Midt på natten er varmen fremdeles kvelende i Qamishli. Vi går raskt ut av den lille flyplassen, som fortsatt kontrolleres av noen titalls politifolk og soldater fra Bashar al-Assads regime, og rett inn i Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria, også kjent som Rovaja («vest» på kurdisk). Langs den tyrkiske grensen, mellom Eufrat og Irak, bor det minst to millioner mennesker i områdene som er tatt tilbake fra jihadistene i Den islamske stat (IS). Siden 2014 har disse syrerne, hvor 60 prosent er kurdere, vært del av et politisk eksperiment inspirert av Abdullah «Apo» Öcalan, grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK) som har sittet fengslet i Tyrkia siden 1999. PKK og organisasjonens allierte i Syria, Det demokratiske unionspartiet (PYD), forlot marxisme-leninismen på 2000-tallet og omfavnet kommunalismen til den amerikanske miljøaktivisten Murray Bookchin (1921–2006). «Grunnloven» som ble vedtatt i 2014, kalt Samfunnskontrakt for Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria, tar avstand fra nasjonalisme og fremmer et egalitært, likestilt samfunn som respekterer minoritetenes rettigheter.
Rojava er i praksis selvstyrt. Bortsett fra noen ørsmå regime-enklaver i Hasakah og flyplassen i Qamishli, er området kontrollert av Syrias demokratiske styrker (SDF), som består av de hovedsakelig kurdiske Folkets forsvarsenheter (YPG) og Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), samt sunniarabiske, jesidiske og kristne militser.
Miljøproblemer og energikrise
Store YPG-flagg vaier over de mange veisperringene i Qamishli, hvor selvstyrepolitiet undersøker bilene nøye. Selvmordsangrep fra jihadistene er en konstant trussel. 27. juli i fjor krevde et attentat 44 liv og skadet 140. De mørke gatene står i skarp kontrast til de opplyste byene Nusaybin og Mardin på den andre siden av grensen. I en region som flommer over av ressurser illustrerer energiproblemene utfordringene den nye makten står overfor. I Rumeilan hundre kilometer fra Qamishli på veien til Irak er det lange køer foran bensinstasjonene. Før krigen brøt ut i 2011 produserte området 380 000 fat råolje om dagen, en tredjedel av Syrias samlede produksjon. Med krigen har utvinningen falt med 70 prosent og bensin er blitt en mangelvare. Uten egne raffinerier må selvstyremyndighetene selge deler av råoljen til det syriske regimet som i retur leverer drivstoff til en ublu pris: 7,50 kroner literen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
En rekke små hjemmesnekrede raffinerier selger også bensin, for 1,50 kroner literen, men med store konsekvenser for miljøet. Røyken farger landskapet svart, og stadig flere får hudsykdommer og lungeproblemer. «Vi har ingen annen løsning for tiden,» vedgår Samer Hussein fra Energikomiteen som holder til i Rumeilan. «Så snart vi får muligheten, vil vi bygge moderne raffinerier og rydde opp. Og vi vil selvsagt ansette alle arbeiderne i de nye anleggene.»
I andre deler av Rojava har forbud mot hjemmelagde raffinerier forarget deler av befolkningen, som allerede opplever strømrasjonering selv om SDF har tatt tilbake de tre store demningene på Eufrat. Tyrkia som har demninger i nord, må ifølge internasjonale avtaler sørge for at 600 kubikkmeter vann passerer i sekundet. «Da IS kontrollerte disse demningene lot Tyrkia mer vann passere,» sier ingeniøren Ziad Rustem i Energikomiteen i kantonen Cizre. «Men da SDF frigjorde dem, begynte tyrkerne å redusere volumet. I dag kommer det mindre enn 200 kubikkmeter i sekundet.
