Når du har passert den lille byen Sierra Vista og kjørt noen kilometer på støvete veier, kommer grensen til syne. På en ås ved grensen ligger Glenn Spencers ranch. Den gamle mannen står opp klokka tre hver morgen for å lytte til radiomeldingene til USAs grensevakt, US Border Patrol.
Pensjonisten er en legende i innvandrerfiendtlige miljøer. Han har grunnlagt sin egen grensevakt, American Border Patrol, oppdaterer bloggen1 http://americanborderpatrol.com. sin daglig og er ekstremt aktiv på sosiale medier. Han skryter av at han var den som lanserte teorien om en reconquista, om en planlagt meksikansk invasjon. Ifølge teorien som er populær innenfor «det alternative høyre», alt right, er innvandringen fra sør et forsøk på å hevne de militære nederlagene på 1800-tallet og ta tilbake de store landområdene USA annekterte den gang.
Spencer ble glad da Trump ble valgt. 49 prosent av velgerne i Arizona stemte på Trump, fire prosentpoeng mer enn Clinton. I sine åtti år har Spencer opplevd de fleste av påfunnene for å stanse migrantene, som de væpnede vigilantes som dukket opp i Arizona etter 11. september 2001. Her patruljerte de ørkenen i militærklær i håp om å fange migranter og narkosmuglere. Lederne er døde, i fengsel eller forsvunnet fra radaren. «Det var dømt til å feile. Forestill deg disse typene på en fjelltopp i campingstoler med øl og AK-47. Fullstendig ineffektivt. Kjedsomheten tok livet av dem,» sier Spencer.
Metodene hans er mer moderne. Han har plassert bevegelsesdetektorer med jevne mellomrom på eiendommen sin og drømmer om å gjøre det langs hele den 3145 kilometer lange grensen. Etter 14 år med arbeid, godt hjulpet av en liten gruppe dedikerte støttespillere, kan detektorene nå «skille mellom en coyote, en bil og en ku», forteller Spencer som tidligere jobbet med seismikk for Chevron og Texaco. Før lette han etter olje, «nå jakter jeg mennesker».
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Bare en metafor
Ved morgengry gir Spencer meg en demonstrasjon. En assistent går bort fra gården. Detektorene som er plassert hver 73. meter oppdager skrittene hans og rapporterer tilbake til en kontrollskjerm. En drone blir sendt ut for å filme inntrengeren med et program for ansiktsgjenkjenning. «Dronen kan også gi instrukser: Cuidado! Go back!» Spencer ler av ideen om en betongmur. Med hans sonder og droner «kunne vi endelig få vite hvem som krysser grensen og samle inn presis statistikk. Mitt prosjekt er også mer miljøvennlig. Dyr kan passere grensen uhindret».
6. mars lanserte Department of Homeland Security, departementet for innenriks sikkerhet, en anbudskonkurranse om å bygge den berømte muren. I likhet med over fire hundre selskaper, både nystartede og giganter i militærindustrien, har rancheieren sendt et anbud til Trump-administrasjonen. Tolv sider som utgjør et helt livsprosjekt.
Trump har sagt han vil ha en mur på 10, 15 eller 24 meter, alt etter dagsformen. I begynnelsen av juni ville han ha en miljøbarriere med solcellepanel. Uansett form – synlig eller usynlig, laser eller betong – må muren bygges med tax dollars, selv om presidenten fortsatt hevder at Mexico vil betale. Administrasjonen hadde håpet å ta en beslutning før sommeren, men ingenting har gått som planlagt. Kongressen nøler, delstatene styrt av demokrater truer med å boikotte selskaper som deltar, og i april gravde Mexico fram en motgift: en avtale fra 1970 som forbyr konstruksjoner som kan hindre vannsirkulasjonen mellom de to landene. I mai ba Trump Kongressen om å frigjøre 1,5 milliarder dollar for å utvide dagens sperringer med usle 120 kilometer. Det ville være en underdrivelse å si at han har justert ambisjonene sine: Flere republikanere i Kongressen sier nå at Trumps mur, en viktig valgkampsak, bare er en metafor.2 John Burnett, «President Trump’s big wall is now just 74 miles long in his budget plan», National Public Radio, 24. mai 2017, www.npr.org.
