Mai 68 i revers

I Tyskland, stabilitetens land, er ett felt kjent for å være enda mer uimottakelig for endring enn besattheten av en sterk valuta og budsjetter i balanse: utenrikspolitikken. Den har tradisjonelt vært bygd rundt EU og NATO, men kartet over Tysklands allierte har endret seg drastisk de siste tre årene. Listen over lykkelige venner skrumper inn, og antallet misfornøyde partnere vokser. Forholdet til Donald Trump veksler mellom lunkent og iskaldt. Relasjonen til Tyrkia er på avgrunnens rand og båndene til de sentraleuropeiske landene smuldrer opp. Sjokkterapien Tyskland fikk EU til å påføre grekerne i 2014, har gitt de søreuropeiske landene en forsmak på hva som venter de som motsetter seg økonomiske innstramminger. Og ikke minst har prikken over i-en, britenes flertall for å forlate EU, fratatt Angela Merkel en trofast frihandelstilhenger i EU.

Tysklands makt kommer først og fremst til uttrykk i handelen, og det er i dette perspektivet endringene blir forståelige: Noen av Tysklands fremste økonomiske partnere framstiller seg nå som landets politiske, ideologiske og kulturelle fiender. Den tyske industriens fremste kunde, USA, går stadig mer åpenlyst imot Tysklands merkantilisme og samfunnsvalg. Landene i Sentral- og Øst-Europa – de fremste leverandørene av arbeidskraft til den tyske industrien, og dermed den ukjente faktoren bak landets suksess – gjør opprør mot naboens pålegg, spesielt på innvandringsfeltet. «Situasjonen truer med å vekke et gammelt tysk mareritt», bemerket Gideon Rachman i Financial Times 6. mars i fjor: «Frykten for å bli en stor, isolert makt i Europas sentrum.» (…)