Sentrumspopulisme

En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig politisk debatt, er å forsøke å koble ytre høyre til venstresiden. Den seneste varianten er å forene dem via ordet populisme. Alle partier og politiske bevegelser som kritiserer den økonomiske og politiske makten til samfunnseliten sidestilles, fordi kritikken er formulert rundt en tilsynelatende lik motsetning mellom det store flertallet, folket, og en liten elite. Fra den formale, overfladiske likheten blir det insinuert en reell innholdsmessig likhet.

Bernie Sanders ble til tider satt i samme bås som Trump, fordi han gikk til valg på omfordeling av økonomisk makt i et land hvor stadig mer groteske sosiale ulikheter skaper problemer på de mest uventede arenaer. Nylig så vi det samme i presidentvalget i Frankrike, hvor venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon ble forsøkt sidestilt med Marine Le Pen, fordi han i likhet med henne henvendte seg til de deler av samfunnet som har vært mest skadelidende for den økonomiske politikken som har blitt ført i lang tid i Frankrike og i EU. Men der Front nationals økonomiske politikk er fullstendig underlagt en nasjonalistisk, etnosentrisk ideologi, hadde Mélenchon et økonomisk program ikke ulikt det som i det siste har gitt et oppsving til Jeremy Corbyns Labour før parlamentsvalget i England 8. juni : en tradisjonell keynesiansk politikk lignende den som ble ført i etterkrigstiden, men som i dag blir gitt merkelapper som ytterliggående og ekstrem.

Populismeanklagen innebærer som regel noe mer enn bare en argumentasjon basert på «folket» mot «eliten». I både USA og Frankrike finnes det åpenbare klasseproblemer og en mer eller mindre forståelig mistro til den politiske og økonomiske makten. Men populismeanklagen insinuerer at folkefrieriet er instrumentelt. At det bare er tomme løfter for å få makt, og derfor en trussel mot demokratiet, slik Trumps kreative forhold til sannhet fikk ham til å love alt mulig til arbeidere i de avindustrialiserte delstatene i det såkalte rustbeltet.

I den franske valgkampen oppfylte den seirende Emmanuel Macron en slik definisjon av populisme. De gamle motsetningene mellom høyre og venstre var blitt irrelevant, ifølge ham. Nå var det «politisk fornyelse» mot den gamle «kasten» som gjaldt: «Jeg er ikke del av denne politiske kasten og glad for det. Våre borgere er lei av denne kasten.» Dette på tross av at han åpenbart selv tilhører denne «kasten» og ville videreføre samme politikk som før.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Undersøkelser etter valget viste også at det var her oppslutningen hans kom. Om vi ser bort fra at 42 prosent ikke stemte på ham, men mot Le Pen, oppga 33 prosent av velgerne hans at de ønsket nye ansikter, mens bare 16 prosent valgte ham på grunn av hans politiske program.¹ Likevel er han blitt hyllet som alt annet enn en populist og en trussel mot demokratiet. Årsaken er åpenbart at politikken hans ikke er et brudd med det bestående. Han forsøker nå å bygge et parlamentarisk flertall for å reformere det franske arbeidslivet ved å svekke kollektive avtaler og gi arbeidsgiverne mer makt over arbeidstid og lønn. Det er en direkte videreføring av den politikken som gjorde at forgjengeren hans mistet all tillit i befolkningen, en politikk han måtte tvinge gjennom i parlamentet med en sovende paragraf i grunnloven.