Trumps store bragd er å ha fått velgerne til å tro at grensen har vært en sil. I virkeligheten vil han i beste fall legge et siste strøk på en allerede tungt militarisert og bevoktet grense. For muren er der allerede, den deler byer i to og tetter til populære grenseoverganger. Alle amerikanske presidenter siden Bill Clinton (1993–2001) har lagt et nytt lag på byggverket.
Negativt innvandringsregnskap
Midt i ørkenen hundre kilometer sør for Tucson ligger grensebyen Nogales. Den er delt i to av et gjerde med seks meter høye rustne stolper. Du kan se gjennom det. Kjærester kan ta hverandre i hendene, men ikke kysse. Fra vinduene til den siste amerikanske McDonald’s-en har du panoramautsikt til de meksikanske slumområdene på åssiden. Nedenfor ligger «inngangsporten» til Nogales, et svært omlastingsområde for varer og mennesker.
Nogales er mer levende, og skitten, på den meksikanske siden. Etter å ha passert tollen møtes du av boder som selger Viagra, og tannklinikker. Tannbehandling koster her en fjerdedel av hva amerikanerne betaler i hjemlandet, og pensjonerte gringos kommer helt fra Alaska for å fikse tennene sine. Byen klarer seg så godt den kan. Siden 11. september 2001 har grensen vært strengt kontrollert og turistene forsvunnet. «Vi kjempet for å rive Berlin-muren, og se hva de har bygd,» sier vietnamveteranen Jésus.3 Personene som bare er angitt med fornavn ønsket ikke å oppgi etternavn. Han har dobbelt pass og tilbringer pensjonstilværelsen i Arizona, men drar til Nogales i helgene for å drikke noen øl. Jésus husker den tiden da man bare trengte å hoppe over et kveggjerde for å krysse grensen. Han gjorde det for å jobbe i kobbergruvene i Wyoming. Det var hardt arbeid, og han kom ofte ut av gruvegangene med is i skjegget. Muren er bygd «for å vise muskler, men folk vil alltid finne en måte å krysse grensen på», sier han. Innbyggerne har satt ned trekors til minne om døde migranter, og laget en sint graffiti: pinche migra, faen ta grensevakten.
Det ville sannsynligvis vært billigere å betale migrantene for ikke å komme.»
Grensen i Nogales ligner en krigssone. Siden 2001 har USA brukt over hundre milliarder dollar på å beskytte seg mot Mexico. Det er mer enn de samlede budsjettene til FBI, narkotikapolitiet (DEA) og etterretningstjenestene. US Border Patrol har den nyeste teknologien. Grensebyene Tijuana, Nogales og Aqua Prieta er dekket av infrarøde kameraer, droner som flyr så høyt at du ikke kan se dem med det blotte øye og grensevakter i grønne uniformer som patruljerer i gigantiske terrengbiler. Ørkenen blir også saumfart av overvåkningstårn levert av israelske Elbit Systems, som har testet dem i de okkuperte palestinske territoriene. Obama kjøpte tårnene i 2014 for 148 millioner dollar: «Det ville sannsynligvis vært billigere å betale migrantene for ikke å komme,» sa en analytiker den gang.4 Kate Kilpatrick, «Immigration seen as bonanza for slumping global defense industry», Al-Jazeera America, 6. september 2014, www.america.aljazeera.com. Under Obama eksploderte antallet utkastelser: tre millioner mennesker mellom 2009 og 2016, langt flere enn under forgjengerne. Det ga fredsprisvinneren kallenavnet deporter-in-chief, men økningen må likevel tas med en klype salt. Siden 2005 har hver utkastelse blitt registrert. Før det ble pågripelser nær grensene ofte ikke rapportert og dukket dermed ikke nødvendigvis opp i statistikken.5 Caitlin Dickson, «Is Obama really the deporter-in-chief? Yes and no», 30. april 2014, www.thedailybeast.com.
Kyllinger mot coyoter
En sak er i alle fall sikker: Innvandringsregnskapet er blitt negativt. Siden krisen i 2008 er det flere meksikanere som har dratt tilbake til Mexico enn andre veien. Pensjonister flytter tilbake etter mange år med hardt arbeid, mens færre nye drar nordover: Fra 2009 til 2014 dro 870 000 meksikanere for å bosette seg i USA, mot 2,9 millioner mellom 1995 og 2000. I 2015 mente en tredjedel av meksikanerne at livskvaliteten var «lik i begge landene» (mot 23 prosent i 2007).6 Jens Manuel Krogstad, «5 facts about Mexico and immigration to the US», Pew Research Center, Washington DC, 11. februar 2016 Etter at Trump ble valgt har strømmen tilsynelatende bremset opp enda mer. I januar og februar sank pågripelsene til US Border Patrol med 40 prosent.7 Jenny Jarvie, «Number of immigrants caught at Mexican border plunges 40 prosent under Trump», The Los Angeles Times, 9. mars 2017. Tidligere har de hatt en tendens til å øke på våren.
