I mai forbød Ukraina flere populære russiske nettjenester, blant andre søkemotoren Yandex og det sosiale mediet VKontakte, som den ukrainske regjeringen mener gir data til russiske etterretningstjenester – spesielt informasjon om soldater som slåss mot separatistene i Donbass. Forbudet som fratar flere millioner ukrainere tjenester de bruker daglig, viser de ukrainske myndighetenes ønske om å bryte ut av Russlands nærmest totale digitale dominans i de tidligere sovjetrepublikkene.
Russland er faktisk et av få land som har et nesten komplett økosystem av digitale plattformer og tjenester uavhengig av Silicon Valley, laget av russere og underlagt russisk lov. Mens en betydelig del av verdens befolkning daglig bruker Google, Amazon, Facebook og Apple (GAFA) uten noen reelle lokale alternativer, har russerne og folk i nabolandene valget mellom de kaliforniske gigantene og det såkalte Runet: den russisktalende delen av internett og tjenestene den består av. Yandex er dobbelt så populær som Google her, mens Facebook-lignende VKontakte er landets mest besøkte nettsted med god margin.1 Data fra det amerikanske nettselskapet Alexa.
Russland er dermed i en unik situasjon, selv sammenlignet med Kina. Og det er en enorm styrke for Kreml, som har fått sin rolle i forvaltningen av internettet betydelig styrket etter Edward Snowdens avsløringer om amerikanske NSAs avlytting. I cyberrommet, som andre steder, ser de russiske lederne suverenitet som den høyeste verdi i internasjonale relasjoner. Russland framstiller seg som en makt som vil gjøre alt for å stanse forsøk på innblanding og spionasje, spesielt fra USA. Å ha en egen digital infrastruktur gjør at Kreml kan innføre strenge lover, for eksempel loven fra 2015 som påbyr utenlandske nettjenester å lagre data om russiske borgere på russisk jord.
Dermed må Facebook og Twitter nå plassere servere nær Moskva, offisielt for å unngå USAs «store ører». Nåde de som bryter loven: Det populære jobbnettverket LinkedIn har blitt blokkert for ikke å overholde loven og er fortsatt utilgjengelig i landet. Russlands suverenitet i cyberrommet står i skarp kontrast til EU, som franske parlamentsmedlemmer for noen år siden kalte en «digital koloni» under USA.2 Catherine Morin-Desailly, «L’Union européenne, colonie du monde numérique?», informasjonsrapport nr. 443, Det franske senatet, Paris, 20. mars 2013.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Runet-tjenestene blir mye brukt i de tidligere sovjetstatene og gir Russland et mektig pressmiddel overfor det «nære utland», som Kreml kaller de tidligere sovjetrepublikkene. Ikke bare kan russiske myndigheter få tilgang til dataene til de som bruker tjenestene, som gradvis har havnet i hendene på oligarker med tette bånd til makten. Disse tjenestene har også et stort publikum hos russiske minoriteter i utlandet – spesielt i de baltiske landene og i Ukraina.
Hva er årsaken til dette digitale unntaket?
Trumfkort i teknologikappløpet
Mens de nasjonale nettjenestene i Kina i stor grad skyldes myndighetenes forsøk på å kontrollere informasjonsflyten, har Runet ikke oppstått som følge av blokkering av utenlandske tjenester. Det russisktalende internettet har en lite kjent historie som begynner lenge før Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Sovjetunionen var faktisk støpeformen for de teknologiske strukturene, sosiale praksisene og økonomiske modellene som gjør Runet særegent og som har gitt Russland en appetitt på hacking og datakriminalitet.
Facebook og Twitter må nå plassere servere nær Moskva, offisielt for å unngå USAs «store ører».
I motsetning til hva mange tror, klarte ikke sovjetmakten alltid å forhindre at landets datamaskiner ble koblet sammen i nett. Åpenbart kunne ikke den frie, åpne og desentraliserte infrastrukturen som begynte å utvikle seg i Vesten på 1970-tallet også springe ut i et land som tvang kritikere til å gå under jorda. Mange akademikere, ingeniører og arkitektene fikk ta studiereiser til utlandet og møte vestlige kolleger, men jernteppet var tett på visse strategiske områder, som informatikk. Det forhindret ikke Russland fra tidlig å ha ambisiøse dataprosjekter og å realisere flere tekniske bragder. I 1968 ble verdens første digitale animasjon programmert på en sovjetisk datamaskin. Sju år senere tok det bare noen minutter for de sovjetiske kalkulatorene å beregne banen til fellesromferden Apollo-Sojuz, mens NASAs datamaskiner brukte en halvtime. På slutten av 1980-tallet hadde Sovjetunionen også sitt eget landdomene (.su), og flere hundre personer hadde tilgang til Unix-nettverket, forløperen til dagens internett.
