Den 1. juli avla den nye regjeringssjefen Carrie Lam en høytidelig ed i et barrikadert Hongkong hvor tjue avdelinger fra Folkets frigjøringshær var utplassert. Seremonien sammenfalt med tjueårsjubileet for tilbakeføringen av den tidligere britiske kolonien til Kina. President Xi Jinping var derfor til stede, under streng bevoktning. Da han avsluttet markeringen gjorde han det klart at han er sjefen i Hongkong: «Ethvert forsøk på å true Kinas suverenitet og sikkerhet, utfordre sentralmakten og Hongkongs grunnlov [Basic Law], eller å bruke Hongkong til å utføre infiltrasjon og sabotasje mot Fastlands-Kina, er en handling som krysser en rød linje.»1 François Bougon og Florence de Changy, «Xi Jinping met en garde les démocrates de Hongkong», Le Monde, 3. juli 2017. Allerede en måned tidligere hadde Kommunistpartiets nummer tre, Zhang Dejiang, som leder Den sentrale koordineringsgruppen for Hongkong og Macao, satt prikken over i-en: «Under ingen omstendighet må det vide selvstyret Hongkong har bli brukt som påskudd for å motsette seg sentralregjeringen.»2 Stuart Lau, «Chinese state leader Zhang Dejiang announces Beijing’s plans to tighten grip on Hongkong», South China Morning Post, Hongkong, 27. mai 2017.
«Situasjonen er elendig»
Det forhindret ikke den årlige markeringen av de kinesiske myndighetenes brutale vold mot demonstrantene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. På den gigantiske scenen i Victoriaparken 4. juni i år synger talerne patriotiske sanger og roper slagord om at sentralmakten må omgjøre dommen over protestbevegelsen som den kaller et «kontrarevolusjonært opprør». Chow Hang-tung, nestleder i Støttealliansen for demokratiske og patriotiske bevegelser i Kina, som samler alle organisasjonene og partiene i den pandemokratiske opposisjonen som vil ha mer demokrati innenfor ideen om «ett land, to systemer»,3 Formulering som betyr at to systemer kan eksistere side om side (kapitalismen i Hongkong og i Taiwan og sosialismen på fastlandet), på betingelse av at bare ett land anerkjennes: Folkerepublikken Kina. sier at hongkongerne er heldige som kan snakke for de som ikke kan det, og ære ofrene for de som ikke kan det, og gi trøst til de som fortsatt er i live.
«Vi må slåss for at stadig flere skal omfattes av de universelle verdiene,» sa lederen for Alliansen, Albert Ho, noen timer tidligere. Den tidligere folkevalgte i Det lovgivende rådet (1997–2016) er i dag en av lederne i Det demokratiske partiet. «Situasjonen er skummel nå,» sier han. «Men jeg støtter ideen om ’ett land, to systemer’, for det er i begge parters interesse. Jeg føler meg dypt kinesisk, men er samtidig opptatt av rettsstaten som er særegen for Hongkong.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Foto: Shutterstock.
Lau San-ching fikk i sin ungdom oppleve de kinesiske fangehullene som trotskist (1981–1991).4 Lau San-ching, Dix ans dans les camps chinois. Témoignage, 1981–1991, Dagorno-L’Esprit frappeur, Paris, 2002. Han tilhører nå det nest største pandemokratiske partiet, Borgerpartiet. «Det særegne med Hongkong i forhold til resten av Kina er at vi faktisk har demokratiske friheter. Men kampen fortsetter for allmenne direktevalg uten forhåndssiling.» Selv om han personlig har vært et offer for regimet, beundrer han det for å ha gjenreist «Kinas storhet» og satset på utvikling med felles investeringsprosjekter mellom Hongkong og grenseprovinsen Guangdong.
