Tomatjordet på 23 mål ligger utenfor byen Wusu nord i den kinesiske regionen Xinjiang, midt mellom regionhovedstaden Ürümqi og Kasakhstan. En 14-årig jente hever øksen over hodet og hogger løs en plante full av modne tomater. Ved siden av henne plukker en arbeider opp planten og rister den kraftig. Tomatene faller ned på bakken. Litt etter litt dannes det røde og grønne rader på jordet. Med jevne mellomrom setter de hundre fruktplukkerne, de fleste migranter fra Sichuan og noen uigurer, seg på huk og fyller store plastsekker. For hver sekk på 25 kilo får de 2,2 yuan, litt under tre kroner. «Jeg og kona klarer til sammen å høste rundt 170 sekker om dagen,» sier en arbeider. Altså 250 kroner per person. Det er ti ganger mer enn på begynnelsen av 2000-tallet, men nå møter plukkerne konkurranse fra maskiner importert fra Italia.
I hjørnet av jordet holder Li Songmin øye med innhøstingen. Tomatene hans skal leveres med lastebil denne kvelden til en fabrikk eid av Cofco Tunhe. Hva som skjer med tomatene vet han ikke. Han leier jordet og kjenner ingen av arbeiderne personlig, de er alle hentet inn fra en «arbeidskraftleverandør». Cofco Tunhe forsyner ham med Heinz-tomater som gir store avlinger, men han må dyrke dem på bestemt vis. Cofco Tunhe kjøper også avlingen til forhåndsavtalt pris. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