Foto: David Broad / Wikimedia Commons.
Kibernetika ble nesten utelukkende utviklet innenfor administrative strukturer eller territorier som hadde ulike privilegier ut fra hvor strategisk viktige de var for myndighetene. Allerede under Stalin, mens den sovjetiske pressen kalte den gryende informatikken i Vesten en «borgerlig pseudovitenskap», jobbet hemmelige laboratorier med å utvikle de første sovjetiske kalkulatorene. Bak piggtrådgjerdene til sjarasjkaene, hemmelige vitenskapelige arbeidsleirer, jobbet ingeniørteam med å utvikle maskiner som kunne overvåke det nasjonale telenettet automatisk, slik Aleksandr Solzjenitsyn beskrev i romanen I første krets.3 Solzjenitsyn var utdannet fysiker og tilbrakte nesten et år i spesialfengsel nr. 16, som i dag huser et stort statlig datasikkerhetsselskap.
Informatikken opplevde en gullalder etter Stalins død i mars 1953 og fordømmelsen av hans «eksesser» på kommunistpartiets 20. kongress tre år senere. Gradvis ble de gamle lederne i Vitenskapsakademiet erstattet av yngre og mer «liberale» folk som ikke lenger så kibernetika som en borgerlig fantasi, men som et trumfkort i det teknologiske kappløpet med Vesten. På slutten av 1950-tallet svarte de første serieproduserte sovjetiske datamaskinene først og fremst på behovene for stadig større regnekraft innen luft- og romfart og atomkraft. Disse «store elektroniske regnemaskinene» (BESM), utviklet av datapioneren Sergej Lebedev, ble en stor suksess.
Internettets forfar
Da Leonid Bresjnev kom til makten i 1964, ga hans stalinistiske syn på informatikken et tilbakeslag for den digitale forskningen. Myndighetene tok da en beslutning med store konsekvenser, ikke bare for informatikken, men også for økonomien i sin helhet: Sovjetunionen skulle satse på å stjele vestlig teknologi snarere enn å utvikle egne datamaskiner.4 Ifølge avsløringene til Vladimir Vetrov – også kjent som Farewell for sine kontakter i den franske etterretningstjenesten DST – om hvordan den militærindustrielle kommisjonen fungerte på 1980-tallet.
Gradvis ble BESM-maskinene erstattet av nye modeller utviklet med utgangspunkt i IBM 360. De sovjetiske dataingeniørene mislikte disse klonene av amerikanske maskiner, men maskinene hadde den fordel at de var fullstendig kompatible med hverandre. De viste seg nokså lette å koble sammen, noe som ble vanlig i sovjetiske laboratorier og industrier på 1970-tallet.
Relkom-brukerne kastet seg ut i livlige debatter i sanntid om oppløsingen av Sovjetunionen.
Disse nettverkene hadde ingenting til felles med prosjektet amerikanerne utviklet på samme tid, Arpanet, som blir sett som internettets forfar. De framsto snarere som en automatisert infrastruktur for å utveksle informasjon mellom produksjonslinjer og samle inn data fra testinstrumenter. Ser vi bort fra det kansellerte prosjektet om «automatisk statlig system for informasjonsoverføring» på 1960-tallet, som forsøkte å lage et vitenskapelig nettverk lignende Arpanet, må vi vente helt til 1983 før den første sovjetiske borgeren koblet seg, nesten mot sin vilje, til det globale nettet som ennå ikke hadde fått navnet internett.
Strengt bevoktet fort
Pioneren var en 35-årig biolog kalt Anatolij Kliossov. Mens spenningene mellom øst og vest forverret seg med euromissilkrisen, kom en ordre fra høyt oppe i det sovjetiske vitenskapsakademiet om å finne en forsker som kunne delta i en telekonferanse via datamaskin. Det var allerede vanlig i visse vitenskapsmiljø i Vesten, men ikke i Sovjetunionen. Kliossov som var kjent med databehandling etter et nylig opphold i USA, ble valgt ut. Han ble ført til de høysikrede lokalene til Sovjetunionens forskningsinstitutt for informatikk (Vniipas), som hadde et av de få tilgjengelige modemene i Sovjetunionen. Direktøren for Vniipas tenkte at det ikke var dumt å ha en som kunne bruke maskinen, og ga Kliossov tilgang på ubestemt tid. I de mange telekonferansene ble biologen kjent med mange protonettsurfere som var forbløffet over å treffe en sovjeter på nettet.
