Araberne i Latin-Amerika

Det finnes rasisme i Latin-Amerika, men den har så langt i liten grad rammet araberne, som har klatret til topps i samfunnene.

juli 2017
Strandselgere utkledd som arabiske menn på stranda Praia do Pepe i Rio de Janeiro, 17, august 2016. En blanding mellom orientalisme og uvitenhet har gjort det lettere for de arabiske innvandrerne å unngå marginalisering i Latin-Amerika. Foto: ORLANDO BARRIA, EPA / NTB Scanpix.

«Libanesiskættede Michel Temer blir president i Brasil,» skrev den konservative Beirut-avisen An-Nahar 1. september i fjor. Avisen nevnte ikke at Dilma Rousseff ble tvunget til å gå av og overlate plassen til den daværende visepresidenten. Det betydde lite at avsettelsen var preget av uregelmessigheter og at mange millioner brasilianere så det som et statskupp. Her foretrakk de heller å hylle sønnen til to bønder fra Btaaboura sju mil nord for Beirut, som dro for å søke lykken i São Paulo i 1925. Hovedgata i landsbyen med tre hundre innbyggere hadde allerede blitt oppkalt etter Brasils visepresident, så ordføreren – Temers søskenbarn – trengte bare å male over vise- på gateskiltet.

En sønn av arabiske innvandrere som statsleder? I Latin-Amerika er det ikke uvanlig. Det har allerede skjedd med Carlos Menem i Argentina (1989–1999), Abdalá Bucaram (1996–1997) og Jamil Mahuad (1998–2000) i Ecuador, Elías Antonio Saca i El Salvador (2004–2009), Carlos Flores Facussé i Honduras (1998–2002) og Julio César Turbay i Colombia (1978–1982).

Etterkommere av arabiske innvandrere er tungt representert i politikken, både til venstre og til høyre. De er også framtredende i kultur- og åndslivet, med forfattere som Raduan Nassar og Milton Hatoum i Brasil, skuespilleren Ricardo Darín i Argentina og den kolombianske sangeren Shakira. Da USAs nyvalgte president Donald Trump gikk til verbale angrep mot Mexico var det en sønn av libanesiske innvandrere, Carlos Slim, verdens sjette rikeste menneske ifølge magasinet Forbes, som innkalte til pressekonferanse for å berolige sine landsmenn. Er Latin-Amerika et forbilde for integrering?

 

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Den offisielle fortellingen

Ja, ifølge den offisielle historien sør for Rio Bravo. Araberne som begynte å komme hit på slutten av 1800-tallet var hovedsakelig fra Levanten snarere enn Nord-Afrika. De ble kalt syro-libanesere i Argentina og Brasil, libanesere i Mexico og Ecuador, palestinere i Honduras og Chile, eller tyrkere over hele kontinentet, med referanse til Det osmanske riket som hersket over Levanten på den tiden.

«De var relativt få. 160 000 kom til Brasil, litt færre til Argentina og halvparten til USA,» forteller antropologen Paulo Gabriel Hilu da Rocha Pinto, koordinator for midtøstenstudier ved Det føderale universitetet i Fluminense i Niterói, nabobyen til Rio de Janeiro. Han har dykket ned i arkivene for å knuse myten om at Brasil i dag har over åtte millioner innbyggere med røtter i Midtøsten. «I Brasil er araberne den sjuende største innvandrergruppen etter europeerne, men her som overalt i Latin-Amerika er nyere innvandring lav. Dermed har disse innvandrergruppene hatt en forholdsvis stor innvirkning,» forklarer han. Mange av araberne kom fra Beirut eller Tripoli i Libanon. De trodde de skulle til USA, men ble lurt av rederiene og havnet i Rio de Janeiro, Santos, Buenos Aires eller Veracruz. Det var fortsatt Amerika, tross alt.

Etterkommere av arabere er tungt representert i politikken, både til venstre og til høyre.

I motsetning til andre innvandringsbølger, som ofte har vært organisert av land med mangel på arbeidskraft, kom innvandrerne fra Midtøsten spontant, drevet av økonomiske nedgangstider og fransk og britisk okkupasjon. I Brasil gjorde den plutselige ankomsten at de unngikk å bli sendt til kaffeplantasjene, hvor arbeiderne ble behandlet som slaver. Det store flertallet startet med næringsvirksomhet i bysentrene. «I Mexico oppsto det en idé om at libaneserne stammet fra fønikiske handelsmenn og dermed hadde et spesielt talent for profitt,» forteller Theresa Alfaro-Velcamp, historieprofessor ved universitetet Sonoma i California som har skrevet boka So Far from Allah, So Close to Mexico (2007) om innvandrere fra Midtøsten i det moderne Mexico. Blant de arabiske innvandrerne som ble registrert i Mexico mellom 1926 og 1951, oppga 45 prosent at de var næringsdrivende.

