Konservative historikere, opptatt av å diskvalifisere selve ideen om revolusjon, mener at marken allerede befant seg i eplet: «Masseundertrykkelsen var ikke en tilfeldighet eller en reaksjon på en vanskelig situasjon, men en komponent i det leninistiske prosjektet», slår den franske historikeren Dominique Colas fast i en ny bok. Kollegene hans på venstresiden hevder derimot at omstendighetene drev bolsjevikene til å ty til maktbruk, i all hast og uten noen plan, for å forsvare revolusjonen mot hvitegardister, utenlandske styrker og bondeopprør. Den dystre stalinperioden etterpå hadde, ifølge dem, lite å gjøre med det kommunistiske prosjektet, og alt å gjøre med borgerkrigen.
Men lenge før de hisset opp historikerne ble Lenins valg heftig diskutert i hans levetid. Både i og utenfor partiet mente mange at akutte politiske og militære omstendigheter forsvarte beslutningene, mens andre tidlig kritiserte autoritære tendenser. Ved særlig tre veiskiller i revolusjonen ble spørsmålet om maktbruk, demokrati og statens rolle i revolusjonsprosessen stilt: da bolsjevikene tok makten i et væpnet opprør 25. oktober (7. november i den gregorianske kalender) 1917, da de oppløste den grunnlovgivende forsamling i januar 1918 og da de slo ned opprøret i Kronstadt i 1921. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