Advokaten og menneskerettsforkjemperen Kit Chan er mindre optimistisk: «Situasjonen er elendig. I tillegg blir økonomien stadig mer avhengig av kinesiske investeringer, mens de utenlandske investeringene synker. Med den brutale reaksjonen mot ’paraplybevegelsen’ har frykten slått rot i sinnene.» Mange unge deltok i paraplybevegelsen som okkuperte sentrum av Hongkong fra 27. september til 15. desember 2014 i protest mot Beijings plan om å forhåndsvelge kandidatene til stillingen som regjeringssjef, og krevde reell allmenn stemmerett. Protestene førte ikke fram. 16. august i år ble tre av frontfigurene i demonstrasjonene, Nathan Law, Alex Chow og Joshua Wong, dømt i en ankedomstol til henholdsvis åtte, sju og seks måneder i fengsel. Domstolen mente at dommen i første rettsinstans, til samfunnsarbeid og tre måneder betinget fengsel, var for mild. De får heller ikke stille til valg på fem år. Beslutningen gjenspeiler en stadig tydeligere tilstramming.
Historisk hjernevask
«Paraplybevegelsen var en vending i livet mitt,» sier Law til meg i juni. «Som tilhengere av ikke-vold var vi inspirert av protestbevegelsen i Kina i april og mai 1989. Vi rettet hele verdens søkelys mot Hongkong. Jeg trodde ikke det ville gå så fort.» Law er nå leder for det nye partiet Demosisto som han startet i 2014 sammen med Wong. 4. september i fjor ble han den yngste som er blitt valgt inn i Det lovgivende rådet. «Demosisto ønsker å vende seg mer mot de lavere samfunnslagene enn de tradisjonelle demokratiske partiene som forsvarer middelklassen. Vi vil henvende oss til blåsnipparbeiderne som min far, for de økonomiske utsiktene er ikke lenger like strålende.»
Law er tidligere leder for Hongkongs studentføderasjon og forstår frustrasjonen til uavhengighetsforkjemperne, deriblant flere av vennene hans. Men i Det lovgivende rådet stemte han med den pandemokratiske leiren samtidig som han foreslo en avstemning om selvstyre i 2047, når statusen som «spesiell administrativ region» som ble innført for femten år siden, utløper. «Vi må komme oss ut av isolasjonen, åpne oss for verden,» sier han. «Det er grunnen til at Demosisto knytter kontakter i hele Sørøst-Asia, i Taiwan, Japan og Vietnam.»
4. juni har 110 000 samlet seg i Victoria-parken. Det er i utgangspunktet mye for en befolkning på 7,3 millioner, men tallet er det laveste siden 2008. Grunnen er at for andre år på rad er studentbevegelsen ikke med. Studentføderasjonen, som oppsto med paraplybevegelsen, har fått nytt flertall og gått over til en politisk linje for «hongkonsk identitet». De mener at historien til Fastlands-Kina, som Den himmelske freds plass er del av, ikke er deres historie.
En hel generasjon ble politisk bevisst etter å ha blitt skuffet av de tradisjonelle partiene.
Forrige regjeringssjef, Leung Chun-ying, ville innføre en «patriotisk utdannelse» med lærebøker som lovpriste «harmoni, identitet og nasjonal enhet» og brukte mandarin mer aktivt. Han framstilte Kommunistpartiet som en «progressiv, altruistisk og samlende» organisasjon og hoppet over maoismens feiltrinn og protestene i 1989. Som reaksjon dukket det opp en generasjonsbevegelse ledet av aktivistgruppen Scholarism som ble startet i mai 2011.
Initiativtakeren Joshua Wong, en ungdomsskoleelev på 14 år, er fortsatt aktiv. Han er ikke imot at man underviser mer i kinesisk historie, som ble minimert da Hongkong var britisk koloni, men han nekter å ha en versjon ferdigskrevet av den kinesiske staten, som han mener mest vil være «hjernevask». Etter en underskriftskampanje som fikk 100 000 signaturer, en gigantisk demonstrasjon og en åtte dager lang sit-in foran regjeringskontorene, trakk Leung Chun-ying prosjektet i 2012. Slik fikk en hongkongsk identitet fotfeste.