«Det morsomme er at den offisielle historien om arabernes ferd oppover i samfunnet er den samme i Brasil, Argentina, Chile, Guatemala og resten av kontinentet,» sier Pinto. Og det finnes en konkret årsak: Fortellingen ble formet av boka The Syrians in America (1924), skrevet av Philip Hitti (tidligere professor ved Det amerikanske universitetet i Beirut). Boka hadde et klart formål: å skape samhold i et religiøst, geografisk og politisk splittet samfunn. Denne fortellingen – som utelukker den muslimske minoriteten og de fattige, de som ikke har lykkes – gjorde at araberne lettere ble akseptert av lokalbefolkningene.

 

Karavaner i sambarytmer

Etnisk sett var araberen ikke en hvit europeer, som man på den tiden mente styrket rasen og hevet kulturen i Latin-Amerika, men han var heller ikke «gul» eller «svart». De nyankomne skapte dessuten forvirring da de ofte kom med pass utstedt av Frankrike, som okkuperte hjemlandet deres. «’Tyrkerne’ passet ikke inn i elitenes rasesystem. De var dermed verken uglesett eller ønsket,» sier Pinto. De fikk skryt for å ha modernisert handelen da de introduserte kjøp på kreditt. Samtidig så man dem som falske og griske, og dermed som urene per definisjon i de rurale samfunnene hvor stormennene så seg som aristokrater.

Kulturforskjellene fostret fremmedfiendtlige ideer: Det ble påstått at araberne var kannibaler fordi de spiste kibbeh nayeh, en libanesisk versjon av biff tartar. Konfliktene endte iblant i vold, som i «kamkrigen» 8. desember i Curitiba sør i Brasil. Den startet da en butikkeier nektet å gi en kvittering til en politimann for en kam han hadde kjøpt. Krangelen utartet til plyndring og ødeleggelse av 120 innvandrerbutikker, de fleste arabiske.

De nyankomne måtte tilpasse seg for å bli integrert. Utseendemessig lignet de på europeerne og begynte å utviske det som skilte dem ut, som det arabiske språket, spesielt på 1930- og 1940-tallet da nasjonalismen vokste. Fra Argentina til Mexico sluttet de å lære barna sine arabisk. De konverterte også, forlot den østlige kristendommen som de latinamerikanske katolikkene mente lignet på islam. Og muslimene ga avkall på islam.

Den sosiale og materielle suksessen, samt en viss kulturell tilpasning, gjorde at de ble akseptert samtidig som de beholdt identiteten sin. «Noen anså seg som arabere på grunn av familiebakgrunnen, andre fordi de var med i arabiske institusjoner. Mens forfattere og skuespillere brukte opprinnelsen sin som en kilde til inspirasjon. Det eneste som egentlig overlevde var maten, som de fortsatt holder fast på, i motsetning til språket, religionen og klærne,» forteller Pinto. Innvandrerne fra Midtøsten viste også identiteten sin ved å omfavne en del av fordommene, som de arabiske kvinnenes sensualitet eller araberens forretningstalent, og brukte dem til sin fordel.

De visste ikke hvor de skulle plassere meg. Dermed kunne jeg omgå hierarkiene.

Pinto forteller at de intellektuelle i Latin-Amerika på denne tiden hadde et orientalistisk syn «som vekslet mellom å framstille araberne som et dorskt og irrasjonelt folk og å gjøre arabernes verden til en av de kulturelle støpeformene til de latinamerikanske landene, på grunn av deres lange historie på den iberiske halvøya».

Innvandrereliten har tatt til seg de deler av denne orientalismen som var akseptable i lokalbefolkningenes øyne for å kunne bevare noe av det som skilte dem ut, selv om det hadde lite å gjøre med deres historie. Magedans – en konstruert tradisjon framfor noen – er i dag et uunngåelig element i de syro-libanesiske kultursentrene, klubbene for de arabiske elitene som blomstrer i de latinamerikanske metropolene. I Mexico City, Guadalajara, Veracruz, Mérida og Monterrey har disse klubbene hatt «en todelt funksjon, der de både skulle framvise meksikanskheten til denne eliten og den libanesiske kulturens overlegenhet i forretningslivet. Fordi medlemmene hadde lykkes, kunne de trekke fram røttene sine, og selv bruke dem til å forklare sin suksess,» sier Theresa Alfaro-Velcamp. I 1966 var det ingen som kritiserte milliardæren Carlos Slim for å gifte seg med Soumaya Domit Gemayel, niesen til de tidligere libanesiske presidentene Amine og Bashir Gemayel.

Det samme gjelder karnevalet i Brasil, hvor de kan vise hvor integrerte de er med å leke med en idealisert identitet. Kvinner og menn kler seg ut som beduiner og haremslaver hentet rett fra de osmanske palassene. De synger også orientalistiske marchinhas («små marsjer»). Den mest kjente, «Allah-lá Ô», skrevet i 1940 av libanesiskættede David Nasser og Antônio Nássara, handler om karavanenomader, ørkenen og islam, tonesatt med sambarytmer. Den er fortsatt en klassiker.

