Når tyveri gjør deg dydig

The Grumbling Hive: or, Knaves turn’d Honest som The Fable of the Bees het da den først kom ut i 1705, forteller historien om en velstående bikube hvor ikke bare alle samfunnsgrupper blomstrer, men også og framfor alt alle lastene. For årsaken til velstanden er nettopp at alle innbyggerne mer eller mindre er tyver. Hjemsøkt av skyld bestemmer de seg for å bli redelige. Da forsvinner de mange aktivitetene som skor seg på andres ulykke og bikuben forfaller. Budskapet er klart: Vil du gjøre medborgerne dine lykkelige, vær uærlig og skruppelløs. De neste 24 årene la Mandeville til et dusin tekster og noen hundre sider hvor han utla implikasjonene av det han kaller «a story told in doggerel». Resultatet ble en tekst i flere bind kalt The Fable of the Bees, or Private Vices, Publick Benefits. Prinsippene Mandeville gladelig og ettertrykkelig kaller laster, vices, i fabelen sin, vil bidra til å endre verden med den første industrielle revolusjonen og en fullstendig ny ånd: kapitalismens.

Den tyske sosiologen Max Weber mente at kapitalismens framvekst på 1800-tallet bygde på en protestantisk etikk med røtter i Martin Luthers og Jean Calvins lære. Med Luther ble arbeid en oppgave Gud pålegger menneskene. Rehabiliteringen av det sekulære livet og arbeidet ga yrkesutøvelse (kroppsarbeid, handel, teknisk arbeid) en åndelig verdighet som inntil da bare hadde tilfalt prester og munker.

Med Calvin ble insentivet til å arbeide forsterket med Augustins idé om predestinasjon, forutbestemmelse. Gud skal, ifølge denne ideen som ble svært utbredt i protestantismen, ha valgt for all evighet hvem som er dømt til fortapelse og hvem som vil bli frelst, uten at menneskene kan gjøre noe for å endre på det. Forutbestemmelsen ville ha vært en ren kilde til angst om det ikke hadde vært mulig å se tegn i det jordiske livet, som for eksempel økonomisk suksess. Det førte til en leveregel: akkumulér rikdom (et mulig tegn på guddommelig utvelgelse) uten å nyte det (puritanisme). Man måtte gi seg hen til alt som kunne utvikle produksjonen av varer, som er kilden til rikdom. Dermed måtte alt rasjonaliseres – oppfinnelsen av dobbel bokføring, vitenskapelig forskning for optimal anvendelse av teknikk og kunnskap – for å sikre konstant produktivitetsøkning. Denne rasjonaliseringen spredte seg, ifølge Weber, gradvis til resten av samfunnet.

Ett navn glimrer likevel med sitt fravær i Webers sirlige undersøkelser av de protestantiske retningene på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet (kalvinismen, pietismen, metodismen og baptistsamfunnet), nemlig Mandeville, epokens store forfatter som kalte seg kalvinist og skrev om akkumulasjon av rikdom. Det er som om Weber helt til det siste ønsket å holde fast ved fromheten til kapitalismens grunnleggere. For det var først i 1920, like før han døde, at Weber i forbifarten nevnte Mandeville, i samme øyeblikk som han mente at kapitalismen på kynisk vis hadde skapt et «jernbur» som styrte alle deler av livet utelukkende ut fra profitt.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Kjør på!

For Mandeville, som ble oversatt til tysk allerede i 1761 og nyoversatt på Webers tid, ligger lastene, ikke dydene, til grunn for det som vil bli kjent som kapitalisme. Lastene produserer paradoksalt nok dyder i sin jakt etter rikdom og kraft. Det er den sentrale maksimen i fabelen om biene: «Private laster skaper offentlige goder», ikke bare fordi de bryter de moralske hindrene som er blitt etablert av oppbyggelige fortellinger overlevert fra generasjon til generasjon (Mandeville var «sjelelege», altså det man i dag kaller psykolog), men også fordi de ved å slippe appetitten løs bringer en overflod som vil sildre nedover i samfunnet. Mandeville nøler heller ikke med å si at krig, ran, prostitusjon og utukt, alkohol og narkotika, nådeløs profittjakt, forurensning (for å overføre til moderne begreper) og fråtsing bidrar til fellesgodet. Å leve ut alle disse lastene, gjentar han som et refreng, «er til fordel for det sivile samfunn».

Se for eksempel på hva han sier om tyveri i fabelen. Det er foraktelig, påpeker han, men legger til: «Arbeidet til en million mennesker ville snart vært borte om det ikke fantes en annen million som bare beskjeftiget seg med å forbruke deres arbeid […]. Hvis man stjeler 500 eller 1000 skilling fra en gammel gnier, som har nesten 100 000 pund sterling, men bare bruker 50 i året, […] er det garantert at disse stjålne pengene vil sirkulere i handelen og at nasjonen vil tjene på tyveriet. Nasjonen vil få samme fordel som om samme sum ble testamentert til det offentlige fra en from erkebiskop.»

