Navnene og ansiktene deres dukker stadig opp på næringslivsmagasinenes forsider. På knapt to tiår har de nye afrikanske magnatene – som Aliko Dangote, Tony Elumelu, Patrice Motsepe, Mo Ibrahim, Yérim Habib Sow, Mohamed Ould Bouamatou og Jean Kacou Diagou – bygd store forretningsimperier. Afrikanerne har vært vant med de prangende formuene til kontinentets statsledere og diktatorer; nå er tiden kommet for de nye magnatene i black business. De er mellom 45 og 70 år, de fleste kommer fra beskjedne kår, men snakker flere språk og farter verden rundt i privatfly. De blir invitert til verdensledernes seremonier (G20-toppmøter, Davos) og har telefonnumrene til noen av verdensøkonomiens mektigste menn.
I hjemlandene møtes de i lukkede kretser og klubber, eksklusive restauranter og spa for å slappe av og snakke business. De imiterer ivrig livsstilen til sine motsvar i Vesten, Golfen og Asia: ferier i Florida eller Europa, pleie på de beste privatsykehusene, en forkjærlighet for luksus, golf og squash. De fleste afrikanske mangemillionærene oppfører seg som sine likemenn i resten av verden, men noen skiller seg ut som selverklærte talspersoner for en «afrikapitalisme» grunnet på kontinentets særegenheter (gamle handelstradisjoner, solidaritetskultur). De vil sette fart i økonomien i hjemlandet, eller på hele kontinentet, ved å prioritere afrikansk kapital og promotere privat sektor og gründerskap, og bidra til samfunnsutviklingen ved å støtte programmer for helse, utdannelse, elektrifisering. Mange har også opprettet veldedige stiftelser. 22 av de 40 rikeste i Afrika drev med veldedighet i 2014, for til sammen sju milliarder dollar, ifølge givernettverket African Grantmakers Network (AGN).
Den tunge arven
Skal vi tro en rapport det sørafrikanske instituttet New Word Wealth publiserte i fjor, steg antallet dollarmillionærer på kontinentet fra 100 000 i 2010 til over 140 000 i 2016, med en samlet formue på 800 milliarder dollar – to ganger Nigerias BNP.1 New World Wealth og AfrAsia Bank, «Les millionnaires africains 2006–2016». Konsulentselskapet Capgemini mener på sin side at den samlede formuen deres har steget nær 80 prosent siden 2008, til rekordstore 1500 milliarder dollar.2 Capgemini, «World wealth report 2017». Gapet mellom tallene skyldes at disse millionærene sjelden oppgir størrelsen på formuen sin og hvor den kommer fra. Den afrikanske elitens nye rikdom viser seg også i antall dollarmilliardærer. Ifølge amerikanske Forbes finnes det 25 av dem, mens tidsskriftet Ventures mener antallet er 55 – langt færre enn på andre kontinent, men veksten er eksepsjonelt rask.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Med suksessen, medieauraen og løftene om et moderne Afrika, skiller disse millionærene seg positivt ut sammenlignet med diktatorene og de politiske lederne som i tiår har hindret utviklingen på kontinentet. Den ghanesiske sosiologen George Ayitey kaller dem for «geparder», i kontrast til «flodhestene» i statsapparatene som velter seg i penger de har underslått.
I motsetning til i perioden etter kolonitidens slutt, er staten og utenlandske storinvestorer ikke lenger de eneste som fremmer utvikling. På tross av vedvarende massefattigdom, blir stadig flere afrikanere trukket inn i dagens økonomiske vekst. Afrikanske selskaper blomstrer både nasjonal og kontinentalt, som for eksempel Dangote Cement eller Guaranty Trust Bank (i Nigeria), RMB Holdings og Standard Bank (i Sør-Afrika) og Attijariwafa Bank (i Marokko).
Utenlandske selskaper og stater er likevel fortsatt på vakt. Det er vanskelig å forestille seg at disse nye milliardærene vil snu den skjeve utviklingen mellom nord og sør. For formuene deres stammer hovedsakelig fra sektorer med grunnrente (gruver, banker, telekommunikasjon, energi) og de reinvesterer lite i industriproduksjon og infrastruktur. Likevel snakkes det stadig mer om et kommende økonomisk mirakel – spesielt blant dem man mener vil utføre det.
Individualitet på frammarsj
Den nigerianske milliardæren Tony Elumelu (53) leder ikke bare en av Afrikas største banker – United Bank for Africa (UBA) – men også Lagos-børsens største selskap, Transcorp, som er aktivt innen hotellvirksomhet, energi og næringsmidler. Elumelu vokste opp med en mor som drev en liten restaurant, i dag har han kontinentets 26. største formue. Han har sitt eget investeringsfond, Heirs Holdings, hvor han har eierskap i afrikanske og utenlandske selskaper som er til stede i Afrika, spesielt innen petrokjemi, infrastruktur og landbruk.