Spenninger og maktkamp
Journalisten Sherwan Youssef i den kurdiske TV-kanalen Ronahi i Qamishli forteller at folk er misfornøyde: «Noen hundre har demonstrert i Qamishli. De skylder på selvstyremyndighetene, ikke Tyrkia. Jeg mener likevel at demonstrasjonene er berettiget. Kritikken styrker myndighetene, snarere enn å svekke dem. Krigen kan ikke alltid være en unnskyldning for dårlige tjenester.»
Miljøvern har en prominent plass i Samfunnskontrakten, og mange vi snakker med trekker fram en hovedhindring for å bygge raffinerier, oppgradere demningene og bygge ut fornybar energi: Tyrkia har innført full handelsblokade, i likhet med landets allierte i Kurdistans demokratiske parti (PDK) som styrer i Nord-Irak og misliker framgangen til PKK og PYD.
De akutte behovene og krigen har ikke hindret PYD fra å innføre et institusjonelt prosjekt med demokratisk konføderalisme basert på lokalt selvstyre. Kommunene i PYD-områdene er samlet i tre kantoner – Cizre, Kobane og Afrin – som hver har en lovgivende forsamling og kantonregjering. Et framtidig Syrias demokratiske råd skal styre over de tre kantonene som allerede koordinerer politikken sin. De første valgene fant sted i mars 2015 og neste valg skal holdes i høst, mens de lovgivende forsamlingene har valg til våren.
De første valgene ble boikottet av de syriske kurderne som støtter PDK, slik som Narin Matini, som er med i ledelsen til Kurdisk Framtidsbevegelse og Det kurdiske nasjonalrådet (KNC). KNC styres av Massoud Barzani, president for den kurdiske regionalregjeringen i Irak. Matini tar imot oss i sitt hjem i et fattig strøk i Qamishli, ettersom selvstyremyndighetene har stengt lokalene til partiet hennes: «Prosjektet vårt er et kurdisk nasjonsprosjekt, et selvstendig Kurdistan,» sier hun. «Vi er ikke for Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria. Myndighetene har stengt kontorene våre og arrestert, og senere løslatt, lederne våre. Selvstyremyndighetene sier at vi må registrere oss for å få lov til å drive parti, men det vil bety at vi anerkjenner dem.»
Motstridende prosjekter
Den lovgivende forsamlingen i Cizre holder til i Amuda, litt over tjue kilometer fra Qamishli. Bygget er ekstremt godt beskyttet, og kan bare nås til fots etter kroppsransakelse og ID-sjekk. Institusjonen med 101 medlemmer, hvor halvparten er kvinner, består av representanter fra partiene som har signert Samfunnskontrakten. I tillegg er det også to representanter fra sivilsamfunnet, en kvinne og mann. De foreslås av sitt lokalsamfunn eller sin organisasjon og godkjennes av forsamlingen. Dessuten har et titalls kurdiske og arabiske organisasjoner fått lov og midler til å delta uten et formelt sete.
En kurdisk nasjonalstat er ikke blant målene Öcalan har fastsatt. Han ser snarere bevegelsen som antinasjonalistisk: «Målet er å realisere folkenes rett til selvforsvar gjennom å fremme demokrati i alle deler av Kurdistan uten å så tvil om de eksisterende politiske grensene,» skriver han fra fengselscellen.1 Abdullah Öcalan, «Democratic confederalism». «Vi ønsker ikke å skilles fra resten av Syria,» sier Siham Queryo, medleder for utenrikskomiteen i selvstyreadministrasjonen i Cizre. «Kurderne, araberne og assyrerne i området ble i 2013 enige om å etablere selvstyre. Vi trodde aldri at det skulle vare i mer enn fire måneder.» Hun tilhører det kristne samfunnet, som hovedsakelig består av assyrere og kaldeere, og sier at religionsfriheten er garantert og at det ikke finnes noen statsreligion.
