David Lynch er igjen aktuell med fortsettelsen av den legendariske tv-serien Twin Peaks etter 25 års pause, men én gåtefull film fanger kanskje best Lynchs virke. Mulholland Drive fra 2001 handler om Hollywood, om drøm og mareritt, underholdningsmaskinens og pengenes spektakulære makt. Om begjær, tiltrekning og svik. Om Los Angeles’ spanske arv og sjarmen med en kunstform som konstant balanserer på line mellom kunst og ikke-kunst. En film om hyperrealitet som tilværelsens nav. En baudrillardsk film. En film om forførelsens nådeløse makt. En film om jenter som liker gutter og jenter som liker jenter. En film som under en overflate av pop og populisme stadig mer fremstår som kvintessensen av den populære kunstfilmens revolusjon. En type film som kanskje aldri igjen vil bli lagd.
Men sett på bakgrunn av gjentatte karakteristikker som «genialt forførende» og «uomtvistelig mesterverk», og siden Mulholland Drive ble kåret til nest beste film fra 2000-tallet i Sight & Sounds nyeste tiårsavstemning i 2012, så kan det ikke stikkes under en stol at filmens første tre–fire kvarter har mange banale, tullete scener, tablåer og sekvenser. Assosiasjonene veksler fra B-film de luxe via postavantgardistisk regeldestruksjon til en mulig intendert kalkun, der man lenge lurer hva som binder scenene sammen.
La meg gi tre–fire talende eksempler fra første halvtime: Skumle typer klippet ut av pulp-fiksjoner tar telefoner fra slitne rom, gir beskjeder som «The Girl is still missing». En nevrotisk fyr overtaler sin støttekontakt til å følge ham bak dineren Winkie’s for å se om en skrekkvisjon fra en drøm likevel er virkelig – og det er den sannelig. En mafiøs produsent påtvinger regissør Adam Kesher et rollebytte og spytter ut kvalitetsespresso i servietten, hvorpå Adam angriper bilen hans med en golfkølle, og i en påfølgende sekvens heller maling på sin utro hustrus juveler – og alt får følger, som det heter i oppfølgeren Inland Empire (2007). I mellomtiden har en sløv drapsmann til fulle bevist at han er en farlig amatør: Etter oppdragsmord, vådeskudd og «reparasjonsdrap» på en rengjøringsbetjent, klarer han å skape kortslutning og utløse brannalarmen ved å rette et skudd mot støvsugeren.
Mulholland Drive utsetter bevisst å markere stopp for tull og lek, og vil heller vise at de seriøse spørsmålene nærmest platonsk ligger som en skygge bak spillet – som silhuettskyggene bak introens dansere.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Alternativt anhang
Først, begynnelsen: En limousin flyter romskipslignende inn over et mørkt landskap, akkompagnert av Angelo Badalamentis typiske Lynch-toner.1 Italienske Angelo Badalamenti har siden 80-tallet vært den faste komponisten til Lynch. I denne filmen spiller han en av Castigliane-brødrene, han som spytter ut espressoen. Bilens passasjer er en klassisk noir-brunette (Laura Elena Harring). Etter to minutter stanser bilen, mennene i forsetet beordrer henne ut. Skal de skyte henne? Det får vi aldri vite, for bilen til en ungdomsgjeng ute av kontroll kolliderer med limousinen, bare kvinnen ser ut til å overleve. Vi følger hennes ustøe gange nedover mot bebyggelsen, forbi skiltet «Sunset Blvd.» og inn i en hage der hun dupper av, mens to etterforskere på ulykkesstedet snakker Twin Peaks-aktig: Could be. Brunetten ser at en dame med kofferter forlater leiligheten, ergo et mulig gjemmested.
Neste kvinne vi ser er på vei til denne leiligheten: Den entusiastiske blondinen Betty (Naomi Watts) fra Deep River, Ontario. Hun drømmer om Hollywood-karriere i likhet med tante Ruth. Men det er noen i Ruths leilighet. Den mørkhårede kvinnen står i dusjen, blondinen går ut fra at hun er en venninne av tanten. Brunetten husker ikke navnet sitt etter hjernerystelsen. I speilet ser hun plakaten for Gilda og navnet Rita Hayworth, dermed heter hun Rita. Har Rita noe i bagen som kan peke på hennes identitet? I stedet finner de haugevis med 100-dollarsedler samt en blå nøkkel. Sammen prøver Betty og Rita å finne ut om trafikkulykken på Mulholland Drive, og Rita husker et navn, Diane Selwyn. Ritas nærvær gjør husholdersken Coco nervøs, og den synske naboen Mrs. Bonner aner fare.
Mulholland Drive kan sies å være fullbyrdelsen av millenniets siste paradigme.