Med samme logikk kunne man spørre om det ville eksistert advokater, og dermed jusprofessorer og -fakulteter, om det ikke fantes tyver. Alle disse profesjonene, som bidrar til å utvikle sivilisasjonen, skylder tyven sin eksistens! Det forklarer hvorfor Mandeville i sin levetid ble kalt Man Devil, menneskedjevel, og hvorfor bøkene hans ble fordømt i England, forbudt av den katolske kirke og brent på offentlige plasser i Frankrike.

Det er nettopp denne tankegangen de store konsernene følger i vår tid: misbruk av markedsmakt, prisdumping og tvangssalg, innsidehandel og spekulasjon, oppkjøp og oppstykking av konkurrenter, regnskapsjuks, falske regnskap, skatteunndragelse og -svindel, underslag av offentlige midler, korrupsjon og bestikkelse, brudd på arbeidslovene, forfalskning av helsedata. Disse «omgåelsene» av loven illustrerer perfekt Mandevilles tanke: Lastene skaper goder, rikdommen vil sildre ned på resten, så kjør på!

Et nytt filosofisk felt

Mandeville endrer intet mindre enn den vestlige metafysikken. Han forlater det augustinske prosjektet om å forme menneskenes fellesskap etter det himmelske – et siktemål som bare gjelder for noen villfarne helgener i denne verden – og foreslår heller en annen som passer for det store flertallet av lastefulle mennesker. Faktisk har Gud i all sin godhet forutsett alt: En ny og overlegen orden vil tre ut av deres laster, ut av deres begjær, dermed trenger menneskene ikke lenger å føle seg skyldige og syndige, snarere tvert imot: De må leve skamløst.

Adam Smith (1723–1790), som man vanligvis mener fant opp dette nye systemet, vil siden gjenta prinsippet i det mandevilleske prosjektet, men strippet for sine djevelske og provokative sider og presentert i vitenskapens seriøse drakt. I Nasjonenes velstand vokter han seg for å bruke ordet vice på en positiv måte og erstatter det med det mer nøytrale self-love. Smith beroliger også de som uroer seg for frelsen med at det finnes et guddommelig forsyn som harmoniserer den private egoismen: markedets berømte «usynlige hånd». Hos liberalismens far forsvinner det Mandeville formulerte så brutalt når han oppsummerte den nye moralen i sin radikale form: «Vær så grådig, egoistisk, så sløsende for din egen nytelse som du klarer, for slik vil du bidra mest til din nasjons velstand og dine medborgeres lykke.»

Denne sofistiske forvandlingen av laster til goder skapte ikke bare en ny religion – den engelske liberalismen, hvor det guddommelige mål realiseres ved å skrupuløst følge sin egeninteresse – men også et nytt filosofisk felt med utilitarismen til Jeremy Bentham og senere John Stuart Mill. Et etisk problem var overkommet. Nå trengte man ikke lenger å vite om intensjonen bak en handling var god, så lenge resultatet var det. En annen moral dukket opp i det øyeblikk handlingers konsekvens ble deres eneste normative kriterium: Utilitarismen kjennetegnes av en bevisst ignorering av årsakene til fordel for de antatte konsekvensene, det man siden slutten av 1950-tallet har kalt konsekvensetikk eller konsekvensialisme.

Det som teller er altså ikke hvorfor man gjør noe, men om handlingen kan antas å gi mest mulig lykke for flest mulig aktører – og lykke definerer utilitarismen som maksimering av private laster (eller litt mer elegant formulert, gleder) og minimering av lidelse. Ja, men for hvem?

Det opprinnelige programmet

Denne pragmatiske kalkylen blir i virkeligheten til en offerlogikk. Mandeville sa det selv til stadighet: De fattige må ofres, de må slite og arbeide for å tilfredsstille de rikes gleder. Han skrev sågar et essay om bordeller (A Modest Defence of Publick Stews) ut fra samme tankegang: De fattige kvinnene må ofres for å tilfredsstille mennene som har midlene til å betale for dem, men også for å befri de borgerlige kvinnene fra den brutale mannlige lidenskapen. Denne typen resonnement bringer oss til kjernen av den liberale antropologien.

Mangelen på interesse for Mandevilles tenkning, som Weber viste på 1920-tallet, ble overført til de senere generasjonene. De store franske tenkerne på 1960-tallet, som var oppflasket på weberske analyser, kjente knapt til Mandeville: Han blir så å si ikke nevnt hos Pierre Bourdieu, Jacques Derrida, Gilles Deleuze, Michel Foucault eller Jacques Lacan. De så ikke at det perverse fundamentet var i ferd med å bryte gjennom det puritanske skalkeskjulet.

Heter ikke dagens dronningbie, blant mange mulige kandidater, Donald Trump? Ikke bare har presidenten samme gule hårpryd som de små dyrene, han vil også herske over den globale bikuben med løgn, juks, benektelse, profitthunger, miljøplyndring og vulgære insinuasjoner som styrende prinsipp.¹

Gir vi den mandevilleske ideen tilbake sin rettmessige plass og forlater den weberianske fortellingen, vil vi oppdage at kapitalismens nye hedonistiske ånd kanskje er langt eldre enn vi har trodd: Den ble proklamert som kapitalismens opprinnelige program ved begynnelsen til den første industrielle revolusjon.