I øynene til Den syriske nasjonalkoalisjonen, som hevder å representere opposisjonen, men som har tette bånd til Muslimbrødrene, er PYD og partiets militære fløyer fortsatt «terrororganisasjoner med tilknytning til PKK».2 Pressemelding, 31. juli 2017. Mange syriske opposisjonsskikkelser anklager partiet for å spille på lag med regimet, som det ikke slåss mot på bakken (se egen sak). Andre har derimot endret mening, slik som Bassam Ishak, tidligere leder for en menneskerettsorganisasjon i Hasakah. Han var først med i opposisjonskoalisjonen Det syriske nasjonalrådet med hovedsete i Istanbul, før han dro til Rojava. «Da revolusjonen gikk fra fredelige demonstrasjoner til væpnet opprør, ble det klart at de hadde et annet prosjekt enn jeg. Denne opposisjonen vil kaste Assad og ta monopol på makten. Jeg hadde dermed valget mellom Det syriske nasjonalrådets prosjekt om en religiøs stat, et arabisk-nasjonalistisk Syria eller en pluralistisk stat. Den beste måten å unngå en ny diktator i Damaskus på er å fordele makten mellom regionene.»
Tvangsrekruttering
Overalt hvor vi drar avviser kurderne anklagene om samarbeid med regimet og trekker fram de mange strategiske feilene de mener opposisjonen har begått. Læreren Muslim Nabo studerte ved universitetet i Latakia. Sammen med noen venner publiserte han et kurdisk undergrunnsmagasin. I 2007 ble de arrestert og sendt til Damaskus. Her ble de stuet sammen i knøttsmå celler og banket opp i tre måneder. «Noen sier at vi støtter Assad-regimet. Det er løgn.»
Nabo ble løslatt etter ett år og én uke, makstiden for administrativ forvaring uten dom. «Vi led mye under regimet. De torturerte og drepte våre ledere. Men de kurdiske partiene ville ikke ha en militarisert revolusjon som var avhengig av Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar. Disse landenes støtte til jihadistgruppene har vært en katastrofe for den syriske revolusjonen.»
Når det gjelder amerikanernes støtte til SDF, så er den utelukkende militær, ikke politisk eller økonomisk, forteller kommandanten Nasrin Abdallah. Militærbistanden er «midlertidig, transparent og taktisk», sier flere kurdiske ledere til oss.
I 2014 og i 2015 sådde to internasjonale rapporter tvil om PYDs politikk i områdene de hadde erobret fra IS, spesielt Tell Abyad: «Ved å bevisst ødelegge sivile hjem, i visse tilfeller rasere og brenne ned hele landsbyer, og å forflytte innbyggerne uten noen militær begrunnelse, misbruker selvstyreadministrasjonen sin myndighet og krenker skamløst den humanitære folkeretten, i angrep som utgjør krigsforbrytelser,» erklærte Lama Fakih, seniorrådgiver i Amnesty International i oktober 2015.3 «Syria: US ally’s razing of villages amounts to war crimes», Amnesty International, London, 13. oktober 2015. Et år tidligere hadde Human Rights Watch rapportert om lignende hendelser.4 «Syria: Abuses in Kurdish-run Enclaves», Human Rights Watch, New York, 18. juni 2014.
Det er ingen etnisk rensing av arabere, sier Queryo: «Da kampene var på trappene, ba YPG innbyggerne om å forlate husene sine til kamphandlingene var over. Jeg besøkte selv mange av de frigjorte landsbyene rundt Tell Abyad og Raqqa etter kampene. Folk fortalte at påstandene ikke stemte, etter femten dager var de hjemme igjen.»
En rapport FN publiserte i mars i år avviser anklagene om etnisk rensing.