Heterogen gruppe
En hel generasjon ble politisk bevisst, etter å ha blitt skuffet av de aldrende og altfor patriotiske tradisjonelle partiene. Stadig flere hongkongere, særlig de unge, kaller seg nå «lokalister» med vekt på hongkongsk identitet og autonomi. Noen nøler ikke med å kreve uavhengighet åpenlyst. De har en mer radikal strategi mot Beijings kontroll og insisterer på Hongkongs særegne livsstil og historie. De vil bevare de offentlige frihetene og rettsstaten, samtidig som de vil ha sosial rettferdighet. Ifølge en undersøkelse fra 2015 så 40 prosent av innbyggerne seg som hongkongere (mot 21,8 prosent i 2008), 18 prosent oppfattet seg som kinesere (34,4 prosent) og 40 prosent mente at de hadde en blandet identitet. Bare 4 prosent mellom 18 og 35 år følte seg kinesiske.5 Kwong Ying-ho, «The growth of localism in Hong Kong: A new path for the democracy movement?», China Perspectives, nr. 3, Hongkong, 2016.
Folk blir dessuten stadig mer negative til innvandringen (500 000 på ti år) og ikke minst til de besøkende fra fastlandet som utgjorde tre fjerdedeler av de 56 millioner turistene i fjor. Det til tross for at turismen er blitt en viktig inntektskilde som står for fem prosent av BNP. Mange mener fastlandskineserne utnytter de offentlige tjenestene, spesielt sykehusene, og legger press på skolevesenet – halvparten av de 95 000 barna som ble født i 2011 og begynte på grunnskolen seks år senere hadde en fastlandskinesisk mor. De anklager dem også for å forårsake mangel på visse basisvarer som melkepulver og å mangle folkeskikk.
I tillegg kjøper de rikeste fastlandskineserne hus og leiligheter til en stiv pris og presser opp boligprisene, som allerede er de høyeste i verden. Dermed får stadig færre lokale mulighet til å kjøpe bolig. Hongkongerne er også opptatt av å beskytte det kantonesiske språket mot påvirkningen fra mandarin, som blir stadig mer utbredt i næringslivet og er blitt det fremste fremmedspråket i skolene foran engelsk (som fem prosent av befolkningen snakker).
Lokalistene er likevel ikke en homogen gruppe. Noen er opptatt av å kjempe mot sentralregjeringens «imperialistiske» kontroll og for selvstyre, samtidig som de er åpne for en allianse med den pandemokratiske leiren. Det er tilfellet med Demosisto og uavhengighetsforkjemperen Eddy Chu Hoi-dick. Andre er for en «hongkongsk nasjon» og vil gjøre Hongkong til en republikk, med vold om det kreves, slik som gruppene Youngspiration ledet av Baggio Leung, Indigenous ledet av Edward Leung Tin-kei og Nasjonalpartiet til Chan Ho-tin. Disse har tidvis en diskriminerende eller direkte fremmedfiendtlig retorikk.
«Hongkong er ikke Kina»
Chu Hoi-dick ble kjent i 2006 da han startet en kampanje for å forsvare Hongkongs arv, og senere jobbet mot boligspekulasjon med Land Justice League. Han er en ivrig syklist og for vekstavvikling, og forteller meg at han ikke lenger har tillit til pandemokratene, uten at han dermed har sluttet seg til uavhengighetsleiren. Han plasserer seg midt mellom de to: «Vi må definere en ny konstitusjonell orden gjennom en folkeavstemning med ulike alternativer. Hongkong-identiteten er mangfoldig. Vi stammer alle fra ulike samfunnslag i en innvandring som fortsatt pågår.» Han er for ikke-vold og oppslutningen fra de lavere samfunnslagene er alfa og omega for ham: «Demokrati er ikke bare valg. Folk vil ha kontroll over livene sine.» I likhet med Law mener han at man må «utvide kampsonen til hele Sørøst-Asia». 4. september i fjor ble han valgt inn i Det lovgivende rådet i sin valgkrets i De nye territoriene Vest med flere stemmer enn noen annen kandidat (84 000), noe som ga ham kallenavnet «stemmekongen».
