Uten horisont

Kollapsen til de mer og mindre brutale og undertrykkende kommunistregimene skulle forene verden og bringe velstand til alle. Alle motsetninger skulle oppheves. Hundre år etter oktoberrevolusjonen og snart tretti år etter sammenbruddet til systemet som styrte en tredjedel av verden, er motsetningene fortsatt høyst reelle.

Slutten på æraen med konkurrerende samfunnssyn og horisonter, der et system med konkurranse som kardinaldyd ble stående igjen uten konkurrenter, endret maktbalansen mellom samfunnsgruppene snarere enn å oppheve forskjellene. Drømmene og idealene som drev fram oktoberrevolusjonen ble ikke en realitet, og frigjøringsprosjektet endte i et gigantisk statsmaskineri langt fra folket det skulle frigjøre. Samtidig utløste revolusjonen ubestridelige sosiale framskritt, mens revolusjonshåp og –frykt forskjøv styrkeforholdene innad i de vestlige samfunnene. Perioden etter oktoberrevolusjonen sammenfalt med en enestående omfordeling og sosial utjevning, med utbygging av effektive offentlige tjenester, velferds- og trygdeordninger for hele befolkningen, kollektive lønnsforhandlinger og rettigheter for arbeidstakere. «Myten om den historisk uunngåelige revolusjonen» hadde, som filosofen Simone Weil skrev i 1934, en reell innvirkning på denne utviklingen. (…)