Trippelkrisens anatomi

Som historikeren Reinhart Koselleck har vist er følelsen av krise en grunnstemning hos det moderne mennesket.¹ Teknologiske endringer, økonomiske sykluser og kulturell evolusjon gir inntrykk av at det hele tiden skjer noe nytt. Dermed skapes det konstant en følelse av at epoken går mot slutten. Noen kriser er imidlertid reelle og de kan inntreffe samtidig. Det er tilfellet i dag med både politiske, økonomiske og økologiske rystelser. Men hvordan henger disse sammen? De siste tiårene har flere kritiske tenkere og bevegelser stilt seg dette spørsmålet.

Dagens krise er først og fremst politisk, og det pågår tre store debatter om den. For det første om krisen handler om et anspent forhold til elitene, som i dag påstås å være eksepsjonelt grådige og korrumperte, eller om problemet snarere er en generell mistillit til det representative demokratiet, en «representasjonens krise» som viser seg i lav valgdeltakelse, økt oppslutning om ytre høyre og stadig flere politiske bevegelser på utsiden av de demokratiske institusjonene.

Podemos-grunnlegger Iñigo Errejón mener det første er tilfellet. Han hevder at de fleste fortsatt tror på rettferdighet, på parlamentet og statsapparatet, kort fortalt, på den demokratiske staten. Det de derimot ikke lenger tror på, er elitene, den berømte ene prosenten, og deres evne til å jobbe for fellesskapet, skape velstand og følge lover og regler. Derfor mener han at kritiske bevegelser, som Podemos, ikke må gå inn for å erstatte det representative demokratiet med noe bedre, men for å gi det et sunnere fundament. En viss nostalgi for etterkrigstidens økonomiske vekst og politiske orden er utvilsomt til stede her. Errejón insisterer på at handling gjennom de representative institusjonene og sterke grasrotbevegelser sammen kan revitalisere demokratiet.

Dette standpunktet har et motsvar på høyresiden, med for eksempel Donald Trump. Også den amerikanske presidenten har i sin kritikk av Washington-eliten og de store mediene lovet å gi makten tilbake til folket. Han nevner ofte «bevegelsen» som brakte ham til makten og som i hans øyne overskrider den gamle motsetningen mellom republikanere og demokrater. I en tale på et møte for konservative 24. februar hyllet han Bernie Sanders, som tapte Demokratenes nominasjonskamp mot Hillary Clinton, og mente at mange av Sanders’ tilhengerne hadde stemt på ham i presidentvalget.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Den andre debatten om den politiske krisen dreier seg i forlengelsen av Trump om framveksten av det Stuart Hall på 1970-tallet kalte autoritær populisme, som thatcherismen skal ha vært en av de første utgavene av.² Den autoritære populismen dukker opp i en tid med økonomiske tilbakeslag og svekkede venstresider – kriser som tilintetgjør etterkrigstidens «sosialdemokratiske» politiske konsensus. Den er, ifølge Hall, ofte basert på venstreverdier, som den forvrenger og gir et reaksjonært innhold. For eksempel har demokratiet rotfestet likhetstanken i befolkningen. Thatcherismen spilte på likhetsfølelsen og rakket ned på «profitørene», på de som forsøkte å skaffe seg fordeler på bekostning av det påstått dydige folket. «Profitørene» er ofte – men ikke alltid – utlendinger, og «det dydige folket» er de innfødte. Denne populismen, som i dag målbæres av statsledere som ungarske Viktor Orbán og britiske Theresa May i Storbritannia, og ytre høyre-politikere som Marine Le Pen i Frankrike, synes å ha framtiden foran seg.

En tredje debatt dreier seg om opprinnelsen til «representasjonens krise». Ifølge ulike tenkere som Toni Negri og David Graeber har sosiale medier og det «immaterielle» arbeidslivet skapt nye former for sosialt samarbeid.³ Og disse formene står i et motsetningsforhold til det representative demokratiet, som selv stammer fra sosiale forhold som var typiske på 1800- og 1900-tallet. Motsetningen mellom representasjon og deltakelse har derfor i deres øyne sin opprinnelse i endrede sosiale relasjoner.

