I tittelrollen i Jordmoren møter vi Claire Breton, et humørløst drog av en kvinne, nesten litt for overbevisende spilt av Catherine Frot. Med en slik jobb sier det seg nesten selv at vi møter henne i full vigør på fødestuen. Ingen bønn. Etter endt arbeidsdag følger vi Claire til et hjem som hennes medisinstuderende sønn er i ferd med å flytte ut fra. En frodig stue? Selvsagt ikke. Etter kun få minutter ut i filmen, ville det vært overraskende. Vi ser en kledelig kysk, spartansk innredning som sender tankene til såkalte designerhotell, der minimalisme er et åpenlyst påskudd for eieren til å være så gjerrig som mulig. På telefonsvareren hører hun en kvinne forsøke å ta kontakt. Det er hennes fars tidligere elskerinne, Béatrice (Catherine Deneuve). Heldigvis. Jordmoren er ingen innsmigrende film, og en nærliggende forklaring på at den i det hele tatt ses ferdig kan være Deneuves rolle.
Ingen endeløs blomstereng
Noen umiddelbart fengende opplevelse er filmen altså ikke. Claire tenderer mot å bli det grå, avindustrialiserte Frankrikes ansikt. Men så, et glimt av Triumfbuen, noen 60-talls-aktige franskfilmmusikk-plinkaplink-triller på piano, og vi er av sted. Pussig hvor lite som skal til. Og så: La Deneuve. Bistre Claire inn til farens forhenværende elskerinne – «Kom inn! Er i enden av gangen.» Det er på dette punkt uklart om de noensinne har møtt hverandre før, så scenen er litt underlig. Béatrice svinser inn som en distré diva, beklager at hun har sovnet, og besvarer en telefon mens hun i en bisetning ber Claire sette seg. Hva er nå dette? Scenen ligner mest på «Ung kulturjournalist hjemme hos Fetert stjerne»: «Jeg er Catherine Deneuve. Det er ikke du. Men føl deg som hjemme». Så avdekkes etter hvert hva som har hendt siden Béatrice forlot Claires far en gang for mange år siden.
Béatrice er den åpenbart nødvendige endringsfaktoren, historiens motor, den som vekker gamle minner på godt og vondt, og, forhåpentlig, setter i gang selvrefleksjon. Hennes ankomst sammenfaller med andre prosesser i Claires tilværelse. Som sønnens nye framtidsplaner. Som Claires hagenabo Paul, og hans tilnærmelser (Dardenne-kjenning Olivier Gourmet). Claires liv endres, og godt er det.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Jordmoren blir til sist en film som er verdt sine to timer. Det er likevel et problem at Frot spiller Claire så overbevisende at avsmaken nesten setter seg. Hun virker bitter, og framstår til tider som ei furten megge. Hun har sine grunner, lærer vi, men som det av og til frister å si til slike: De er ikke absolutt alle andre i hele verden sin skyld hele tiden. Dette kunne regissør Provost muligens justert litt. Filmen hadde neppe blitt svakere med litt mer glød og karisma i frasparket.
Det var en gang et kvinnelig nyhetsanker som var fryktelig bister, så påfallende, faktisk, at det ble rent komisk, og det gikk sport i å gjette når hun hadde fått tilsnakk. Fra tid til annen prøvde hun, trolig etter påtrykk fra en produsent, å smile og være litt «varm», men det ble jo bare ekkelt. Og slik forgår Claires latente sjarme. Å se henne tø opp, være blid og den slags blir nesten som å se en levende død eller noe annet naturstridig. Når hun «slår ut håret» og gir seg hen til beileren Paul, så er det ikke så en umiddelbart flyter av sted på en endeløs blomstereng. Det er likevel et og annet med dette som indikerer at Provost godt vet hva han driver med. Når han lar disse middelaldrende turtelduer nærme seg hverandre, famlende som tenåringer, så blir det en fortelling med en viss sjarme likevel. Utrolig nok, for Jordmoren lugger fælt underveis, men det meste later til å være etter intensjon.
Minneverdige kvinneroller
For utover ovennevnte motstand er det lite å anmerke her. Skildringen av et nytt sykehus (les: kommers!) kan nok virke litt fortegnet: «Erfaring teller ikke. Nå er det teknologi som gjelder.» Virkeligheten har imidlertid nok av eksempler på drøyere tendenser enn det, så den innvendingen kan strykes for mitt vedkommende. Kanskje hører vi litt forsert latter i enkelte scener, men det blir pirk, og for Deneuves del kan det godt være in character, et utslag av Béatrices nervøsitet eller lignende. Det samme gjelder en scene mot slutten, som umiddelbart virker gapende teit, men som i ettertanken kan forsvares med den ikke alltid så dramaturgisk betingede oppførsel som utgjør de liv vi faktisk lever. Så la tvilen komme Provost & Co til gode. Her er nemlig så mye annet å glede seg over, unike scener, ting man ikke ofte ser i andre filmer.
Filmen hadde neppe blitt svakere med litt mer glød og karisma i frasparket.
De er ikke utpreget spektakulære, tvert imot, men disse fine observasjoner av tildragelser i hverdagslivet er noe vi med et språklig presisjonsverktøy kaller «livsnært», «sannferdig». Det er ikke så lett å konkretisere, men bli i troen. Kanskje det er noe så enkelt som eksempel på montasjens kraft. En husvegg i morgensol, et nærbilde av et sovende nyfødt barn – bilder som i og for seg ikke er all verden, men i rette sammenheng, som for eksempel denne, blir sublime opplevelser. Provosts forrige film, Violette (2013), introduserte oss for en noe overspent og til tider krakilsk kvinne, og Emmanuelle Devos ga oss dermed en av årets mer minneverdige kvinneroller. Det spørs om ikke Claire Breton havner på årets liste, trolig sammen med Isabelle Huppert i Paul Verhoevens Elle.
© norske LMD
Sverre V. Sand er kritiker.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