En rapport FNs menneskerettsråd publiserte i mars i år avviser anklagene om etnisk rensing: «Kommisjonen har ikke funnet noen bevis for påstandene om at YPG og SDF noensinne har angrepet arabiske bosetninger på grunn av etnisitet, eller at YPG-kantonmyndighetene systematisk har søkt å endre den demografiske sammensetningen i områdene de kontrollerer.»5 «Human rights abuses and international humanitarian law violations in the Syrian Arab Republic, 21 July 2016–28 February 2017», FNs menneskerettsråd, uavhengig internasjonal granskningskommisjon for Den arabiske republikken Syria, Genève, 10. mars 2017. Rapporten sier at skjulte IS-bomber forsvarer forflytningene, men kritiserer samtidig mangelen på «tilstrekkelig» humanitær hjelp til de forflyttede samfunnene og «tvangsrekruttering» til militærtjenesten.
Kvinnenes hus
Vi forlater Amuda og drar til Kobane vest i Rojava. Veien går langs en 500 kilometer lang mur som Tyrkia har bygd på syrisk territorium. Betongmuren pyntet med piggtråd forsterker følelsen av isolasjon langs jordene som i uminnelig tid har vært Syrias kornkammer. I begynnelsen av juli er de enorme kornåkrene allerede skåret og saueflokker går rundt og leter etter noe å spise. Åsene er dekket av unge oliventrær i rette rader – en ny plante i disse områdene. De ofte unge landarbeiderne kommer tidlig for å få ferdig arbeidet før varmen setter inn. Nær Tell Abyad går veien over en stri elv. For kort tid siden var den bare en liten bekk, men når Tyrkia holder tilbake vannet i Eufrat finner regnvannet andre elver, noe som gir mer vann til landbruket.
Ved innkjørselen til Kobane står det bilder av «martyrer», mange av dem kvinner, i midtrabatten, slik som i alle byene i regionen. Plakater av Öcalan er også synlige overalt. For to år siden ble store deler av byen lagt i ruiner, men nå bobler den av energi og aktivitet. Heisekraner og nye boliger reiser seg ved siden av boligstrøk ødelagt av raketter og granater. «Vi forsøker å gjenoppbygge så fort som mulig slik at folk kommer tilbake,» sier Hawzin Azeez som jobber i en byutviklingsforening. Hun mener humanitærhjelpen ikke har stått i stil med forventningene eller løftene: «Gjenoppbyggingen skjer stort sett for egne krefter.»
Slaget om Kobane fra september 2014 til januar 2015 var en avgjørende vending i kampen mot IS. Det var «kalifatets» første nederlag etter erobringen av Mosul i Irak og Raqqa i Syria. Slaget gjorde også at verden oppdaget en annen rolle for Midtøstens kvinner.
Kongra Star er navnet på «Kvinnenes hus» i byen. I en smal, rolig gate huser det enorme bygget hovedsakelig kvinner som har anmeldt partnervold. I det store møterommet henger det en reproduksjon av et maleri av en kunstner fra Gaza på veggen: en ung kvinne stiger opp fra ruinene, et symbol på håp og framtid. På begge sider av maleriet er veggene dekket av portrettbilder av kvinner som ble drept i slaget om Kobane. Den andre delen av bygget, med en egen, diskré inngang, tar imot kvinner i nød.
Etnisk og religiøs sameksistens
Kvinnene vi møter her påpeker at likestilling er en sentral pilar i Rojavas Samfunnskontrakt. Som eksempel forteller Kongra Star-leder Sara al-Khali at «de nye lovene som de autonome myndighetene har vedtatt sier at sønner og døtre skal arve likt, mens islamsk lov bare gir halvparten av sønnenes andel til døtrene. Det er ikke alltid lett å håndheve disse nye lovene i et tradisjonelt samfunn, men gradvis begynner folk å akseptere dem». Selvstyremyndighetene forbyr også polygami, men det finnes unntak. «Mangelen på unge menn» gjør at enkelte kvinner vil gifte seg med allerede gifte menn, forteller Azeez. «Hvis alle parter er enige, kan dommeren unntaksvis gi rett til det.»