Folk uten oppholdstillatelse som grensevaktene fanger i Tucson blir transportert i buss til Nogales og sluppet løs, etter et kortere eller lengre opphold i arresten. Utslitte finner de tilflukt i El Comedor, et suppekjøkken drevet av jesuitter. For å komme hit må de gå forbi den kommunale kirkegården, hvor gravene ofte tjener som midlertidige senger. De utviste er lett gjenkjennelige med den blå genseren og den gjennomsiktige plastposen de får etter fengslingen. Her har de alle sine eiendeler, og iblant penger. Nye klær er prioritering nummer én: Kledd slik er de et lett bytte for bandittene i Nogales.
Bak vindusgitteret på El Comedor sitter tretti fortapte blikk rundt seks store bord. Søster Alicia trøster og rådgir de nyankomne som hun tar imot med et smil og varm sjokolade. Noen klarte ikke å krysse ørkenen, andre har bodd i USA i årevis og har blitt arrestert «for ikke å ha brukt blinklys» – en klassisk tragedie for folk uten oppholdstillatelse. En mobil går på rundgang så de kan ringe familien. En nonne sletter nøye alle numrene som har blitt slått: «I feil hender kan de bli brukt til å hevde at vedkommende er blitt kidnappet, for å presse familien for penger.» Ingen av de utkastede er fra Nogales. De kommer fra landsbygda i sør – Chiapas, Guerrero, Oaxaca – hvor arbeid knapt gir nok lønn til å kjøpe mais til hønene. Noen snakker ikke spansk, men ulike indianerdialekter. «Nøden og narkokartellenes vold er hovedgrunnene til at folk drar,» forklarer Joanna Williams fra Kino Border Initiative, den amerikansk-meksikanske organisasjonen som finansierer El Comedor.
Før frokosten blir fortært foldes hender og de mumler med lukkede øyne en bønn til jomfru Maria. Søster Marivel fyller ut et skjema for hver migrant: «Har du blitt ranet, voldtatt, kidnappet, slått? Av menneskesmugleren? Det meksikanske politiet? La migra? Mafiaen? Huk av.» Salvador forteller om sin idiotiske feil. Han fikk ikke engang sjansen til å trosse ørkenen. Smugleren satt ham av i ødemarken, på meksikansk side, og fikk ham til å tro at han var på den andre siden. «Han virket til å stole på,» sier Salvador som ga ham 3000 dollar han hadde lånt av nevøene som plukker druer i California. Terrengbilen og pengene forsvant i en støvsky. «Ratero», tjuv. Salvador vil helst krype under bordet, forsvinne. I 25 dager har han sovet på asfalten ved busstasjonen i Nogales. Han spiser og vasker seg på El Comedor. Det er over for ham. Han vil haike tilbake til Michoacán, «hvor monarksommerfuglene nettopp har klekket». En papirløs arbeider mindre for vingårdene i California.
En annen migrant farer omkring med et flakkende blikk. Uriel snakker grenseslang: Migrantene er pollos, kyllinger, smuglet av en pollero, som ofte er ung og ikke særlig rikere. Over dem står coyoten, med en terrengbil og en smarttelefon klistret til øret, i kontakt med kartellet. Lederne er langt unna. De styrer via håndlangerne sine og håver inn la plata, pengene.
Hello Kitty
Militariseringen av grensen har gjort menneskesmugling like lukrativt som narkosmugling. I dag må man betale kartellene for å bli menneskesmugler, eller for å krysse grensen, alene eller i grupper. Å forsøke seg uten å informere dem er ensbetydende med døden. Smugling av rusmidler og mennesker går stadig oftere ut på ett, når migrantene må transportere 25-kilospakker med narkotika for å betale for seg.
