Revolusjonens århundre

SSSR: Samveldet av sosialistiske rådsrepublikker. Til å begynne med viser ikke navnet til et landområde, men til en idé: verdensrevolusjonen. Dens grenser vil bli grensene til oppstanden som har seiret i Russland, og senere de man håper vil seire andre steder. Øverst i venstre hjørne på et enormt rødt flagg symboliserer en sigd og en hammer den nye staten, med «Internasjonalen» som første nasjonalsang.

Grunnleggeren av Sovjetunionen er utvilsomt internasjonalist. Lenin lever store deler av sitt liv som yrkesrevolusjonær i eksil (München, London, Genève, Paris, Krakow, Zürich, Helsinki). Og han deltar i nesten alle de store debattene til arbeiderbevegelsen. I april 1917 vender han tilbake til Russland, hvor revolusjonen nettopp har brutt ut og tsaren har abdisert. Når toget hans krysser Tyskland, mens første verdenskrig raser på sitt verste, hører han «Marseillaisen», en sang som inkarnerte den franske revolusjonen for mange av kameratene hans. Sangen er på flere vis mer til stede enn Tsar-Russlands historie i Lenins tekster. Å gjøre det like godt som jakobinerne – «det beste eksempelet på demokratisk revolusjon og motstand mot monarkkoalisjonen»¹ – og å vare lenger enn Pariskommunen vil bli hans besettelse. Nasjonalismen har ingen plass her.

Bolsjevikenes sjef påpekte senere at allerede i 1914, da nesten alle europeiske sosialister og arbeiderbevegelser ble med i «hellige allianser» mot utenlandske fiender, hadde hans parti ikke vært «redd for å proklamere det tsaristiske monarkis nederlag og brennemerke ’fedrelandsforsvaret’ i en krig mellom to imperialistiske røvere».² Så snart bolsjevikene var kommet til makten tilbød de også «alle folk fred [og gjorde] alt som sto i menneskelig makt for å framskynde revolusjonen i Tyskland og i de andre land». Igjen, internasjonalisme.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Med en kniv mellom tennene

Det var det ultimate paradokset, at et parti som ville ha proletariatets diktatur grep anledningen da Romanov-dynastiet plutselige kollapset og det manglet andre seriøse utfordrere til makten,³ og tok over statsapparatet i et land hvor arbeiderklassen utgjorde knappe tre prosent av befolkningen. Men det betydde lite i begynnelsen, for partiet forventet at frelsen og avløsningen skulle komme fra utlandet, fra de mest avanserte landene med de mektigste og mest politisk skolerte proletariatene. Det var bare et spørsmål om uker, kanskje måneder: Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia, sinnet vokste, mytteriene bredte om seg. I oktober 1917 ble Lenin utålmodig. Den russiske oppstanden kunne ikke vente lenger med alle de «ubestridelige symptomer på at en stor vending er underveis, at vi står overfor en verdensomspennende revolusjon». Bolsjevikene måtte løsne det første skuddet. Og vente på avløsningen.

I Berlin, München og Budapest blir avløsningen knust. Og når de nye makthaverne i Russland foreslår for «alle krigførende folk umiddelbar fred uten annektering eller krigserstatning», fortsetter Tyskland å krige, overbevist om at de russiske soldatene er lei av meningsløse massakre. For å redde seg selv signerer den unge staten Brest-Litovsk-freden, og avstår en del av sitt territorium. Bolsjevikene bytter land mot tid, fortsatt i håp om en snarlig revolusjon i Europa. Men det er kontrarevolusjonen som starter: I stedet for Lenins «arbeidernes fred mot alle kapitalistene», blir ti ekspedisjonskorps (USA, Canada, Frankrike, Storbritannia, Serbia, Finland, Romania, Tyrkia, Hellas og Japan) sendt for å redde hvitegardistene og gjeninnføre den gamle orden.