«Det finnes en forferdelig skikk her, nemlig hevn,» sier al-Khali, som er stolt av å være med på å utrydde såkalte æresdrap. «Hvis noen dreper broren min, må familien min hevne seg og drepe et medlem i den andre familien. Kongra Star har etablert en komité for å forsone familier og unngå vendettaer. Hvis et problem dukker opp i en nabolagskommune, griper en kvinnekomité inn og forsøker å løse det. Hvis de ikke klarer det, kommer de hit. Og hvis Kvinnehuset ikke finner en løsning, blir konflikten overført til rettsvesenet.»
Militariseringen av grensen har gjort menneskesmugling like lukrativt som narkosmugling.
Her finner vi en direkte anvendelse av Bookchins kommunalisme. «Hver gate, hvert strøk kan danne en kommune,» forteller Ibrahim Moussa som bor i Kobane. «Det er som en grasrotregjering, den blir valgt av innbyggerne og de kan kaste den. I fjor ble 2300 kommuner registrert i kantonen Kobane. De behandlet 9700 klagesaker og bare 500 endte opp i retten. Et annet eksempel er at innbyggerne kontrollerer at konkurranselovene overholdes i hvert strøk, slik at de næringsdrivende ikke bruker handelsblokaden som påskudd for å øke prisene.»
Situasjonen i Kobane viser også utfordringene med sameksistens mellom ulike etniske og religiøse samfunn som er forent av kampen mot IS, men ikke nødvendigvis enige om resten. Under Assad-regimet foregikk all undervisning på arabisk. En langt fra smertefri reform av skolevesenet har sidestilt de tre offisielle språkene, gammelsyrisk (syriakisk), arabisk og kurdisk, forteller Dildar Kobani fra skoleadministrasjonen i kantonen: «Noen anklager oss for ’kurdifisering’. Det er absurd. Halvparten av våre 20 000 lærere er arabere. I Kobane er den største delen av administrasjonen kurdisk, i likhet med befolkningen. I den blandede regionen Tell Abyad er administrasjonen halvt kurdisk og halvt arabisk.»
Forsoningsarbeid
Vårt nest siste stopp er byen Manbij som SDF frigjorde fra IS i august i fjor, etter en brutal kamp hvor SDF også havnet i trefninger med tyrkiske styrker og en del av Den frie syriske hær (FSA). På markedsplassen som flommer over av krydder og kaker, boder med kjøtt og bakverk, er det kulturelle mangfoldet slående. Heldekkede kvinner handler ved siden av kvinner med håret løst. Arabere selger frukt ved siden av kurdiske slaktere og tsjerkessiske bakere. Turkmeneren Ahmed lager pizza og fnyser av ideen om at turkmenerne i byen ønsker at Tyrkia skal ta den fra SDF. «Her lever vi sammen som brødre. Forholdet mellom turkmenerne, kurderne, araberne og tsjetsjenerne er svært godt. Vi gifter oss til og med med hverandre. Hva har Tyrkia her å gjøre?»
Abeer al-Aboud går med hijab. Hun tilhører den store arabiske stammen Beni Sultan, og er et hett navn for et sete i siviladministrasjonen i Manbij. Også hun hisser seg opp over Tyrkias påståtte ambisjoner: «Vi er radikalt imot de tyrkiske påstandene om at kurderne styrer over araberne, turkmenerne, tsjetsjenerne og tsjerkesserne. De fem samfunnene er alle representert i byens øverste råd, og araberne er i flertall i alle de andre. Tyrkia forsøker å sverte oss. Hvis Tyrkia går til angrep på kurderne med dette påskuddet, vil vi arabere stille oss bak kurderne for å forsvare vår etniske mosaikk.»
Ikke langt fra markedet møter vi arabiske Ali Hatem. Han har hele sitt liv jobbet som sjåfør i byggeindustrien, men selger nå sigaretter, en geskjeft som ble straffet med døden under IS. «Da FSA og Al-Nusra kom ble det ille her. De blandet seg inn i alle deler av livet. Dessuten stjal de og slåss seg imellom. Med IS ble det enda verre. Vi var redde for å snakke, vi trodde veggene hadde ører. Har vi et problem i dag så går vi til nabolagskomiteen.»