Bakenfor sikkerhetssluser og spesialstyrker som kontrollerte ham til enhver tid, kunne Kliossov snakke fritt med de vestlige. Han hadde informasjon om hendelser som den sovjetiske pressen hadde forbigått i stillhet og klarte å publisere artikler i amerikanske tidsskrift via elektroniske beskjeder uten å gå via Glavlit, den obligatoriske sensurinstansen for forskere. På samme tid som fysikeren og frihetsaktivisten Andrej Sakharov ble forvist til den lukkede byen Gorkij, boret Kliossov intetanende et digitalt hull gjennom jernteppet. Sikkerhetstjenestene oppdaget aldri hva han gjorde. Kliossov stanset i 1987, da hadde politikken med perestrojka (omstrukturering) og glasnost (transparens) vart i to år og det første frie og åpne nettverket i Sovjetunionen, forløper til Runet, var i ferd med å dukke opp.
Som så mange andre av disse digitale eventyrene, oppsto den sovjetiske delen av nettet i skyggen av strengt kontrollerte statlige forskningslaboratorier. Demos, det første nettverket som koblet Sovjetunionen til resten av verden, så dagens lys i 1989 ved Kurtsjatov-instituttet for atomenergi (KIAE) i Moskva, et tungt bevoktet fort som huset mye av landets viktige atomforskning. Demos ble opprinnelig laget som et internt nettverk på instituttet, men strakk seg utenfor KIAEs overvåkede vegger med etableringen av oppkoblinger til atom- og dataforskningssentrene i Novosibirsk, Dubna og Serpukhov. Med perestrojka kom det en lov i 1987 som åpnet for å opprette små private bedrifter. En del av teamet ved Demos valgte å forlate KIAE for å grunnlegge den første – og eneste – nettleverandøren i Sovjetunionen. De kalte tjenesten for Relkom (for reliable communication). Den opplevde en viss suksess. I september 1990 fikk de forvaltningsansvaret for domenenavnene i Sovjetunionens landkode (.su) og på slutten av 1991 hadde selskapet allerede 800 kunder over hele landet.
«Europas vindu»
Sammenlignet med de seks millionene som brukte det franske Minitel-nettet på samme tid, virker antallet ubetydelig. Men det var ikke lite med tanke på de tekniske begrensningene, for ikke å snakke om den økonomiske situasjonen. Relkom var i stor grad hjemmesnekret: Abonnentenes tilgang til innhold utenfor Sovjetunionen gikk gjennom én unik datamaskin koblet til ett modem. Maskinen kalt Kremvax5 Navnet spiller på en episode i 1984, da en nederlandsk spøkefugl fikk folk på nettet til å tro at førstesekretær Konstantin Tsjernenko personlig surfet på nettet via en mystisk datamaskin kalt Kremvax (vax var endelsen som ofte ble brukt på servere og Krem sto for Kreml). var koblet til en server ved Universitetet i Helsinki gjennom den private telefonlinjen til Demos-grunnlegger Aleksej Soldatov. Han hadde fått et privilegium fra ledelsen på Kurtsjatov-instituttet: en automatisk internasjonal linje (det vil si en linje som ikke gikk via en menneskestyrt telefonsentral) hvor han kunne koble opp systemet sitt, som enkelte ironisk nok kalte «Europas vindu» med henvisning til Peter den Stores formulering om St. Petersburg.
I de tre dagene ble det overlessede nettverket åsted for historiens første digitale opprør.
Relkom var ufattelig tregt. Brukerne koblet seg alle til omverdenen via én datamaskin og ett modem med en fart på 9600 bit i sekundet (9,6 Kb) – til sammenligning er dagens dårligste ADSL-oppkobling 512 Kb. Likevel og på tross av (eller på grunn av) begrensningene åpnet Relkom for Russlands første nettsamfunn.
På denne tiden kostet en PC opptil tolv ganger gjennomsnittslønnen.6 Ifølge Goskomstats statistikk for epoken. De skyhøye prisene på datamaskiner skyldes delvis embargoen USA innførte på elektronikk etter invasjonen av Afghanistan i 1979. Dermed besto det første nettsamfunnet nesten utelukkende av unge ingeniører som koblet seg opp på jobben – ofte på forskningsinstitutter eller laboratorier med en strategisk interesse som forsvarte installeringen av en oppkoblet terminal. Det var altså paradoksalt nok i disse strengt bevoktede enklavene at en håndfull dataingeniører snakket sammen i full frihet på fora med talende adresser som talk.politics.soviet og soc.culture.soviet. Relkom-brukerne kastet seg ut i livlige debatter i sanntid om oppløsningen av Sovjetunionen. Diskusjonene deres finnes fortsatt den dag i dag i en bortgjemt krok av Usenet, en protokoll som har gått ut av bruk og nå ses som en del av det såkalte Deep Web.