Uriel anser seg som en slags supermigrant. Han har krysset ørkenen fem ganger for å «jobbe i byggeindustrien» i California. Hver gang har han gitt 2000 dollar til coyotene. Veteranen fra den meksikanske hæren forteller hvordan du overlever i ørkenen, for eksempel må du «grave hull i bakken og legge ned en plastpose for å sanke dugg». Når han forteller om ferden til gruppen sin, sveiper han de hårete hendene over bordet som om han deler ut pokersjetonger. En smugler, fire pollos, to menn og to kvinner, og han. «Kyllingene ba hele tiden om vann, klaget over det ene og det andre.» Uriel vil ikke si hvordan han ble tatt. Gruppen hans holdt ham for mye tilbake. Neste gang vil han krysse grensen alene.
De amerikanske myndighetene har stengt alt de siste årene – med helikoptre, mur, patruljer og hundebrigader – unntatt ørkenen som de trodde var avskrekkende nok i seg selv. Men migrantene tar sjansen og går stadig lengre. «Det har forvandlet Tucson-sektoren til en trakt mot døden,» sier Jean Kreyche urolig idet hun skrur av motoren på jeepen på amerikansk side, ved foten av Sierrita-fjellkjeden som er full av kløfter og stup. Siden 1999 har man funnet likene av tre tusen migranter i Tucson-sektoren. De fleste har dødd av tørst, kulde eller falt i ravinene med grensevaktene i hælene.
Kreyche leder en patrulje fra Tucson Samaritans, en organisasjon som er tilknyttet den presbyterianske kirken South Tucson og ble opprettet i 2002 da dødsfallene skjøt i været. Tre ganger i uka setter hun og en håndfull frivillige ut vann og førstehjelpsutstyr. Snittalderen på patruljen denne dagen, tre pensjonister i turklær, er 67 år. I det praktfulle, ensformige landskapet, hvor en glohet bris farer over buskene, speider samaritanene etter rovfugler som kretser i lav høyde: For å finne et lik, må man se mot himmelen snarere enn bakken. I fjellene setter de ut vannkanner på veiene. Migrantene bytter stadig ruter for å unngå la migra, men de etterlater seg spor: matrester, jeans, gensere, bokser med Red Bull, esker med stimulerende midler – smuglerne får migrantene til å svelge dem for å gå fortere. Samaritanene kikker på utløpsdatoen for å se om noen nylig har gått her. En Hello Kitty-strømpe, i barnestørrelse, ligger under en kaktus.
Ørkenen som våpen
Samaritanene plotter likfunnene inn på GPS-ene. Grensevaktene finner iblant døde migranter nakne med munnen oppskrapet av kaktusene de har forsøkt å spise i et siste delirium, eller med bein og føtter strukket ut som om de svømmer i sanden. Noen har kollapset bare femti meter fra en bensinstasjon. «Mange migranter har aldri vært utenfor sine tropiske strøk og vet ikke hvor ugjestmild ørkenen er. For dem er ørkenen noe abstrakt,» forklarer Kreyche. Smugleren har ikke instruert dem godt nok og de gjør mange feil: «Ingen skyggelue, mørke klær, ikke nok vann, ikke pledd for natten.» En forstuet fot betyr at du blir forlatt, og sannsynligvis dør.
Mange lik blir ikke funnet. Grensevaktenes prioritering er å pågripe de levende. Organismer råtner fort i ørkenen, og coyoteflokkene sprer beinrestene. Samaritans søsterorganisasjon No More Deaths mener 6000 har dødd siden 2001, men «det finnes ingen måte å få et nøyaktig tall på,» sier Maryada Vallet fra organisasjonen. «Det som er sikkert, er at ørkenen blir brukt som et dødelig våpen.» Strategien har et navn, som Bill Clinton innførte: prevention by dissuasion, forebygging gjennom avskrekking. En lokal kunstner har plantet trekors hvor det er funnet lik. Foran et av korsene sier GPS-en til Samaritans: «Corona Vargas, Macro Antonio. 13/10/2007. Sannsynligvis frosset i hjel.» Denne migranten var heldig på et vis, han ble i det minste identifisert.
De døde havner alle i samme mursteinsbygg: det juridiskmedisinske instituttet i Tucson. Greg Hess, rettsmedisinsk sakkyndig, er byens mest overarbeidede mann. På det verste i 2010 måtte han bruke frysebiler til å oppbevare de døde. Han har nå 150 uidentifiserte lik. Fram til 1. april i år hadde han fått inn 40 lik, 38 ble funnet som skjeletter. «Det kan ta flere måneder å identifisere disse, om ikke år.» De avdødes familie må ta initiativet, oppsøke et konsulat eller en humanitær organisasjon og sende en DNA-prøve. De som ikke blir identifisert, los desconocidos, de ukjente, får levningene sine plassert i en urne på den kommunale kirkegården.
