alene, at jeg skulle være alene for å skrive bøker. Det var slik det gikk til. Jeg var alene i dette huset. Jeg stengte meg inne – jeg var selvfølgelig redd også. Og så elsket jeg det. Huset ble et skrivingens hus.

Holdningen til å skrive som noe som krever ensomhet, gjorde ikke at Duras skydde menn, tvert imot. Men holdningen til menn forblir tvetydig. Det er noe rystende ved formuleringer som dette: «Menn tåler det ikke: en kvinne som skriver. Det er forferdelig for en mann.»

Det litterære er alltid nytt

Også i møte med Å skrive får jeg lyst til å framheve noe av det «uvitende», eller i hvert fall ikke-planlagte, ikke-innstuderte, som preger Duras’ holdning til skrivingen: «Jeg kan si hva som helst, uansett finner jeg aldri ut hvorfor man skriver, eller hvordan man kan la det være.» Det er som om hun hele tiden skriver noe hun ikke har oversikt over hva skal bli – ja, som om hele forfattergjerningen går ut på å utfordre seg selv og sine egne forventninger: «Før man skriver vet man ingenting om det man kommer til å skrive. Og det er man fullstendig klar over.»

I den grad Duras gjentok sine motiver og skrev dem ut på nytt i stadig nye utgaver, skyldtes det ikke noen uvilje mot å bryte ny mark. Snarere var hele hennes skriving, fra setning til setning, en utforskning av det litterære som noe alltid nytt. Slik er da også den glitrende romanen Elskeren en helt annen bok enn Demning mot Stillehavet, selv om motivene er de samme. Årets utgivelse Sommerregn er kanskje i seg selv ikke blant de mest påkrevde Duras-utgivelsene på norsk, men den viser at det finnes variasjon i tema og motiv internt i Duras’ forfatterskap. Dette i seg selv gjør den vel verdt å oppsøke.

© norske LMD

Espen Grønlie er kritiker.

1
Anne Helene Guddal, «Etterord», i Marguerite Duras, Det er alt, oversatt av Silje Aanes Fagerlund, TransFe:r, 2016.
2
Marguerite Duras, Demning mot Stillehavet, oversatt av Elisabeth Aasen, Gyldendal, Oslo, 1999.
3
Alain Vircondelet, Duras, Éditions François Bourin, Paris, 1999.
4
Marguerite Duras, Elskeren, oversatt av Annie Riis, Gyldendal, Oslo, 1985.
5
Marguerite Duras, Elskeren fra Nord-Kina, oversatt av Annie Riis, Gyldendal, Oslo, 1995.
6
Marguerite Duras, Moderato cantabile, oversatt av Elisabeth Aasen, Aschehoug, Oslo, 1982.
7
Alain Robbe-Grillet, Pour un nouveau roman, Éditions de Minuit, 1963. Utdrag publisert som For en ny roman, oversatt av John Kristian Sandaker, Cappelens upopulære skrifter, Oslo, 1971.
8
Marguerite Duras, Å skrive, oversatt av Silje Aanes Fagerlund, TransFe:r, 2014.