Den tredje hovedskikkelsen, Adam Kesher (spilt av Justin Theroux, i dag kjent fra serien The Leftovers), får kontoen sperret og en kryptisk beskjed om at en «Cowboy» vil møte ham i en landlig utkant av metropolen. Cowboy utfordrer Adams selvbilde og synes han er mer opptatt av å være en smart aleck enn av å tenke. Også Cowboys egne tanker kretser om å få riktig hovedrolleinnehaverske til filmen Adam kanskje skal regissere: This is the Girl – det må være fetisjuttrykket i Mulholland Drive, slik kritiker i Cahiers du Cinéma Hervé Aubron påpeker i sin monografi om filmen.2 Hervé Aubron, Mulholland Drive de David Lynch, Yellow Now, Paris 2006. Aubron karakteriserer Cowboy som «en krysning av et albinospøkelse og en hvit klovn», og sammenligner ham med den sjakkspillende Døden i Bergmans Det syvende innseglet.
Betty prøvespiller for en gammeldags regissør og en senior skuespillersjarmør. Adam driver og tester skuespillere til filmen, en slags musikal. Skjønt tester og tester, vi vet for lengst hvem som skal vinne: The Girl heter Camilla Rhodes. Betty og Rita kjører til hybelhuset der Diane Selwyn har adresse, men Diane døde tydeligvis for flere dager siden. De føler behov for å avreagere. Venninnenærheten mellom Nancy Drew-aktige Betty og den vampete Rita får seksuelle overtoner. I løpet av natten begynner Rita å mumle «Silencio», som en slags tungetale. De drar til en latinamerikansk nattklubb/kabaret med nettopp det navnet. En merkelig konsert finner sted, uten band, no hay banda!, men med bånd. Rebekah Del Rio synger Roy Orbisons «Crying» på spansk, a cappella, og besvimer, båndet går videre.
Tårene strømmer, men nå blir jentene opptatt av det magiske element: den blå boksen som den blå nøkkelen passer i. Magi utspiller seg. Er det Betty som ligger der i neste bilde? Det er Naomi Watts, men nå som Diane, i live. Hun får besøk av Rita, nei, nå heter skikkelsen spilt av Laura Harring Camilla, Camilla Rhodes alias The Girl.3 Dette hamskiftet er på sett og vis forberedt, for når Harring-skikkelsen «Rita» blir utsatt for trafikkulykken, sier en mektig bakmann til en annen: The Girl is still missing. Hun som en time tidligere spilte Camilla Rhodes, blir på forlovelsesfesten «redusert» til Rita-Camillas kyssedame. Camilla synes å være til stede, så forsvinner hun, men dukker opp igjen naken i sofaen. Camilla har imidlertid bestemt seg for å si «nei takk, slutt på leken» til sin store beundrerinne. Bare Diane er forelsket, og farlig forelsket. Når Diane skjønner at skuespiller Camilla er forelsket i regissør/skuespiller Adam, reagerer hun med morderisk vantro. Men hun faller for fristelsen til å la seg frakte av en limousin til 6980 Mulholland Drive.
Et noenlunde sammenhengende fiksjonsunivers får den siste halvtimen et alternativt anhang. Omplassering, men nesten alle figurene er varianter av seg selv. Tante Ruth er en skikkelse som understreker fiksjonsuniversenes forskjell: For Betty er hun bortreist, til Canada, tilskuerne ser henne reise og vende tilbake, omtrent samtidig som Betty forsvinner og gjenoppstår i form av Diane, som omtaler sin egen tante som død. Diane har arvet leiligheten, og formodentlig en hel masse penger, som gjør det mulig for henne å bestille et sjalusimord. Hun viser leiemorderen (støvsugermorderen!) bildet av Camilla og sier ordene: This is the Girl. Diane var død, nå er hun levende, kanskje lever hun i tilbakespolt tid, i en mer mørkmelankolsk utgave av Naomi Watts, en ond versjon av Edward Hoppers kvinneportretter. Og Camilla? «Rita» var jo bare brunettens dekknavn, kanskje var hun også før ulykken «The Girl», en som Adam kunne ha drømt om?
Millenniets siste paradigme
Den visuelle handlingen har noe drømmeaktig ved seg. Det finnes sengescener, fokus på sengetøy allerede i filmens andre scene, men det er ikke nødvendigvis av «samme stoff som drømmer veves av». Det blir søkt å presse filmens helhet inn i en drømmeramme, men enkelte scener passer inn, som den med stirrende Dan som gjenforteller og tester ut skrekkdrømmen sin på Winkie’s. Dan-sekvensen kan godt mulig selv være Ritas drøm, innrammet som den er av hennes korte lur under bordet.