Nervesenteret
Det lille Relkom-samfunnet nøyde seg ikke med å diskutere hendelser: Det tok aktivt del i det mislykkede kuppet i august 1991, da ortodokse sivile og militære kommunister forsøkte å ta makten og stanse Mikhail Gorbatsjovs reformer. Kuppmakerne satte Gorbatsjov, som var på ferie på Krim, i husarrest og hevdet at han var syk. Boris Jeltsin, daværende president for Sovjetrepublikken Russland, barrikaderte seg i «Det hvite hus», hvor overhuset i sovjetrepublikken holdt til. Med støtte fra deler av KGB, begrenset kuppmakerne informasjonen som kom ut for å forsinke reaksjoner fra vestlig offentlig opinion. De erstattet tv-og radioprogrammer med opera som gikk på repeat, bare avbrutt av kortfattede meldinger fra kuppmakerne. KGB-agentene hadde imidlertid glemt å kutte Soldatovs automatiske linje – sannsynligvis fordi de ikke forestilte seg at en telefonlinje fra et atomforskningsinstitutt kunne spre subversiv informasjon.
Dermed ble Relkom en av de eneste diskusjons- og nyhetskanalene som ga direkte informasjon om situasjonen. De sovjetiske foraene ble fylt opp av vestlige journalister og akademikere som ville vite mer om hva som skjedde i Moskva. Brukerne fortalte dem hva de så utenfor vinduene sine, og sendte Jeltsins pressemeldinger til provinsene og utlandet, da spesialstyrker gjorde seg klare til å angripe Det hvite hus. I de tre dagene kuppet varte ble det overlessede nettverket åsted for historiens første digitale opprør. De sovjetiske Relkom-brukerne var klar over risikoen de tok: «Vi overfører nok informasjon til å bli sendt i fengsel for resten av livet,» skrev en av dem til en vestlig journalist.7 Arkivet til forumet talk.politics.soviet, 20. august 1991.
Relkom var avgjørende for mye av den kommende utviklingen, spesielt infrastrukturen til Runet. I utgangspunktet var Kremvax bare én datamaskin og ett modem, installert i et bortgjemt hjørne i et av atomforskningsinstituttets bygg, kalt M9, i en forstad til Moskva. Etter hvert som antall brukere vokste skulle hele rommet fylles med servere, og snart hele etasjen og til slutt hele bygget. I dag er M9 nervesenteret i det russisktalende nettet: Nesten alle oppkoblinger fra Russland eller Sentral-Asia går gjennom det strengt sikrede bygget.
Digitale maktambisjoner
Relkom ga også støtet til den første generasjonen webgründere. Yandex-grunnleggeren, Arkadij Voloj, oppdaget nettverket i august 1991, i et forsøk på å finne nyheter om sin nærmeste familie. I 1993 laget Voloj Yandex (Yet another index), da mengden data som gikk gjennom internett begynte å vokse. Indekseringstjenesten ble populær, på bekostning av vestlige løsninger som ikke klarte å få fotfeste i det russiske markedet. Vesten opplevde på denne tiden den første internettrevolusjonen, da søkemotorer som Lycos og Yahoo invaderte verdensveven, men de slet med å slå an i Russland.
Det var flere grunner til det. De tidligere sovjetrepublikkene, og Russland spesielt, bar preg av tiår med isolasjon og informasjonskontroll. De få kablene til Europa og USA var heller dårlige, noe som begrenset bruken av tjenester huset i Vesten. På mange områder så russerne seg dermed nødt til å utvikle egne tjenester. Slik oppsto Yandex og en rekke andre mindre kjente tjenester.
60 prosent av nettkriminaliteten i verden ble tilskrevet Russian Business Network.
På 90-tallet skyldtes den dårlige infrastrukturen også at utenlandske investorer nølte med å etablere seg i Russland. Rettsvesenet var usikkert og økonomien ustabil. Silicon Valley-gigantene overlot landet til lokale aktører. Også markedet for nettoppkobling ble delt mellom noen nasjonale telekomgiganter og et mylder av regionale eller kommunale selskaper. Fortsatt i dag finnes det 13 000 nettleverandører i landet. En rekke byer har ikke bare egne lokale selskaper, men også kommunale intranett, med sider og innhold som bare kan oppsøkes lokalt.