Stille om frihandelsavtalene
Ironien i denne stille tragedien er at Tucson er avhengig av arbeidere uten oppholdstillatelse. Og det gjelder ikke bare Tucson. Alle de amerikanske byene er i en forstand blitt grensebyer. Både små og store bedrifter ansetter folk uten oppholdstillatelse og myndighetene tolererer det. En pålitelig, billig arbeidskraft som betaler skatt og bidrar til økonomien. Du finner dem på spisestedene, hotellene og i åkrene. De lager lunsj i skolekantinene og på sykehusene.
Å forsøke seg uten å informere smuglerne er ensbetydende med døden.
I Tucson samler de seg ved morgengry i klynger foran flere kirker som kommunen har definert som «utsatte soner», en status som gir migrantene en viss immunitet overfor politiet, så lenge de ikke begår lovbrudd. Her venter de på dagens arbeidsgiver, for byggearbeid eller hagearbeid. «De tar mer enn oppvasken i restaurantene,» forteller meksikansk-amerikanske Kelzi Bartholomaei som i lang tid drev restauranten Mother Hubbard’s og nå driver en delikatesseforretning. «Du finner dem i alle bransjer, på aldershjemmene, i pleietjenester. Det er trist å si det, men jeg savner Bush-årene. Han var kompis med president Vicente Fox. Stemningen var mildere, jeg fikk dobbelt statsborgerskap på den tiden. Med Trump sliter leverandørene mine, bøndene i Iowa, med å finne folk til å arbeide i åkrene. Avlingene råtner på rot. Det er katastrofe.»
Tollerne har vært ekstra flittige etter valget og køene blir stadig lengre. Kirkene frykter at de vil miste sin status som tilfluktssteder: «Massearrestasjonene har begynt,» sukker presten Lisa McDaniel-Hutching i Amado, en bygd midt mellom Tucson og Mexico. «Før militariseringen av muren var det fri ferdsel begge veier.» Hun mener at man snakker for lite om de dypereliggende årsakene til arbeidsinnvandringen: «Det er åpenbart at frihandelsavtalene har ruinert de meksikanske bøndene. I en viss forstand har USA selv skylden for situasjonen.»
Vold og korrupsjon
De som taler migrantenes sak kritiserer ofte grensevaktene for å være bøller. 4200 grensevakter patruljerer Tucson-sektoren, «en av landets travleste sektorer innen migranter og marihuanasmugling» står det på nettsiden deres. Og vaktene, hvor en god del er latinamerikanerne, føler seg dårlig likt. Unntatt av den sittende presidenten, som har lovet 5000 nye stillinger. US Border Patrol vil ikke uttale seg, men den største fagforeningen, National Border Patrol Council, er mer snakkesalig. Det var den eneste fagforeningen som støttet Trump i valgkampen. I Tucson er 80 prosent av grensevaktene organisert i den.
Den lokale fagforeningslederen Art del Cueto er nasjonal nestleder og frontfigur for trumpismen. I tre år har han laget en podkast kalt The Green Line, en slags bardiskusjon mellom grensevakter i en konservativ og rocka stemning. Podkasten ble kjent etter å ha intervjuet Trump under valgkampen,8 «Episode 77: Donald J. Trump», www.spreaker.com. hvor Trump sa at han støttet grensevaktene «hundre prosent». Podkasten har helt siden begynnelsen vært finansiert av ytre høyre-nettmediet Breitbart News, som tidligere var drevet av Trump-rådgiveren Steve Bannon.
Del Cueto er en travel mann og vil ikke snakke med meg, men en advokat fra fagforeningen uttaler seg på hans vegne. Jim Calle har i tjue år forsvart US Border Patrol i ulike rettssaker om korrupte vakter og drap på migranter. Den tidligere journalisten forsikrer meg om at moralen er på topp etter at Trump ble valgt: «Det har gjort at vi kan løfte lokket og starte en debatt om innvandringen.»