 

Svært få muslimer

Mohammed el-Hajji brukte denne blandingen av orientalisme og uvitenhet til å finne sin plass da han flyttet til Rio de Janeiro i 1991. «Jeg presenterte meg alltid som marokkaner, men selv for universitetsprofessorene sa det ikke mye. De blandet ofte sammen Marokko og India,» sier han og smiler. «De visste ikke hvor de skulle plassere meg. Dermed kunne jeg omgå de implisitte etniske, geografiske og sosiale hierarkiene i det brasilianske samfunnet, hvor man marginaliserer svarte, urfolk (bolivianere, paraguayanere, peruanere) og nordøstbrasilianere,» sier el-Hajji. Han forteller at folks plass i det brasilianske samfunnet tildeles ut fra «både samfunnslag og geografisk opprinnelse».

Den tidligere journalisten i Rabat-avisen L’Opinion er blitt professor i kommunikasjon ved Det føderale universitetet i Rio de Janeiro (UFRJ). Datteren hans «er brasilianer med marokkansk far, for her bruker man ikke begrepet ’andre generasjon’ som i Europa». Til å begynne med var el-Hajji positivt overrasket over hvor lett det var å smelte inn, men blikkene endret seg etter 11. september 2001. Da han nylig var med i en doktorgradskommisjon i Salvador i delstaten Bahia, frøs han til da kommisjonslederen, etter å ha presentert ham for salen, spøkefullt spurte om han ville sprenge bomben før eller etter presentasjonen. For første gang vekket navnet hans spørsmål, og mistanke.

«Retorikken som sidestiller ’araber’ med ’terrorist’ fikk ikke raskt fotfeste i Brasil, fordi det finnes en politisk og økonomisk elite med arabiske røtter. Men nå blir islam stadig oftere beskyldt for å være en farlig og fundamentalistisk religion,» forteller Gustavo Barreto, kommunikasjonsforsker ved UFRJ som har skrevet en avhandling om den brasilianske pressens syn på innvandring de siste to hundre årene. Den muslimske befolkningen i Latin-Amerika vokser, men de er fortsatt ekstremt få. Ifølge Den islamske organisasjonen i Latin-Amerika er seks av kontinentets 625 millioner innbyggere muslimer, hvoriblant 700 000 i Argentina (av en befolkning på 43 millioner), 1,5 millioner i Brasil (206 millioner), 120 000 i Venezuela (31 millioner) og 115 000 i Mexico (122 millioner).

 

Evangelistisk islamofobi

Retorikken om arabere som terrorister har fått størst fotfeste i grenseområdet mellom Argentina, Brasil og Paraguay. Trelandsgrensen har lenge vært et paradis for smugling, og de amerikanske myndighetene var raskt ut med å kalle området en «terrorbastion», uten å gi noen bevis. Med det utpekte de araberne fra den andre innvandringsbølgen under den libanesiske borgerkrigen på 1970-tallet. Disse er hovedsakelig muslimer og har med satellitt-tv og internett beholdt et sterkt bånd til det arabiske språket.

«Inntil nå har den brasilianske regjeringen avvist den islamofobe retorikken,» sier antropologen Fernando Rabossi ved UFRJ. «Det er ikke tilfellet i Argentina, og spesielt ikke i Paraguay, som har vilkårlig fengslet flere borgere med arabisk opprinnelse.» Han forteller at islamofobien nå herjer i hele regionen. Det blir stadig flere voldsepisoder, spesielt mot kvinner som går med slør. I juli i fjor reagerte professorene ved Fysisk institutt ved UFRJ på utvisningen av den fransk-algeriske forskeren Adlène Hicheur. Han var blitt dømt for terrorisme i Frankrike i 2012 etter at eposter angivelig viste at han hadde hatt kontakt med en antatt leder i Al-Qaida i Nord-Afrika (AQMI). Han ble løslatt to og et halvt år senere. De brasilianske myndighetenes iver etter å utvise ham, uten grunn, har satt en ny presedens.

Utover mediepresset (de store mediene har få skrupler med å videreformidle europeiske og amerikanske fordommer) ser el-Hajji en annen årsak til endringen i evangelistenes økte makt i Latin-Amerika. Over 90 brasilianske parlamentsmedlemmer sier at de tilhører en evangelisk gruppe og vil ha endring i utenrikspolitikken, spesielt en mer tolerant holdning til Israel. «Mange evangelister blander sammen fortidens Hellige Land med dagens Israel. Det forsterker retorikken mot araberne og muslimene,» sier el-Hajji. Han forteller at den evangeliske Guds rikes universelle kirke spilte Israels nasjonalsang etter den brasilianske da kirken innviet et gigantisk Salomon-tempel i São Paulo i juli 2014. Mange evangelister – og en del katolikker – hevder nå at de forsvarer en «kristen identitet» mot alle de andre, og spesielt islam.

Oversatt av redaksjonen

Lamia Oualalou er journalist.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Legg igjen en kommentar

E-postadressen din vil ikke bli publisert.