Mulholland Drive er åpenbart et stykke metafiksjon. Lynch står nærmere spill og lek enn streng analyse. «Möbiusbånd» blir ikke sjelden nevnt i forbindelse med Lynchs filmer og især denne. For å gjøre det litt lettvint: innside blir til utside og vice versa. Men de færreste kan forsvare bruken av en komplisert topologisk figur. Jeg vil heller si at Lynch har skapt denne fiksjonens vrengebilde den siste halvtimen, en «sett at»-figur gjør sin entré: sett at det var slik i stedet. Her trekker Lynch på impulser fra postmodernistisk amerikansk fiksjon (prosa og film), og I fjor i Marienbad av Alain Resnais kaster sågar en skygge.
Fiksjonsuniverset i Mulholland Drive er tydelig påvirket av Lost Highway (1997), ikke minst Patricia Arquettes dobbeltrolle. Reminisenser av debutfilmen Eraserheads raritetskabinett kan også gjenfinnes, som når morssubstitutt Irene og mannen hennes fra flyplassen kryper under Dianes dør som miniatyrmennesker.4 Merkelig, i grunnen, at Irene (hennes spøkelse) plager Diane, det var jo Betty hun møtte. Indikerer dette at Betty og Diane på en måte er samme person (begge kommer fra en småby i Ontario, osv.). Eller dreier det seg om en slags sjelevandring? Og Blue Velvet (1987) med like deler elegante opptrinn, kinky sex og et utforskende blikk på alt som skjuler seg på bakkeplan i den amerikanske småbyen. I Mulholland Drive er det også mye æsj: hundebæsj som gjentagende problem i ærverdige Havenhurst, skremselsmannens hule, Diane Selwyns oppråtnede lik, og selve navnet Mulholland: Han som fikk en fasjonabel Hollywood-vei oppkalt etter seg, var Los Angeles’ store vann- og kloakkonge (beslektet med John Hustons rollefigur i Polanskis Chinatown).
En sen noir-klassiker med magisk boks bør nevnes, Robert Aldrichs Kiss Me Deadly. Assosiasjonene kan også gå til en rekke banebrytende filmer, mer eller mindre klare valgslektskap, som skifter spor eller retning etter halvgått løp, eller knekker bevisst på midten, begynner en annen fortelling eller velger et annet fokus: La Dolce Vita, Full Metal Jacket, Psycho, og mer tematisk nærliggende, Vertigo. I likhet med Vertigo skjer det tre store omslag i Mulholland Drive. Fundamentalt ulike filmer, ja visst, men Mulholland Drive har sågar to dobbeltkvinner: Brunetten Rita kan minne litt om blondinen Madeleine ut fra fundamental forførerisk eleganse, mens Betty er mer «Madeleine next door», som Aubron presist sier. Aubron griper også noe fundamentalt i relasjonen: «Betty er på samme tid Scottie og Madeleine, på samme tid tilskuer og bilde.»
Mulholland Drive kan tolkes på mange måter, det gjelder bare å huske at den først og fremst er sin egen særegne sjanger. Lynch lagde selv en liste fortolkningsmuligheter, «10 clues to unlocking this thriller». Ikke alle de ti ledetråder, nøkler eller spor er viktige, men det er kanskje noe i nr. 1, at to ledetråder er gitt før fortekstene. Det vil si den herlige jitterbug-sekvensen som Mulholland Drive åpner med. Stor danseprestasjon, ja, men det er noe mer. Legg merke til silhuettene bak danserne: Gjenskinnet er ikke identisk eller synkront med dansen i kulørt forgrunn. «Jitterbug» blir således, enten man tolker silhuettene i retning metempsykose (sjelevandring) eller bare som en fordoblingsfigur, et nøkkelord til lesningen av filmen, sammen med magisk blå boks og silencio, denne filmens rosebud, det gåtefulle nøkkelordet i den narrative modernismens største filmverk, Citizen Kane. Mens Mulholland Drive kan sies å være fullbyrdelsen av millenniets siste paradigme, også kalt postmodernismen. Og som sådan setter den strek for en epoke.
© norsk LMD
Arnstein Bjørkly er kritiker.
- 1Italienske Angelo Badalamenti har siden 80-tallet vært den faste komponisten til Lynch. I denne filmen spiller han en av Castigliane-brødrene, han som spytter ut espressoen.
- 2Hervé Aubron, Mulholland Drive de David Lynch, Yellow Now, Paris 2006.
- 3Dette hamskiftet er på sett og vis forberedt, for når Harring-skikkelsen «Rita» blir utsatt for trafikkulykken, sier en mektig bakmann til en annen: The Girl is still missing. Hun som en time tidligere spilte Camilla Rhodes, blir på forlovelsesfesten «redusert» til Rita-Camillas kyssedame.
- 4Merkelig, i grunnen, at Irene (hennes spøkelse) plager Diane, det var jo Betty hun møtte. Indikerer dette at Betty og Diane på en måte er samme person (begge kommer fra en småby i Ontario, osv.). Eller dreier det seg om en slags sjelevandring?
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