Han har sett jobben sin endre seg drastisk på tjue år, med militariseringen av grensen. «Da jeg startet i 1998, kom alle innvandrerne for å arbeide. Hundre om gangen. Det hele var uorganisert. I dag kontrollerer kartellene alt. Gruppene er aldri større enn seks–åtte personer. En grensevakt kan være fornøyd om han fanger to migranter på en dag. Narkosmuglerne bruker tunneler og katapulter. Kartellene bruker også barn, som klatrer over sperringene som aper så snart vaktene snur ryggen til. Kikk en time på muren i Nogales, så vil du se det.»
US Border Patrol er kjent for sin manglende transparens. Grensevaktene blir beskyldt for å bruke brutale metoder. De skal ha drept minst 45 personer mellom 2005 og 2014.9 «Why border cops’ failures are your problem, too», The Arizona Republic, Phoenix, 8. mai 2014. I de få drapene som har endt i retten, har ingen grensevakter i Tucson-sektoren blitt dømt. Tre unge migranter har blitt drept under mistenkelige omstendigheter, deriblant José Antonio Elena Rodriguez (16), som ble skutt på vei hjem til Nogales.
Saken hjemsøker fortsatt grensen fire og et halvt år etter gjerningen. Åstedet, på calle Internacional, like overfor muren, er merket med et kors, en plastbukett og et klistremerke på spansk: «Vi krever rettferdighet». Grensevakten skjøt Rodriguez ti ganger, åtte av kulene traff ham i ryggen. Grensevakten hevdet først at gutten kastet stein på ham og at han skjøt for å forsvare seg, men vitnene benektet det. Det finnes en video av mordet, som US Border Patrol ikke har overlevert til rettsvesenet. Calle sier at videoen ble «komprimert ved en feiltagelse» og hadde fått for dårlig kvalitet til å være til nytte. De 14 mappene med sakspapirer dekker listen langs den ene veggen på kontoret hans. Drapet er blitt en kompleks rettstvist mellom de to landene: På både offerets og drapsmannens side kvesser advokatene sine fortolkninger av loven.
Calle trekker fram US Border Partols særstilling som «en paramilitær styrke med ansvar for å aktivt konfrontere ulovlige innvandrere», grensevaktenes eksemplariske arbeid og farene i yrket. Etter skyteepisoder «blir agentene systematisk avhørt av en intern kommisjon. Man regner med at én av tjue migranter, eller én av ti, er en smugler. Vaktene støter på utviste salvadoranere som forsøker på ny, og gjengmedlemmer. De er gode til å springe og slåss, og de liker å hevde at grensevaktene har vært voldelige mot dem.» Vanligvis er det migrantens ord mot grensevaktenes.
En rapport fra Department of Homeland Security i fjor kom med 39 anbefalinger for å begrense «grunnlovsstridig voldsbruk» og «faren for at endemisk korrupsjon skal slå rot» hos grensepolitiet.10 «Final report of the CBP Integrity Advisory Panel», US Department of Homeland Security, Washington DC, 15. mars 2016. Kartellene har allerede infiltrert grensevakten og kjøpt et dusin agenter. Rapporten er skrevet av folk høyt opp i hæren og DEA-agenter. Den gir et bilde av en politigren med voksesmerter som ikke klarer å irettesette ansatte som har brutt reglene og loven. Men etter Trumps seier er reform ikke lenger på bordet. Det hvite hus har snarere lovet å gi grensevaktene friere tøyler.
Oversatt av redaksjonen
Maxime Robin er journalist.
- 1
- 2John Burnett, «President Trump’s big wall is now just 74 miles long in his budget plan», National Public Radio, 24. mai 2017, www.npr.org.
- 3Personene som bare er angitt med fornavn ønsket ikke å oppgi etternavn.
- 4Kate Kilpatrick, «Immigration seen as bonanza for slumping global defense industry», Al-Jazeera America, 6. september 2014, www.america.aljazeera.com.
- 5Caitlin Dickson, «Is Obama really the deporter-in-chief? Yes and no», 30. april 2014, www.thedailybeast.com.
- 6Jens Manuel Krogstad, «5 facts about Mexico and immigration to the US», Pew Research Center, Washington DC, 11. februar 2016
- 7Jenny Jarvie, «Number of immigrants caught at Mexican border plunges 40 prosent under Trump», The Los Angeles Times, 9. mars 2017.
- 8«Episode 77: Donald J. Trump», www.spreaker.com.
- 9«Why border cops’ failures are your problem, too», The Arizona Republic, Phoenix, 8. mai 2014.
- 10«Final report of the CBP Integrity Advisory Panel», US Department of Homeland Security, Washington DC, 15. mars 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