Heirs Holdings ultramoderne hovedkontor ligger i det fasjonable strøket Victoria Island utenfor megapolen Lagos med 18 millioner innbyggere. Glassbygget er omgitt av hager og fontener. De ansatte har eget svømmebasseng, hvilerom og de nyeste datamaskinene og tv-ene. På kontoret til Elumelu henger det bilder av ham sammen med pave Johannes Paul 2 og Barack Obama. Han er kledd i blå dress og plettfri hvit skjorte, og er omgitt av språkmektige assistenter med utdannelse fra London, Toronto og New York. «Afrika vil overraske deg», sier han til meg. «Det er slutt på det håpløse kontinentet med hungersnød og aids! Vi tjener penger, ja, men vi er først og fremst afrikanere og vår ambisjon er felles suksess, som afrikanere. Vi vil redusere de fortsatt altfor store ulikhetene i landene våre.»
Kristne Elumelu tilhører ibo-folket. Han startet karrieren i finanssektoren og ble 33 år gammel Standard Trust Banks yngste sjef noensinne. Han besvarte tilliten med å gjøre banken til en av de fem største i Nigeria. Ti år senere tok karrieren hans av da han kjøpte UBA. Noen mener at suksessen skyldes politiske forbindelser, men ingen skandaler har svertet ham så langt.
Det var han som kom opp med uttrykket afrikapitalisme, i et manifest i 2010. Siden har han holdt mange foredrag verden over om emnet. «Det er en økonomisk tenkning og samfunnsfilosofi der suksess er basert på to akser: engasjement i privat sektor og filantropi», forklarer Elumelu. «Man må fremme innovasjon og entreprenørskap koste hva det koste vil og samtidig huske at det ikke blir utvikling hvis ikke de rikeste gir tilbake til fellesskapet en del av det de er så heldige å ha fått.» En etisk variant av den liberale trickle down-teorien om at inntektene til de rikeste vil irrigere hele samfunnet – en variant som glatt overser at de fleste kapitalistiske økonomiene i Europa, Asia og USA er bygget på sterke og strategiske statsapparater.
Makt og privilegier
Høsten 2014 opprettet den nigerianske milliardæren en privat stiftelse i sitt navn som skal gi penger til innovative afrikanske bedrifter. Utstyrt med hundre millioner dollar over ti år skal den hvert år belønne afrikanske gründere innen helse, utdannelse, landbruk og tjenestesektoren. Mottakerne har for det meste vært kenyanere og nigerianere, men også unge senegalesere, burkinesere og marokkanere har fått stiftelsens priser.
Den selverklærte liberalisten Elumelu er helten i dette nye Afrika, et Afrika han mener «må hente fram sine egne styrker og rikdommer uten privat og offentlig internasjonalt overformynderi, som har holdt det nede». Om de nye afrikanske magnatene sier Elumelu: «Vi kjemper for å lykkes, og når vi har nådd målet ser vi rundt oss og bestemmer oss for å dele godene.»
Er dette så forskjellig fra den anglosaksiske filantropien, hvor bedrifter og rike privatpersoner oppretter stiftelser for å pynte på imaget eller få skattefordeler?3 Se Nicolas Devoux, Les Oubliés du rêve américain. Philanthropie, État et pauvreté urbaine aux États-Unis, PUF, Paris, 2015. «Det ligner utvilsomt», svarer Elumelu. «Men den afrikanske filantropien jeg lover går mye lenger. I Afrika har ikke staten kapasitet til å påta seg alt ansvaret for økonomisk og menneskelig utvikling, slik som i Vesten. Dessuten driver vi ikke med veldedighet. Glem ikke vårt afrikanske ordtak: ’Gi ikke den som sulter en fisk, lær ham heller å fiske.’»
Er ordtaket virkelig afrikansk? Mange hevder det er kinesisk. Vel, det er uansett yndlingsuttrykket til den pragmatiske filantropien som oppsto i USA på 1990-tallet, da Bill Clinton var president og kritiserte den «ineffektive» sosialhjelpen. Elumelu har overtatt disse liberale standardargumentene og innrømmer uten problemer at individualismen er på frammarsj også i Afrika. «Her som andre steder, er rike forretningsmenn – og mange politiske ledere – bare opptatt av makt og privilegier. Det viser nepotismen og korrupsjonen som tærer på landene våre. Disse plagene kommer ikke fra Vesten.»
