En regnfull høstmorgen går en gruppe skoleelever langs Stadthalle i Bad Godesberg. Ingen av tenåringene kikker på det gamle bygget som var åsted for et historisk landsmøte i Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD). Her vedtok marxistpartiet som ble grunnlagt i 1875, et nytt partiprogram i november 1959, hvor partiet erklærte at de ville ha «et fritt marked overalt hvor det eksisterer konkurranse», at de tilhørte Vestblokken og at de ville arbeide for andre samfunnsgrupper enn bare arbeiderne. Partiet ville fortsatt, noe motvillig, ha «en ny økonomisk og sosial orden» og vedgikk at «offentlig eierskap er en legitim form for offentlig kontroll som ingen moderne stat kan klare seg uten».1 SPD, «Grundsatzprogramm der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands», Friedrich-Ebert-Stiftung, 1959, www.library.fes.de.
Snart seksti år senere framstår dette kapitulerende partiprogrammet som utilgivelig radikalt for dagens partiledere. Da SPD satt i regjering sammen med De grønne mellom 1998 og 2005 innførte de «Agenda 2010» som sprengte det sosiale sikkerhetsnettet i fillebiter – pensjoner og arbeidsledighetstrygd ble desimert og arbeidsmiljølovene drastisk svekket. Partiet har også latt seg overkjøre som juniorpartner i «den store koalisjonen» Angela Merkel ledet i 2005–2009 og i 2013–2017: SPD nølte da de burde hindret finansminister Wolfgang Schäuble i å stramme repet rundt halsen til Hellas, virket forvirret da forbundskansleren innførte minstelønn, en av SPDs store kampsaker, og desorientert da Merkel åpnet grensene for flyktninger i 2015.
Pressen og meningsmålingsinstituttene mente vendepunktet var kommet med valget av EU-parlamentets tidligere president, Martin Schulz, til partileder. Han skulle få partiet på skinnene igjen og gi valgseier i forbundsdagsvalget 24. september etter tolv år med konservativt styre. Men tre nederlag i delstatsvalgene i Saarland, Schleswig-Holstein og Nordrhein-Westfalen i mars og i mai stakk hull på boblen og kjølte ned forhåpningene. For selv om de lokale alliansene gjenspeiler de mange særegenhetene i tysk politikk, forsterker de også inntrykket av et vinglete parti. I fire delstater styrer partiet sammen med konservative Kristeligdemokratisk union (CDU).2 Mecklenburg-Vorpommern, Saarland, Sachsen, Sachsen-Anhalt. I tre andre deler de makten med venstreradikale Die Linke. Man må nesten spørre seg: SPD har mange solide institusjoner og kjente listetopper, men eksisterer det fortsatt som et politisk parti med et samfunnsprosjekt? Har partiet fortsatt et ideologisk kompass, eller lever det bare videre for å holde på makten som det må dele med høyresiden?
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Schröders nye sentrum
Ut fra intensjonserklæringene virker spørsmålet grunnløst. Partiet sier at de vil endre den sosiale markedsøkonomien, gjøre staten til en drivkraft for vekst og arbeidsplasser, øke skatten til de som tjener mest, regulere finansmarkedene, kjempe mot ulovlig bruk av midlertidige ansatte, og utvide de ansattes rett til å delta i bedriftenes ledelse. I utgangspunktet har de altså lite til felles med kristeligdemokratene, som vil ha enda mer frihandel og store skattelettelser, er imot gjeninnføring av formueskatt og misliker offentlig gjeld. De ulike nasjonale og regionale koalisjonene mellom SPD og CDU viser likevel en politisk porøsitet mellom de to partiene. Samtidig får man inntrykk av at sosialdemokratene gjør flere politiske innrømmelser enn motstanderne, noe som forklarer medlemmenes og tilhengernes følelse av å ha blitt forlatt.
André Stinka kommer opprinnelig fra Dülmen i Ruhr-området hvor gamle fabrikker blir bygget om til elegante eneboliger. SPD-kandidaten i forrige delstatsvalg i Nordrhein-Westfalen innrømmer at det finnes en viss avstand mellom ord og handling: «I partiet snakker vi hele tiden om alenemødre, men hvem av oss kjenner noen? Mange folkevalgte snakker ikke lenger med de folkene de påstår at de snakker for.» Den pensjonerte hovedtillitsvalgte i Opel, Rainer Einenkel, er mer kategorisk. Han mener SPD «forlot arbeiderne fordi partiet trodde at de ville forsvinne av seg selv». Det er hans konklusjon etter mange år med forhandlinger med lokale sosialdemokrater i forbindelse med fabrikknedleggelser: «SPDs problem er hangen til å styre med de ene og de andre. Partiet har et problem med sine egne røtter. Du kan si det samme om kristeligdemokratene, men CDU er langt mer knyttet til sine ideologiske fundamenter.»
