Politikk for avpolitisering

I seiersrusen etter å ha vunnet presidentvalget med tre millioner færre stemmer enn konkurrenten, mente Donald Trump at Saudi-Arabia var et passende sted for å fordømme mangelen på demokrati – i Iran! Så brukte han «det kubanske folkets frihet» som påskudd da han i Miami annonserte nye sanksjoner mot Cuba, foran veteraner fra en mislykket gruppe CIA rasket sammen i 1961 for å styrte Fidel Castros styre.

Den nylig avsluttede franske valgperioden har ikke vært like burlesk i demokratihyllesten som disse to eksemplene. Men den nærmet seg. Den begynte med to mye debatterte nominasjonsvalg i de to dominerende partiene, men så ble begge kandidatene slått ut i første runde i presidentvalget av Emmanuel Macron som klarte å kombinere tomme ord og fine bilder med en solid støtte fra mediene. Velgerne ga ham en motstander i andre runde fra et ytre høyre som to tredjedeler av franskmennene hater. Dermed var seieren sikret. Da gjensto det bare å gi den nye presidenten, for at han «skulle kunne regjere», et parlamentarisk flertall bestående av en rekke ukjente ansikter fra høyere samfunnslag (ingen arbeidere, 46 bedriftsledere) som skylder ham alt. Her ser vi hvor mirakuløs den franske valgordningen er. Den nyliberale politikken han står for fikk bare oppslutningen til 44,02 prosent av velgerne i første runde i presidentvalget, men støttes nå av nesten 90 prosent av representantene i nasjonalforsamlingen. (…)