Tre andre lokalister stemplet som uavhengighetsforkjempere ble også valgt inn: nevnte Law og Edward Yiu Chung-yim, samt akademikeren Lau Siu-lai som er involvert i kampen for gateselgerne og gatemarkedene i det fattige strøket Mongkok. Alle tre inngår i den pandemokratiske gruppen som fortsatt har 20 av 70 seter på tross av nedgang. Sammen passerer de den viktige grensen på 24 representanter som er nødvendig for å stanse lovforslag fra de Beijing-vennlige representantene.
Blant uavhengighetsforkjemperne, som har fire seter, gjorde de to fra Youngspiration (Baggio Leung og Yau Wai-chung) seg bemerket med å holde et banner hvor det sto «Hongkong er ikke Kina» under edsavleggelsen 11. oktober i fjor. De sa også «Refucking of China» i stedet for «Republic of China», dermed ble eden deres avvist umiddelbart. I Beijing ga den permanente komiteen i nasjonalforsamlingen sin egen fortolkning av Hongkongs grunnlov: «Den som intensjonelt uttaler ord som ikke samsvarer med formen på eden slik loven angir, eller som tar eden på en uærlig eller uhøytidelig måte, vil ses som en som nekter å avlegge den. En ed avlagt på denne måten er ikke gyldig og personen vil bli diskvalifisert.» I Hongkong fulgte domstolen denne fortolkningen. De to fikk dermed ikke innta sine seter.
Lokalismen får fotfeste
De er ikke de eneste som ikke har holdt seg strengt til teksten. Pandemokraten Leung Kwok-hung, også kjent som «Long Hair,» hadde med seg en gul paraply og ba sentralmyndighetene redegjøre for massakren på Den himmelske freds plass. Lau Siu-lai uttalte hver stavelse i teksten for seg og gjorde den uforståelig, mens Law uttalte ordet ’republikk’ med et spørrende tonefall og Yiu Chung-yim krevde reell allmenn stemmerett. De ble stilt for retten og fikk heller ikke sitte i rådet, ifølge dommen som domstolen offentliggjorde 14. juli. Dommen henviser til både Hongkongs grunnlov og common law-rettsprinsippene, som det er vanskeligere å bestride i en anke. Nye valg kan ikke utskrives før 21 dager etter at alle ankemuligheter er brukt opp. I mellomtiden er den demokratiske leiren redusert til 20 seter og har dermed mistet vetomuligheten.
Veien ligger åpen for regjeringssjef Lam, som ble valgt med det gamle valgsystemet. Hun var toppbyråkrat i den britiske kolonien i 19 år og fortsatte da Beijing tok over. Hun kan vedta en lov mot løsrivelse, slik artikkel 23 i grunnloven åpner for, for å slå ned på politiske motstandere. Men det er ikke sikkert at hun tar sjansen, for lokalismen er i ferd med å få fotfeste. Den har allerede støtte i middelklassen, og vil kanskje også erobre de lavere samfunnslagene.
Oversatt av redaksjonen
Jean-Jacques Gandini er uavhengig forsker.
- 1François Bougon og Florence de Changy, «Xi Jinping met en garde les démocrates de Hongkong», Le Monde, 3. juli 2017.
- 2Stuart Lau, «Chinese state leader Zhang Dejiang announces Beijing’s plans to tighten grip on Hongkong», South China Morning Post, Hongkong, 27. mai 2017.
- 3Formulering som betyr at to systemer kan eksistere side om side (kapitalismen i Hongkong og i Taiwan og sosialismen på fastlandet), på betingelse av at bare ett land anerkjennes: Folkerepublikken Kina.
- 4Lau San-ching, Dix ans dans les camps chinois. Témoignage, 1981–1991, Dagorno-L’Esprit frappeur, Paris, 2002.
- 5Kwong Ying-ho, «The growth of localism in Hong Kong: A new path for the democracy movement?», China Perspectives, nr. 3, Hongkong, 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