Dette kapitulerende partiprogrammet framstår som uutholdelig radikalt.
Gerhard Schröder, forbundskansler fra 1998 til 2005, tok den ideologiske forvirringen til et nytt nivå. Parallelt med Tony Blairs nyliberale «tredje vei» i Storbritannia, lanserte Schröder sitt Neue Mitte, det nye sentrum: Med konkurransedyktighet som begrunnelse kuttet han i offentlige stønader, gjorde arbeidslivet mer fleksibelt og krevde at alle måtte klare seg mer på egen hånd. På få år ble arbeidsledige på trygd erstattet av fattige arbeidere – det motsatte av SPDs uttalte politiske filosofi. Partiet fjernet seg dermed fra grasrota og tapte valg. Ironisk nok hyllet Merkel motet til forgjengeren sin da hun tiltrådte som forbundskansler høsten 2005.
To år etter dukket Die Linke opp, en venstrebevegelse som er fundamentalt imot SPDs sosialliberale dreining. Hvis SPD gikk i koalisjon med dette partiet kunne det bidra til å forankre det på venstresiden, men nasjonalt vekker temaet opphetede debatter: «SPD kan ikke gå i allianse med Die Linke, spesielt ikke når de truer med å forlate NATO,» sier tidligere representant for SPD i EU-parlamentet, Helmut Kuhne. De to partiene styrer ikke desto mindre sammen i delstatene Berlin, Brandenburg og Thüringen.
Matthias Hey leder sosialdemokratenes parlamentsgruppe i Thüringen, hvor ministerpresident Bodo Ramelow kommer fra Die Linke. Hey sier at Ramelow er en «realistisk» politiker som partiet hans gjerne gjør felles front med «for å kjempe mot sosial ulikhet i et land med over en million millionærer». Men han sier også at det finnes store politiske uenigheter med venstrepartiet. Da den nasjonale koalisjonsregjeringen mellom CDU-SPD i fjor ville kaste ut algeriere, marokkanere og tunisiere som hadde fått avslag på asylsøknaden, var Die Linke og De grønne imot.
En litt mindre stat
Mange SPD-representanter jeg møter, sier at Die Linke kunne vært deres «naturlig allierte» i parlamentet om partiet bare besto av «pragmatikere». Underforstått, representanter fra det tidligere Øst-Tyskland som er vant med å gå i koalisjon med sosialdemokratene, i motsetning til de i vest som er «tidligere kommunister, anarkister og skuffede SPD-ere», slik SPD-ordfører i Erfurt (Thüringen) Andreas Bausewein kaller dem litt bittert. Men framfor alt, legger han til, «må vi spørre oss hvorfor partiet i dag er havnet i en så dårlig situasjon: Det har endret sin forankring i samfunnet og mistet sine tradisjonelle velgere, arbeiderne».
En annen forklaring mange nevner på den manglende oppslutningen, er at SPD ikke lenger har noen alternativ samfunnsmodell, eller i det hele tatt et helhetlig politisk prosjekt, etter å ha vunnet de fleste av sine kamper: de første tariffavtalene, anerkjennelse av fagforeningene, åttetimersdagen, ansattrepresentanter i bedriftsledelsen, arbeidsledighetstrygd, avspenning med Øst-Tyskland og Østblokken på 1970-tallet (Ostpolitik). Dessuten, er ikke SPD, så lenge det styrer sammen med CDU, dømt til bare å være den tyske høyresidens «sosiale samvittighet»?
Er ikke SPD dømt til bare å være den tyske høyresidens «sosiale samvittighet»?
I delstatsparlamentet i Mecklenburg-Vorpommern, hvor SPD er med i en koalisjon styrt av kristeligdemokratene, viftes disse anklagene bort. «Det finnes grunnleggende forskjeller,» sier sosialdemokratenes gruppeleder i delstatsparlamentet, Thomas Küger. «Vi vil ha mer kollektive forhandlinger om lønnslikhet mellom øst og vest. Det vil ikke CDU. Vi er heller ikke enige om arbeidsdagens lengde. Vi vil også ha gratis utdanning. Det vil ikke de. Og så vil de privatisere alt. Vi er også opptatt av hvor viktig staten er.» Men en litt mindre stat, i tråd med Bad Godesberg-programmet: «Så mye konkurranse som mulig, så mye planlegging som nødvendig.»
