«Fred»

For et par uker siden, en kjølig og overskyet ettermiddag på Nesodden, mens jeg gikk langs et smaragdgrønt vann, dødt og stille av det slaget man ofte ser i Tarkovskijs landskaper, dels druknet i en fjern fortid som jeg nylig hadde begynt å skrive ned, og dels bekymret over dagens politiske grusomheter – især Trumps agitatoriske uttalelser om Iran og omvendt – fikk jeg en SMS fra den iranske forfatteren Mahmoud Dowlatabadi, som inneholdt det han kalte sitt «forfatterskaps korteste novelle». Teksten var svært kort, på fem beskjedne linjer, og likefullt så rørende at jeg satte meg ned på en stein og gråt:

Noen banket på døren.
Mor gikk og åpnet opp halvveis.
En hånd satte et par støvler med klumper av tørket søle utenfor og forsvant.
Mor lukket døren og gikk tilbake.
Støvlene sto igjen utenfor. (…)