En trang, gørrgrønt opplyst korridor i førstepersonsperpektiv, eller med mer aktuell lingo, «dataspillperspektiv» En mann stiger ut av en dør og plaffes resolutt ned. En annen kar ut av en annen dør, han kikker på den falne, og rekker så vidt å utbryte «Hva f… ?» før også han lider samme skjebne. Om dette lyder brutalt, er det bare å bla videre og glemme The Villainess, hvor blødende asiater går unna i kvanta som får den berømmelige pølse i slaktetiden til å framstå som en forseggjort kreasjon med genuin aura. De påfølgende scener byr på noe av det groveste statistmisbruk som har vært å se siden The Raid-filmene til Gareth Evans. The Villainess’ innledende berserkergang er et åpenlyst lån fra tilsvarende scener der. Det kan være litt risikabelt, da det nettopp var disse scenene i The Raid 2 som satte innlevelsen på prøve i en ellers effektiv actionfilm. I The Villainess får vi eksessene rett i fleisen fra første scene. Det blir liksom ikke tid til å bli lei, ettersom filmen knapt er i gang, og dessuten er vi advart av forhåndsomtalen, der nettopp nevnte The Raid figurerer blant de toneangivende referansene.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