På tross av krisen og dårlig infrastruktur kom internettboomen også til Russland på slutten av 90-tallet. Men det skjedde i utkanten av det globale nettet, noe som forsterket visse nasjonale særegenheter. Russernes dårlig rykte innen nettspill stammer fra denne tiden: Tvunget til å spille på egne servere på grunn av begrenset båndbredde utviklet de atferdsregler og uttrykksmåter som fortsatt skiller dem fra andre spillere.
Vitenskapskulturen hadde også en innvirkning. Under den kalde krigen hadde det sovjetiske militærindustrielle komplekset – med sine mange ingeniører og mellomledere – og verdsettingen av teknologiske utdannelser predisponert en betydelig del av befolkningen for en rask tilpasning til dataalderen. På sovjettiden ga de tekniske instituttene i provinsen korte utdannelser som var populære. Mange borgere hadde dermed de nødvendige forutsetningene for å bruke komplekse operativsystemer.
På slutten av 90-tallet opplevde russerne, som generelt var bedre utdannet i data enn folk i Vesten, massearbeidsledighet. Det la grunnlaget for en annen russisk spesialitet: nettkriminalitet. For mange profesjonelle og amatører som ikke ville utvandre til Europa eller USA for å få en anstendig inntekt, var hacking av bankkort nærmest uimotståelig. Mafiaer oppsto og utviklet seg rundt disse aktivitetene. 60 prosent av nettkriminaliteten i verden på begynnelsen av 2000-tallet ble tilskrevet Russian Business Network.8 Peter Warren, «Hunt for Russia’s Web criminals», The Guardian, London, 15. november 2007. Mange av hackerne involvert i nettangrep i USA (som mot demokratenes Nasjonalkomité i fjor) og i Europa kommer fra dette miljøet.
På begynnelsen av 2000-tallet gikk Runet inn i en ny fase. Olje- og gassinntekter åpnet Russland for investeringer og en lang periode med økonomisk vekst. Landet gikk direkte inn i den andre internettrevolusjonen (også kalt web 2.0), kjennetegnet av sosiale medier og algoritmebaserte søkemotorer som Google. Kabelproblemene mellom Russland og resten av verden ble løst en gang for alle i 2005 med en fiberoptisk hovedkabel, kalt TEA (Transit Europe-Asia), som går fra London til Hongkong via sporet til den transsibirske og den transmandsjuriske jernbanen. Russland gikk dermed fra å være en digital utkant til å bli en sentral brikke i datautvekslingen mellom Europa og Asia.
Den vestlige konkurransen har likevel ikke beseiret tjenestene som så dagens lys på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Snarere tvert imot. Facebooks globale vekst har skjedd samtidig med VKontaktes. Og Yandex har fått et gigantisk forsprang til Google: Mens algoritmene til Volojs søkemotor er kalibrert for russisk, klarte Google lenge ikke å skille mellom ulike russiske kasusformer.
Etter en periode med liberalisering og intenst samarbeid med vestlige selskaper under president Dmitrij Medvedev (2008–2012) har forholdet til Vesten forverret seg. Runets særegenheter er med ett blitt et redskap for Kremls utenrikspolitikk, hvor Kreml projiserer sine maktambisjoner i det digitale rommet.
Oversatt av redaksjonen
Kevin Limonier er førsteamanuensis ved universitetet Paris-8.
- 1Data fra det amerikanske nettselskapet Alexa.
- 2Catherine Morin-Desailly, «L’Union européenne, colonie du monde numérique?», informasjonsrapport nr. 443, Det franske senatet, Paris, 20. mars 2013.
- 3Solzjenitsyn var utdannet fysiker og tilbrakte nesten et år i spesialfengsel nr. 16, som i dag huser et stort statlig datasikkerhetsselskap.
- 4Ifølge avsløringene til Vladimir Vetrov – også kjent som Farewell for sine kontakter i den franske etterretningstjenesten DST – om hvordan den militærindustrielle kommisjonen fungerte på 1980-tallet.
- 5Navnet spiller på en episode i 1984, da en nederlandsk spøkefugl fikk folk på nettet til å tro at førstesekretær Konstantin Tsjernenko personlig surfet på nettet via en mystisk datamaskin kalt Kremvax (vax var endelsen som ofte ble brukt på servere og Krem sto for Kreml).
- 6Ifølge Goskomstats statistikk for epoken. De skyhøye prisene på datamaskiner skyldes delvis embargoen USA innførte på elektronikk etter invasjonen av Afghanistan i 1979.
- 7Arkivet til forumet talk.politics.soviet, 20. august 1991.
- 8Peter Warren, «Hunt for Russia’s Web criminals», The Guardian, London, 15. november 2007.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