Det revolusjonære Russland kommer i 1921 seirende ut av den nye krigen, men landet ligger i ruiner. Og det blir svartelistet av stormaktene, som bare blir enda mer fiendtlige når Russland ikke legger skjul på at de ønsker å styrte regimene der. Etter oktoberrevolusjonen har kapitalen mistet makten over verdens største landområde. Og om det revolusjonære tordenbrølet ikke var nok, er kommunisten – framstilt som uflidd, truende, kosmopolitisk, jødisk, med en kniv mellom tennene – ikke noe særegent russisk man kan sperre inne. Kommunisten er også den indre fienden, den disiplinerte fotsoldaten til en Internasjonal med hovedsete i Moskva, den skrekkelige trusselen om en sosial revolusjon som kan skje hvor som helst, når som helst.

Grenseoverskridende bånd

En trussel, men også et vedvarende håp, på tross av blodpølene som vil merke dens ferd. I 1934 fordømte filosofen og arbeideraktivisten Simone Weil «hånet som er påført Marx’ minne av kulten til undertrykkerne i Sovjet-Russland». Likevel skriver hun tre år senere, midt under Stalins utrenskninger der 70 prosent av bolsjeviklederne ender opp med å bli skutt: «Myten om Sovjet-Russland er subversiv, fordi den kan gi den kommunistiske fabrikkarbeideren som har fått sparken av sin formann, følelsen av at han, tross alt, har Den røde armé og Magnitogorsk⁴ i ryggen, og dermed la ham beholde stoltheten sin. Myten om den historisk uunngåelige revolusjonen spiller samme rolle, om enn mer abstrakt. Det er noe helt spesielt å ha historien på sin side når man føler seg ensom og elendig.»⁵

Og den kjensgjerningen består: På tross av nederlagene, og selv i sine mest forkvaklede former, førte det samfunnssystemet som styrte en tredjedel av planeten, forrige århundrets største politiske bevegelse, nesten overalt til avskaffelse av kapitalistisk eiendom, skolegang og utdanning, gratis helse, kvinnefrigjøring, støtte – diplomatisk, militær, økonomisk, teknisk – til de fleste kampene mot koloniveldene, og til de uavhengige statene de grunnla. For ikke å glemme «en enestående politisk promotering av de lavere klassene» som plasserte «arbeidere og bønder i maktinstanser som inntil da hadde vært reservert for borgerskapets representanter».⁶

For de internasjonale båndene mellom kommunistene overskred språk, religioner, etnisiteter, grenser like mye som de sosiale mediene gjør i dag. Håpet som oppildnet Simone Weils fabrikkarbeider i det sekulære Frankrike i 1930 fantes også i det protestantiske Tyskland, det konfusianske Kina, det muslimske Indonesia, hos både kubanske tobakksplukkere på Cuba og australske saueklippere.⁷ Hvilken politisk bevegelse kan si det samme i dag?

globaliseringens ulykksaligheter

I novellen «Soldat Tsjapajev i Santiago de Chile» forteller Luis Sepúlveda om en av sine solidaritetshandlinger for vietnameserne i desember 1965, under den amerikanske krigen. Underveis får leseren vite at forfatteren var politisk sekretær i Maurice Thorez-cellen i det chilenske kommunistpartiet, at han hadde en kamerat som ledet Nguyen Van Troi-cellen, at de diskuterte Trotskijs Den permanente revolusjon og Lenins Staten og revolusjonen, at de husket at «bolsjevikene og mensjevikene debatterte i 72 timer i dumaen i St. Petersburg, før de ba de russiske massene gjøre opprør», at de sjekket opp jenter ved å be dem lese Nikolaj Ostrovskijs Hvordan stålet ble herdet og se sovjetiske filmer. Internasjonalistiske historier som denne fantes det tusenvis, eller millioner, av.

Har Moskva blitt erstattet av Davos? Sovjetunionens kollaps gjorde at en annen, motsatt universalisme, kapitaleiernes internasjonalisme, kunne seire. Vendepunktet var så slående at allerede i 2000 bemerket historikeren Perry Anderson: «For første gang siden reformasjonen finnes det ikke lenger en betydelig opposisjon – det vil si et rivaliserende samfunnssyn – innenfor Vestens tankeverden, og knapt nok noen globalt heller, hvis vi ser bort fra religiøse doktriner som i stor grad er inoperative arkaismer […]. Nyliberalismen, som et sett prinsipper, hersker ensomt over hele planeten.»⁸