For den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er årsaken til «representasjonens krise» snarere motsetningene i det økonomiske systemet. Med slutten på etterkrigstidens økonomiske vekst er alliansen mellom kapitalismen og demokratiet, den beste innpakningen for kapitalismen, blitt brutt. En bankerott kapitalisme klarer ikke å vende tilbake til høy økonomisk vekst og tilfredsstille befolkningenes forventninger om velstand. Dermed vil kapitalismen i framtiden måtte alliere seg med stadig mer udemokratiske krefter.

Stasjonær kapitalisme

Uenighetene om epokens kriser dreier seg også om den økonomiske dimensjonen. Er det en finanskrise som har smittet over på resten av økonomien, eller står vi overfor en akkumulasjonskrise, hvor episenteret befinner seg i den såkalte realøkonomien? Hvis det siste stemmer, er finanssektoren ikke kilden til problemet, men bare et uttrykk for underliggende «objektive» motsetninger i produksjonsøkonomien. Debatten om krakkets episenter er tett knyttet til spørsmålet om kapitalismen har reist seg etter krisen på 1970-tallet, som avsluttet den lange perioden med vekst etter krigen, eller om vi fortsatt befinner oss i en langvarig krise.

Statsviteren Leo Panitch og fagforeningsaktivisten Sam Gindin mener at profittraten var tilbake på etterkrigstidsnivå i andre halvdel av 1980-tallet og på 1990-tallet.⁴ Det er ifølge dem et tegn på at kapitalismen hadde kommet seg ut av krisen på 1970-tallet. Dermed utgjorde hendelsene i 2007 en ny stor krise, den fjerde i kapitalismens historie etter krisene i 1873–1896, på 1930-tallet og på 1970-tallet. Historikeren Robert Brenner mener derimot at vi aldri har kommet oss ut av den lange depresjonen som startet på 70-tallet,⁵ og at dagens problemer bare er et nytt utslag av den. Profittraten har ifølge ham bare tilsynelatende bedret seg, takket være finansinntekter og «fiktiv» kapital.

En annen økonomisk uenighet dreier seg om den fraværende eller svake veksten i Japan og Europa de tre siste tiårene. Vil den vedvare i all overskuelig framtid, eller er det bare en lang og dyp depresjon som ikke desto mindre er en normal del av de kapitalistiske økonomienes syklus? Med andre ord, er det en «sekulær stagnasjon» eller en «stasjonær økonomi»?⁶

På begynnelsen av 1800-tallet lanserte John Stuart Mill begrepet «stasjonær økonomi» som betegnelse på historiske situasjoner hvor de kapitalistiske syklusene har stanset opp og økonomien har havnet i en varig stagnasjon. Mill mente det var positivt: Endelig kunne menneskeheten slutte å tenke på å produsere stadig mer rikdom og vie seg til mer interessante aktiviteter. Men ideen om «stasjonær kapitalisme» er en selvmotsigelse, for kapitalismen er i sin natur dynamisk, noe som er grunnen til at Mills begrep har vært omstridt helt siden 1800-tallet.

En tredje økonomisk debatt om krisen angår etterkrigstiden. Var det et unntak i kapitalismens historie eller normen? En enorm økonomisk vekst i perioden 1945–1973 bedret levekårene i de vestlige landene og reduserte ulikheten. Men perioden var kanskje resultat av en unik situasjon som aldri vil gjenta seg. Noen håper likevel at digitalisering, bioteknologi og fornybar energi vil gi kapitalismen en ny gullalder i framtiden.

Framtid uten gratis natur

Miljøet er krisens tredje dimensjon, etter politikken og økonomien. Her er det unike ved vår tid tydeligst. Vil kapitalismen overleve miljøtruslene? Noen tenkere, blant andre Jason Moore og Daniel Tanuro, mener at gratis og billig natur er årsaken til at systemet har blomstret de siste tre århundrene.⁷ Kapitalismen har brukt begrensede ressurser som om de var uendelige. Den har ikke bare brukt naturen som en «innsatsfaktor», i form av råvarer forvandlet til varer, men også som et «utløp», som en «global søppelbøtte» hvor den kan dumpe den økonomiske aktivitetens avfall og biprodukter – kapitalakkumulasjonens såkalte negative eksternaliteter.

Som miljøproblemene viser, er naturen ikke lenger i stand til å til å gi både billige innsatsfaktorer og utløp for kapitalismen. Livsnødvendige ressurser for moderne samfunn (vann, bensin, ren luft) kan snart bli mangelvarer, mens vern og rensing av naturen vil koste stadig mer. Blant annet vil ulik forurensning føre til økende helseutgifter og svekke profittraten. Sosiologen Immanuel Wallerstein kommer med en nådeløs konklusjon: Kapitalismen har ikke lenge igjen, fordi den er avhengig av billig natur.