Ansvarsbevisst kapitalisme
Sørafrikaneren Patrice Motsepe (55) skaffet seg på få år Afrikas åttende største formue med gruvekonsernet African Rainbow Minerals (ARM). Han er svart og rik i et land hvor velstanden i stor grad fortsatt er forbeholdt de hvite. Han begynte sin karriere på et advokatkontor hvor han spesialiserte seg på gruverett. På slutten av 90-tallet kjøpte han gullgruver mens råvareprisene falt. Men det var først i 2002, med Black Economic Empowerment (BEE), at hans raske ferd startet. Loven som ble forhandlet fram mellom de store gruveselskapene og ANC-regjeringen, bestemt at 26 prosent av sektoren skulle overføres til svarte investorer over en tiårsperiode. Det var slik Motsepe – som hadde bånd til ANC, men ikke så tette som andre svarte mangemillionærer i Sør-Afrika – bygde sitt forretningsimperium. Gruvene er et blitt politisk symbol på den nye økonomiske maktfordelingen mellom svarte og hvite investorer i Sør-Afrika. Samtidig gir grunnrenteøkonomien få utsikter til økonomisk utvikling.
30. januar 2013 ga Motsepe halve formuen sin på antatt hundre millioner dollar til en stiftelse som bærer hans navn. Han ble dermed den første afrikaneren på kontinentet som fulgte opp Giving Pledge-appellen til Warren Buffet og Bill Gates som ba de rikeste dele (litt) av sin rikdom. Motsepes penger vil ikke – som ofte er tilfellet – gå via amerikanske stiftelser, som sikler etter denne typen partnerskap. Han har isteden utpekt et styre med kjente afrikanske geistlige (han gikk selv på en katolsk privatskole i Sør-Afrika) og folk fra sivilsamfunnet. Oppdraget deres er å «støtte og lose prosjekter for de som trenger det mest».
Etiopia er kjent for sine hungersnøder, men er også en juvel i den nye afrikanske kapitalismen.
I forstaden til Cape Town, langt fra townshipene nord for byen, er førtiåringen Luvuyo Rani et levende eksempel på denne tankegangen. Den tidligere datalæreren har startet sitt eget selskap, Sliluo Ulutho Technologies. Med støtte fra Motsepe-stiftelsen har selskapet spesialisert seg på å gi svarte opplæring i ny teknologi. Rani har kontor i en beskjeden blokk i en av bydelene hvor den afrikanske middelklassen har forsøkt å slå seg opp siden slutten på apartheidregimet i 1990. «Før brødrene våre starter selskaper i townshipene, må de bli fortrolig med moderne teknologi. Etterpå har alle et våpen til å finne sin egen vei».
Sliluo Ulutho Technology har førti sentre i Kapp-provinsen. Hvert år gir de opplæring til 5000 mennesker, en suksess som i fjor gjorde at selskapet fikk den sveitsiske Schwab-stiftelsens pris for «sosialt entreprenørskap». «For meg representerer Patrice Motsepe en ansvarsbevisst kapitalisme. Noen afrikanske rikinger gjør narr av det, men andre, som har gjort suksess mer nylig og som kommer fra fattigere lag, er mer samfunnsbevisste», forteller Rani. Et spørsmål gjenstår imidlertid, både i Afrika og resten av verden: Er det en reell bevissthet eller en flyktig opportunisme?
Et etisk imperativ
Etiopia er kjent for sine hungersnøder, men er også en juvel i den nye afrikanske kapitalismen. Landet har nær 3000 dollarmillionærer, ifølge 2015-rangeringen til New World Wealth, en dobling siden 2007. I bydelen Bole langs veien til Addis Abebas nye internasjonale flyplass, står glassbyggene på rekke og rad. I ti år har de lokale rikingene bygd splitter nye hovedkontorer til sine bedrifter og banker her. Et av byggene langs Africa Avenue er oppkalt etter den legendariske langdistanseløperen Haile Gebrselassie som vant to OL-gull og ble verdensmester åtte ganger på 1500, 3000 og 10 000 meter.
Etter at han la opp sprang han inn i forretningslivet. Han ble født inn i en bondefamilie i provinsen Arsi, som et av ti barn. Nå eier han flere bygg, inkludert fire hoteller, og driver en lukrativ bilhandel og en kaffeplantasje. Han har til sammen over 2000 ansatte. Millionene har endret ham. «Forretningslivet får deg til å se annerledes på verden», forteller han. «Alt går lynraskt: styremøter, besøk på byggeplasser, møter med partnere. Men framfor alt har jeg nå en ambisjon for landet mitt. Ærlige forretninger kan endre hverdagen for folk.» En ærlighet den tidligere stjernen holder fast på, vel vitende om at mange andre ikke gjør det. I Etiopia, så vel som andre steder på kontinentet, florerer det med skandaler om lyssky forbindelser mellom forretningsmenn og politiske ledere.