Det har fått reelle konsekvenser. Siden 1988 har økende global velstand skapt større ulikheter, påpeker verdensbankøkonomen Branko Milanović, mens det etter 1914 var omvendt. Han mener det ikke er tilfeldig: «Presset fra den russiske revolusjonen, fra sosialistbevegelsen og arbeiderbevegelsen, forsterket av arbeiderklassens skuffelse over de rike, som de så som ansvarlige for konflikten, forsterket omfordelingen.»⁹

Progressiv beskatning, arbeidsreguleringer, åttetimersdag, velferdsordninger, motstand mot å gi de rike kontroll over staten: Alt dette gjorde oktoberrevolusjonen til et forbilde for noen, mens den vekket frykt hos andre. Så snart revolusjonsspøkelset var manet bort, ble de ulykkelige virkningene av «den lykkelige globaliseringen» flere: mindre omfordeling, vestlige intervensjoner, privatisering av offentlige tjenester, diskvalifisering av alle revolusjonære prosjekt – både kommunistiske, anarkistiske og selvstyrte.

Mumien rører på seg

I august 1991, noen uker før Sovjetunionens kollaps, ga den franske sentrumvenstre-juristen Jean-Denis Bredin et melankolsk anstrøk til de triumferende erklæringene om «historiens slutt». «Er det mulig å hevde at sosialismen hos oss aldri ville vært annet enn en sentrisme med et annet navn, hvis kommunismen ikke hadde eksistert, hvis den ikke hadde holdt øye med den, fulgt etter den, alltid klar til å ta dens plass; at kommunismen hindret den i å spore av for fort eller for mye?» skrev Bredin i Le Monde. «Er det mulig å hevde at vi står i en enorm gjeld til alle disse sta, sekteriske og uslitelige streikerne, disse som invaderte fabrikkene og gatene våre, som skapte kaos, disse gjenstridige som aldri sluttet å kreve reformer og drømte om revolusjonen, disse marxistene som mot historiens strøm hindret kapitalismen i å sove godt?»

«Kommunismens slutt» syntes å ha avgjort debatten mellom de to hovedstrømningene i den internasjonale venstresiden etter den russiske revolusjonen, nederlaget for den ene siden betød seier for den andre, det vil si sosialdemokratiets revansj over sin uregjerlige lillebror. Triumfen var kortvarig. Hundreårsmarkeringen av stormingen av Vinterpalasset kommer samtidig med en rekke tilbakeskritt for reformistene. Clinton-dynastiet er jaget på flukt. Tony Blair, Felipe González og Gerhard Schröder er blitt forretningsmenn. Samtidig har en slags utålmodighet, en radikalitet, dukket opp igjen i de fleste av disse landene – og andre steder.

Like før den eksorsist-aktige markeringen av tohundreårsjubileet for den franske revolusjonen, mente sosialisten Michel Rocard «at revolusjonen er farlig og det er ikke dumt om man kan klare seg uten den».¹⁰ Nesten tretti år senere har globaliseringen seiret, likevel er spøkelsene tilbake, og revolusjonens mumie rører ennå på seg.

Oversatt av redaksjonen

1
Lenin, 24. juni 1917. Sitert av Victor Serge, Leninin, 1917 (1924).
2
Lenin, ««Venstre»-kommunisme – en barnesykdom» (1920).
3
Se Moshe Lewin, Le Siècle soviétique, Fayard / Le Monde diplomatique, Paris, 2003 (eng. utgave: The Soviet Century, Verso, London, 2005) og Eric Hobsbawm, Marx et l’histoire, Demopolis, Paris, 2008.
4
Industriby som var utstillingsvindu for Sovjetunionens raske industrialisering.
5
Simone Weil, «Méditations sur l’obéissance et la liberté», i Œuvres complètes, bind 2, Écrits historiques et politiques, Gallimard, Paris, 1991.
6
Julian Mischi, Le Communisme désarmé. Le PCF et les classes populaires depuis les années 1970, Agone, Marseille, 2014.
7
Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder. Det 20. århundrets historie, 1914–1991, Gyldendal, Oslo, 1997.
8
Perry Anderson, «Renewals», New Left Review, nr. 1, London, januar–februar 2000.
9
Le Monde, 21. juli 2016.
10
Sitert av Eric Hobsbawm, Echoes of the Marseillaise. Two Centuries Look Back on the French Revolution, Verso, London, 1990.