Kunsten holder stand i Bagdad

Et dusin unge menn koster stille og tankefullt bort grus og murrester. En besk røyk fester seg i halsen når de trekker seg tilbake og overlater oss til den blytunge stillheten fra et kvelende, svart krater. Så starter musikken og en lysstråle treffer bakken, hvor det ligger en kropp for døden. Ansiktet låser seg fast i blikkene våre, med smerten i livets siste gnist. En lidelsesfelle, med fillete klær og et skremt blikk, har kommet seg bort til ham og forsøker å gripe armen hans i en broderlig gest. Når armene møtes rykker den skadde kroppen til. Forsøkene på å nærme seg synes dømt til å mislykkes, men mannen gir seg ikke og legger de store armene sine rundt det siste åndedraget, i et desperat forsøk på å temme smerten. Denne gripende og forstyrrende balletten varer i tjue fortettede og foruroligende minutter inntil et bønnerop forteller oss at vi må overgi oss til sorg og bønn, lete etter lindring i det hinsidige.

Unge irakere er kommet i hopetall til Muntada al-Masrah, den tidligere boligen til statsministeren i Iraks første regjering (1920) som ble bygd om til teater i 2009. Publikum gir en lang stående ovasjon for Ammonium, koreografen Ali Daims oppsetning til minne om ofrene for en ammoniakkbasert bilbombe i Karrada 3. juli i fjor. Bomben mot det sjiadominerte strøket, som også huser en stor kristen minoritet, tok livet av over 300 personer, og utslettet hele familier som var samlet for å feire slutten på ramadan. «Vi så noen helt forferdelige scener. De er risset inn i minnet vårt for all tid,» sier regissøren, som selv mistet familiemedlemmer i angrepet. (…)