Det perfekte diktatur

«Kjære venn, […] vi har gått gjennom våre publikasjoner […] og jeg kan bekrefte at det ikke finnes noe der som kan tolkes som negativt overfor regjeringen, snarere har vår linje vært tydelig i favør av og til støtte for den.» Dette skrev Gabriel Alarcón, sjefredaktør og eier av El Heraldo de México, til daværende president Gustavo Díaz Ordaz 24. september 1968. Mexico opplevde på den tiden store studentdemonstrasjoner og mediedekningen av politiets kamp mot de «subversive» ungdommene ble et problem for regjeringen kort tid før OL skulle starte i hovedstaden. «Vi føler oss som i et mørkt rom, og bare du kan gi oss lyset vi trenger», konkluderte Alarcón. 2. oktober skjøt sivilkledt politi og soldater mot demonstranter i bydelen Tlatelolco. Over tre hundre mistet livet og flere hundre forsvant. Dagen etter skrev El Heraldo på forsiden: «Snikskyttere åpnet ild mot hæren». Andre store aviser rapporterte om «kamp mellom terrorister og hæren» (El Universal) og at «utenlandske hender forsøker å skitne til Mexico […] for å sabotere OL» (El Sol de Mexico).

Mexicos sensasjonalistiske og servile presse har røtter tilbake til diktaturet til general Porfirio Díaz som satt med makten i 34 år (1876–1911). Han belønnet de lojale avisene med sjenerøse subsidier, og egenrådige journalister med fengsel. Etter revolusjonen (1910–1920) nektet Det nasjonalrevolusjonære partiet (PNR, som senere ble til Det institusjonelle revolusjonære parti, PRI) å bryte maktalliansen med de mest trofaste mediene. I de 76 årene partiet har hatt makten (1929–2000, så siden 2012) «har det dannet seg en stilltiende overenskomst mellom mediene og makten», forteller Jacinto Rodríguez Munguía, historiker og professor i journalistikk ved Universidad Autónoma Metropolitana (UAM). (…)