Kortvarige forelskelser
Ifølge Benjamin Himmler fra Friedrich-Ebert-Stiftung, en politisk stiftelse med tette bånd til SPD, er partiet «blitt konservativt, det jobber for status quo, og er dermed ikke overraskende blitt CDUs naturlig allierte». Han lover at han vil melde seg ut av partiet om «den store koalisjonen» fortsetter etter valget. For øyeblikket spør han og mange andre seg om Schulz’ evner til å fornye partiet etter at han ble listetopp da Sigmar Gabriel trakk seg. Den tidligere presidenten i EU-parlamentet har så langt gitt motstridende signaler. Han vedkjenner at Schröders reformer har skapt en generasjon med «fattige arbeidere», og vil øke ledighetstrygden, gi en håndsrekning til pensjonistene og slå ned på misbruk av midlertidige stillinger. Disse standpunktene faller i smak hos Reiner Hoffmann som leder den tyske hovedsammenslutningen Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB). Fagforeningene og SPD har utvilsomt et bedre forhold nå enn under Schröder.
Men Schulz har også mer konservative standpunkt. For eksempel mener han at Hellas bør kastes ut av eurosonen om ikke landet gjennomfører «nødvendige reformer». «SPD-kandidatens oppfatning av sosial rettferdighet er ennå ikke helt klar i velgernes øyne,» sier statsviteren Martin Koschkar ved Universitetet i Schwerin i Mecklenburg-Vorpommern. Det har Sahra Wagenknecht fått med seg. Mange sosialdemokrater mener at Die Linkes listetopp er for radikal, når hun ber SPD vende tilbake til røttene sine og siterer fra SPDs Berlin-program fra 1989: «Dagens borgerrevolusjoner har lovet mer frihet, likhet og brorskap enn de har realisert. Derfor vil arbeiderbevegelsen gjennomføre disse revolusjonenes idealer: et solidarisk samfunn med mer frihet for alle mennesker. Det er en grunnleggende historisk erfaring at det ikke holder å reparere kapitalismen. En ny økonomisk og sosial orden er nødvendig.»3 SPD, «Grundsatzprogramm der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands», Berlin, 20. desember 1989, www.library.fes.de.
I sine bøker om SPD beskriver statsviteren Franz Walter hvordan arbeiderpartiet sakte har glidd ideologisk og sosiologisk mot det «nye sentrum».4 Franz Walter, Die SPD. Vom Proletariat zur neuen Mitte, Alexander Fest, Berlin, 2002, og Die SPD. Biographie einer Partei, Rowohlt Taschenbuch (3. utgave), Berlin, 2015. Her virker det ikke som partiet lenger har et «sosialistisk mål». Schulz blir ofte anklaget for å ha for tette bånd til sin kollega i EU-kommisjonen, liberalisten Jean-Claude Juncker. Før forbundsdagsvalget i september synes han bare villig til å gjøre en svak dreining mot venstre for å markere en forskjell, men uten et tydelig brudd. Schulz’ største «kapital» er hans atypiske biografi og sympatiske og folkekjære personlighet. Mediene liker «produktet», men forelskelsene deres varer sjelden lenge. Schulz drømmer om å bli en ny Willy Brandt, den populære SPD-politikeren som var forbundskansler fra 1969 til 1974. På den tiden hadde SPD en million medlemmer, mot færre enn 445 000 i dag. Og med et tydelig politisk budskap hadde partiet ingen seriøs utfordrer til venstre.
Oversatt av redaksjonen
William Irigoyen er journalist.
- 1SPD, «Grundsatzprogramm der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands», Friedrich-Ebert-Stiftung, 1959, www.library.fes.de.
- 2Mecklenburg-Vorpommern, Saarland, Sachsen, Sachsen-Anhalt.
- 3SPD, «Grundsatzprogramm der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands», Berlin, 20. desember 1989, www.library.fes.de.
- 4Franz Walter, Die SPD. Vom Proletariat zur neuen Mitte, Alexander Fest, Berlin, 2002, og Die SPD. Biographie einer Partei, Rowohlt Taschenbuch (3. utgave), Berlin, 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