Lokalmyndighetene må også forholde seg til en dramatisk nær fortid og unngå at nytt hat oppstår. Abeer Mahmoud fra Rådet for forsoning og integrering har ikke hørt fra sin ektemann på tre år etter at han ble arrestert av IS. Hun er likevel opptatt av forsoning. «Da Manbij ble frigjort, oppsøkte mange SDF for å angi kollaboratører. Militærrådet arresterte disse for å unngå at folk tok loven i egne hender. Som følge av vårt forsoningsarbeid har 250 menn som ikke har blod på hendene blitt frigjort i samråd med lederne i deres samfunn. Dødsstraff eksisterer ikke her.» Jihadister mistenkt eller dømt for voldsforbrytelser blir plassert i fengsler administrasjonen hevder overholder Genève-konvensjonen som YPG har underskrevet.
Andre kamper
På vei til Raqqa stanser vi i Ain Issa, hovedkvarteret til SDF. En militssoldat er i ferd med å male «Syrias demokratiske styrker» på arabisk, kurdisk og gammelsyrisk på en vegg. Selvstyremyndighetene har innført en militærtjeneste på ni måneder. Men ved fronten er det store flertallet av krigerne frivillige, og blant dem er det flere utlendinger. En av dem som vervet seg, den tidligere Occupy Wall Street-aktivisten Robert Grodt, ble drept 6. juli da YPG inntok utkanten av Raqqa. Konvoier med amerikanske panserkjøretøyer kjører rundt på de små veiene. Etter to timer på veien, gjennom et landskap strødd med ødelagte bygg og utbrente biler, dukker byen opp. Skarpskyttere og motangrep har saktnet SDFs framrykning. Ved innkjørselen er en sanitetspost for lettere skader satt opp i et gammelt bilverksted. I et annet bygg gjør en gruppe unge kvinnelige jesidier, en kurdisk religiøs minoritet i Irak, seg klar til å dra til fronten. En av dem sier at hun vil hevne alle kvinner som har blitt ofre for IS: «Det har ikke noe å si om de tilfangetatte kvinnene er jesidier, arabere eller turkmenere: Vi er her for å frigjøre dem. Etterpå vil vi dra hjem, for vi er ikke en okkupasjonsstyrke.»
Fra terrassen i en boligblokk hvor krigerne kommer for å hvile seg, er utsikten til byområdet som en gang huset 200 000 innbyggere imponerende. Gatene er tomme mellom de ødelagte husene og de som enda står oppreist. Alle innbyggerne i bydelen er blitt evakuert. Vi hører sporadiske skudd og noen eksplosjoner. I etasjen under deler krigerne en stor tallerken med ris, grønnsaker og kylling. De har forskjellige merker på uniformene: Noen er arabere, andre er kurdere eller jesidier, men alle lytter konsentrert til kommunikasjonen mellom et medlem av gruppen og SDFs hovedbase som gir instrukser. Pausen blir kort. IS gjør motstand.
Om organisasjonens nederlag sies å være uunngåelig, venter andre kamper for at navnet Rojava og Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria en dag skal bli stående på kartet.
Oversatt av redaksjonen
Mireille Court er engelsklærer og medlem av Solidarité Kurdistan.
Chris Den Hond er journalist.
- 1Abdullah Öcalan, «Democratic confederalism».
- 2Pressemelding, 31. juli 2017.
- 3«Syria: US ally’s razing of villages amounts to war crimes», Amnesty International, London, 13. oktober 2015.
- 4«Syria: Abuses in Kurdish-run Enclaves», Human Rights Watch, New York, 18. juni 2014.
- 5«Human rights abuses and international humanitarian law violations in the Syrian Arab Republic, 21 July 2016–28 February 2017», FNs menneskerettsråd, uavhengig internasjonal granskningskommisjon for Den arabiske republikken Syria, Genève, 10. mars 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