Andre kritikere svarer at dette synet overser hvor tilpasningsdyktig kapitalismen er. Det økonomiske regimet vil nok komme seg ut av denne krisen, mener de, slik det har overvunnet alle kriser det har stått overfor. Allerede i 1974 skrev André Gorz: «Kapitalismen vil, langt fra å bukke under for krisen, takle den slik den alltid har gjort: Godt plasserte finanskonsern vil tjene på vanskene til rivaliserende konsern og sluke dem for en billig penge og utvide sin kontroll over økonomien. Sentralmakten vil forsterke sitt grep over samfunnet: Teknokrater vil regne seg fram til de ’optimale’ normene for miljøopprydding og produksjon.»⁸

På lignende vis mener økonomen Michel Aglietta at en grønn kapitalisme kan gi en ny langvarig vekstsyklus basert på fornybar energi. Ifølge ham vil Kina komme til å ta teten her, slik USA gjorde i den fordistiske syklusen i første halvdel av forrige århundre. Den europeiske fagbevegelsen har også meldt seg på denne ideen med sin kampanje for «en million klimajobber».⁹ Kanskje kan kapitalismen, med fornybar energi, klare seg uten gratis natur og fossil energi.

I kreditorenes vold

Av dagens tre kriser er miljøkrisen både den minst håndgripelige og den mest fundamentale med tanke på de omfattende samfunnsendringene den kan gi. Det dreier seg dessuten ikke egentlig om en krise – for det forutsetter et før, et under og et etter, det vil si en ende. Selv om de industrialiserte landene skulle gjennomføre de drastiske tiltakene som må til for å kutte klimagassutslippene – noe som er langt fra tilfellet i dag – vil klimaendringene allerede ha gitt irreversible konsekvenser. Verdenssamfunnet kan bare begrense disse konsekvensene, ikke reversere dem.

For å begrense miljøskadene trenger vi modige løsninger på de politiske og økonomiske krisene. Klimaendringene er en anledning til å gi demokratiet et nytt fundament. Folks hverdag må grunnleggende endres for å takle klimaendringene, og en slik omveltning krever at folk engasjerer seg og bringer med seg sin kunnskap. Nye demokratiske institusjoner vil måtte skapes nedenfra.

På det økonomiske feltet er en delvis eller fullstendig annullering av offentlig gjeld et godt miljøtiltak. Mange land kan ikke investere massivt i energiomstilling, ikke bare på grunn av manglende politisk vilje, men også fordi de er fanget i kreditorenes vold. Slik sett er krisene i politikken, økonomien og miljøet tre sider av samme sak.

Oversatt av redaksjonen

Razmig Keucheyan er sosiolog.

1
Se Reinhart Koselleck, Vergangene Zukunft. Zur Semantik geschichtlicher Zeiten, Suhrkamp, Frankfurt am Main, 1979.
2
Margaret Thatcher var britisk statsminister fra 1979 til 1990. Se Stuart Hall, «The Great Moving Right Show», Marxism Today, januar 1979.
3
Se for eksempel Michael Hardt og Toni Negri, Imperiet, Spartacus, Oslo, 2000.
4
Se Leo Panitch og Sam Gindin, The Making of Global Capitalism: The Political Economy of American Empire, Verso, London, 2012.
5
Se Robert Brenner, The Economics of Global Turbulence: The Advanced Capitalist Economies from Long Boom to Long Downturn, 1945–2005, Verso, 2006.
6
Se Cédric Durand og Philippe Légé, «Vers un retour de la question de l’état stationnaire? Les analyses marxistes, postkeynésiennes et régulationnistes face à l’après-crise», i Arnaud Diemer og Sylvie Dozolme (red.), Les Enseignements de la crise des subprimes, Clément Juglar, Paris, 2011. Se også Kostas Vergopoulos, «Liberalistenes nagende tvil», Le Monde diplomatique, mars 2014.
7
Se Jason W. Moore, Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital, Verso, 2015.
8
André Gorz, «Leur écologie et la nôtre», franske Le Monde diplomatique, april 2010 (1974).
9
www.climate-change-jobs.org.