Krisen i Catalonia oppsto i Madrid

Sett utenfra virker de ulike partenes holdning til striden i Catalonia forvirrende eller ekstremt skiftende. Men hvis vi slutter å se konflikten utelukkende som en strid mellom separatister og en sentralistisk stat, gir valgene deres mer mening. Ikke fordi separatistperspektivet er feil, men fordi det dekker over et annet mer grunnleggende problem, nemlig at den spanske grunnloven ikke har blitt oppdatert siden general Franco døde i 1975 og dermed gradvis har mistet kontakten med virkeligheten i samfunnet. Separatistperspektivet forklarer ikke hvorfor statsministeren gikk så hardt til verks mot folkeavstemningen 1. oktober for så å utlyse nyvalg. Heller ikke hvorfor den nå avsatte katalanske regionspresidenten først erklærte en selvstendighet uten reell virkning og som både tilhengerne og motstanderne mislikte. Svaret er at krisen i Catalonia er en territorialisering av konflikter som har oppstått andre steder.

Etter de første drakoniske innstrammingene i 2011 opplevde Spania en ustabil periode med stadig mer alvorlige kriser: Plassokkupasjonsbevegelsen 15-M i 2011, den parlamentariske krisen i 2015 og 2016 med 315 dager uten regjering (de sittende ministrene styrte i mellomtiden) og ikke minst Catalonias trusler om å løsrive seg. Til grunn for disse krisene ligger en grunnlov som da den ble vedtatt i 1978 ble sett som et utgangspunkt for en overgang fra Franco-styret til demokratiet, men som har endt med å hemme prosessen den skulle legge til rette for. (…)