Gebrselassie går også svanger med en stiftelse. Statuttene er klare. Målet er å gi barna i landet utdannelse. «Jeg begynte for lenge siden å dele med de rundt meg, i familien min og landsbyen jeg kommer fra. Det er et etisk imperativ i Afrika. Sier man ikke hos oss at det må en hel landsby til for å oppdra et barn?»
Vestlige kriterier
Elfenbenskysten hadde ikke mindre enn 2300 dollarmillionærer i New World Wealths rangering i 2015, og antallet antas å ville doble seg innen 2024. Forretningsstrøket langs lagunen Ébrié gjenspeiler Abidjans store forvandling. Til høyre er et nytt bygg under oppføring, Noon, et luksushotell med 257 rom med svømmebasseng på taket. På fasaden henger eiendomsselskapets moteriktige slagord: «Velkommen til en eksklusiv, afrikansk og moderne gjestfrihet. Med afrofusion-kjøkken» – spesialiteten til de store afrikanske kokkene som blander raffinerte retter med lokale smaker.
Til venstre langs lagunen jobber gravemaskinene iherdig. Også her skryter store bannere av et gigantprosjekt, Cocody 2020: «En ny bru mot framtiden». Vannet skal renses, en ny bru bygges, det skal bli paradisiske strender, en futuristisk marina med yacht-klubb og seilbåter. Prosjektet vil koste mellom 150 og 300 millioner euro. I femte etasje i blokka Arc-en-ciel («Regnbue») klarer ikke Alain Kouadio å skjule hvor stolt han er av dette utstillingsvinduet for landet. Femtiåringen er tidligere visedirektør i arbeidsgiverforeningen i Elfenbenskysten og grunnlegger av familiekonsernet Kaydan (telefoni, eiendom, investeringsfond) som har 350 ansatte og en årsomsetning på 45 millioner euro.
For mangemillionæren med utdannelse fra Canada tilhører «afrikapitalismen» først og fremst de engelsktalende landene i Afrika. «I disse statene kom engelskmennene for å drive business. Staten var svak og den politiske ledelsen ustabil. De lokale måtte dermed klare seg med ’drittsystemet’. Det ga opphav til dagens forretningsmenn, formet for privat entreprenørskap», sier Kouadio. «Her i det fransktalende Afrika bygde franskmennene sterke statsapparater. Det har gjort oss vant med å søke karriere i det offentlige. Først på midten av 1990-tallet begynte min generasjon å tenke ut fra vestlige kriterier for privat næringsliv og personlig initiativ.»
Panafrikanske kompromisser
Tonen er den samme i hovedkontoret til en av diamantene i Elfenbenskystens næringsliv, Nouvelle Société interafricaine d’assurance (NSIA). Det ledende bank- og forsikringsselskapet ble startet i 1995 av Jean Kacou Diagou, som Forbes i 2015 rangerte blant de 25 rikeste i det fransktalende Afrika. Datteren Janine (44) styrer nå konsernet som er til stede i tolv land og har 2000 ansatte. Hun har finansutdannelse fra Dakar, Paris og London. «Kontinentet ble plyndret i århundrer, for så å bli plassert under de tidligere kolonimaktenes overformynderi på 1960-tallet», sier hun. «I dag mener vi at afrikanerne kan være hovedaktørene i en ny vektsyklus og være de som tjener på den». Vil Afrika gi oss en kapitalisme med et menneskelig ansikt?
«Vi er ikke engler», svarer Diagou. «Forretninger er fortsatt forretninger. Og for å lykkes må afrikanerne bli tøffere her. La oss bare si at afrikapitalismen vil skape sin egen modell, men at den ikke vil utføre mirakler mot ulikheten. Men vi har vår store sjanse til å gjøre det bedre for utviklingen enn det som har blitt gjort de fire siste tiårene.»
Diagou kikker på forsiden til Forbes Africa som henger innrammet på den hvite veggen på hennes enorme kontor. Her figurerer det stolte ansiktet til hennes 70-årige far: «Vi vil ikke nok en gang godta at rikdommene unnslipper oss. De økonomiske partnerskapene vi går god for stiller oss i det minste på likefot med europeerne eller kineserne. Personlig godtar jeg fortsatt kompromisser, men jeg er sikker på at sønnen min ikke vil det.» Hun tar en pause før hun sier:
«En slags panafrikansk identitet har dukket opp. Det har tatt sin tid, men siden 2000-tallet har afrikanerne blitt overbevist om at veksten hører hjemme på kontinentet. Denne bevisstgjøringen har fått oss til å legge vekt på samarbeid over landegrensene. For bare få år siden klarte vi ikke å arbeide med Nigeria, for eksempel. Nå har vi en filial der.»
Statlige flodhester
På gjennomreise i Bamako legger den diskré mauritanske mangemillionæren Mohamed Ould Bouamatou (64) ut om afrikapitalismens ambisjoner: «Handelstradisjonen går langt tilbake i Afrika. Nå har selvsagt mange andre sektorer kommet til, som telefoni, finans, infrastruktur og energi», sier forretningsmannen. «Av åpenbare historiske grunner viser afrikanske investorer stor økonomisk patriotisme. Det kan gi ambisjoner som overskrider tanken om personlig profitt. Den økonomiske makten får en ny mening og blir en måte å skape utvikling for folk og kjempe mot ulikhet på.»
Bouamatou kommer fra en maurisk stamme og foreldrene hans var handelsfolk. Han jobbet først som lærer på 1970-tallet, før han startet med import og eksport. Han eier i dag en rekke eiendommer og har eierandeler i Mattel, et av de største mauritanske teleselskapene, og i bankgiganten han selv startet, Générale de Banque de Mauritanie (GBM), samt en bilimportør og flere sementselskaper.
Den muslimske mangemillionæren startet i 2015 en stiftelse kalt Like sjanser i Afrika. Den finansierer programmer for utdanning, helse og menneskerettigheter. Et annet formål som står i stiftelsens statutter er å «styrke rettsstaten og demokratiet» på kontinentet. «Det afrikanerne vil for tiden er å kunne drive forretninger og bli rike som alle andre, uten særbehandling og uten å underkaste seg det ene eller andre politiske systemet,» sier Bouamatou. «Særbehandlingen fra kolonitiden har levd videre og blitt forsterket av afrikanerne selv. Noen land på kontinentet synes nå kolonisert av sine egne, de blir styrt av grupper som ser den politiske makten som en snarvei til å tjene penger for seg selv eller klanen sin og setter oss opp mot hverandre.»
Han hentyder her til de politiske lederne i Afrika som bruker staten til å plyndre nasjonaløkonomiene. Men er det omvendte ikke også tilfellet? Er skillet mellom privat og offentlig virkelig så tydelig i Afrika?
Skal vi tro afrikapitalismens fortalere er det private næringslivet moralsk av natur, men hindres av «flodhestene» i det offentlige. Men hvordan har disse nyrike tjent pengene sine? Kan man i disse landene få telelisenser, starte en bank eller kjøpe aksjer i gruver og oljeselskaper uten å ha gode forbindelser i statsapparatet?
Korrupsjonens rekkevidde
«Godt styresett» og korrupsjonsbekjempelse er nettopp temaene Mo Ibrahim har valgt å fronte. Den sudanske milliardæren etablerte sin stiftelse i London i 2006. 71-åringen arbeidet for British Telecom før han startet den afrikanske telegiganten Celtel. I 2005 solgte han selskapet som da hadde 24 millioner abonnenter i førti afrikanske land. Stiftelsen som bærer hans navn utdeler hvert år en pris for fremragende lederskap i Afrika. Prisen er på fem millioner dollar over ti år og så 200 000 dollar i året resten av livet. Den gis til tidligere afrikanske statsledere som har «utviklet landene sine og styrket demokratiet og menneskerettighetene og banet vei for en bærekraftig og rettferdig velstand».
Om de fleste afrikapitalistene holder seg langt unna politikken – Patrice Talon som ble president i Benin i fjor, er unntaket – har Ibrahim bestemt seg for å gå til frontalangrep mot maktmisbruk. «Så lenge det finnes korrupsjon og ledere som klamrer seg til makten for enhver pris, vil det verken finnes demokrati eller omfordeling av rikdom, og landene våre vil ikke gå framover.» De siste ti årene har bare fire afrikanske ledere blitt funnet verdige til prisen for fremragende lederskap.
Oversatt av redaksjonen
Olivier Piot er journalist.
- 1New World Wealth og AfrAsia Bank, «Les millionnaires africains 2006–2016».
- 2Capgemini, «World wealth report 2017».
- 3Se Nicolas Devoux, Les Oubliés du rêve américain. Philanthropie, État et pauvreté urbaine aux États-Unis, PUF, Paris, 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
