Nassers barnebarn

Siden mai 2013 har Den arabiske nasjonalistgarden tatt imot flere hundre frivillige krigere fra Nord-Afrika og Midtøsten som ønsker å slåss sammen med regimestyrkene. Nøyaktig hvor mange er hemmelig, men Nasjonalistgardens sjef i Aleppo, Bassel al-Kharet, sa i februar i fjor at 150 arabiske nasjonalister hadde blitt «martyrer» i de fire siste årene. Måneden etter annonserte Nasjonalistgarden også at en av dens kommandanter, irakiske Iyad Jabburi, hadde mistet livet i kamper mot Den islamske stat (IS) i provinsen Palmyra. Nasjonalistgarden slåss også i Homs og Quneitra, og på den syriske delen av Golanhøyden, men den er mest til stede i Øst-Ghouta og Øst-Damaskus hvor den støtter regjeringshærens fjerde brigade i kampen mot ulike opprørsgrupper.

Nasjonalistgardens medlemmer har flere fellestrekk med de mange tusen utlendingene som har sluttet seg til IS og andre jihadistgrupper i Syria og Irak: De er unge, ideologisk motiverte og kjemper mot landegrenser de europeiske stormaktene trakk opp på 1920-tallet. Utopi står mot utopi: Nasjonalistgardens prosjekt er ikke en ny islamsk stat, men «motstand, arabisk enhet og sosialisme» – som er det offisielle mottoet til den panarabiske militsen.

Men de arabiske nasjonalistene har blitt politisk engasjert ad andre veier, og krigen i Syria er ikke første gang de engasjerer seg: De er allerede blitt politisk skolert i organisasjoner som tar opp arven etter den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser (1918–1970). Det er en uttalt forbindelse mellom Nasjonalistgarden og Den arabisk-nasjonalistiske ungdomsorganisasjonen (ANYO), som oppsto på begynnelsen av 1990-tallet. ANYO har ikke noe offisielt hovedkontor, men har avdelinger i hele den arabiske verden. Hvert år arrangerer organisasjonen ungdomsleire med flere hundre deltakere – den siste fant sted i Marokko i august.

Politiske nettverk

De unge arabiske nasjonalistene har en rik intellektuell arv fra 1950- og 1960-tallet med de store statssosialistiske utviklingsprosjektene. En sentral referanse er den egyptiske tenkeren Ismat Saif al-Dawla (1923–1996) og hans skrifter om Nasser, sosialisme og islam.¹ Teoriene til Constantin Zureik (1909–2000) blir også undervist for medlemmene i ANYO. Professoren på Det amerikanske universitetet i Beirut var på 1950-tallet inspirasjonskilde for Den arabiske nasjonalistbevegelsen, som etter 1967 ga opphav til libanesiske og palestinske venstrepartier som Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP), Arabisk-sosialistisk handlingsparti og Kommunistisk handlingsorganisasjon i Libanon.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Nasjonalistgarden og ANYO har forbindelser til lovlige politiske organisasjoner i hjemlandene. I Libanon støttes de av Den uavhengige nasserbevegelsen (Al-Mourabitoun), et parti som tidligere var knyttet til Yasir Arafats Fatah. Det har ikke noen representanter i parlamentet, men har vært aktivt i demonstrasjonene mot det sekteriske politiske systemet i Libanon og i ulike sosiale konflikter. Partiets generalsekretær, general Mustapha Hamdan, ledet presidentgarden til president Émile Lahoud fra 1998 til 2005. Han ble mistenkt for å være involvert i drapet på den tidligere statsministeren Rafiq Hariri i februar 2005 og satt fengslet inntil Spesialtribunalet for Libanon frikjente ham i 2009. I dag drar Hamdan regelmessig til Damaskus og er en av hovedtalerne på Nasjonalistgardens folkemøter.

I Jordan er Nasjonalistgardens nettverk tett koblet til Arabisk-nasjonalistisk liste, et parti startet av det tidligere medlemmet av palestinske Fatah, Ibrahim Alloush. Og i Tunisia er de unge arabiske nasjonalistene som oftest med i små nasseristpartier i den store venstrekoalisjonen Folkefronten, som har 15 representanter i nasjonalforsamlingen.

Kald krig

Selv om Nasjonalistgarden først ble startet i 2013, tilhører dens sosialistiske ideologi en epoke mange trodde var over. Gardens nostalgi for nassersosialismen dekker over de sterke splittelsene som lenge satte Baath-partiet i Syria opp mot den egyptiske presidenten – spesielt under den kortlivede Forente arabiske republikken (1958–1961). Men Nasjonalistgardens nasjonalisme er ikke kresen i valg av inspirasjonskilder.

Gardens militære leder, Dhulfikar al-Amili, dro i april i fjor til Qardaha, den alawittiske fødelandsbyen til Hafez al-Assad for å minnes grunnleggeren av det syriske Baath-partiet og faren til dagens president. Militsens plakater, skriftmateriale og pressemeldinger hyller dessuten partier som står fjernt fra dens ideologi – også den arabiske nasjonalismen må tilpasse seg tidsånden. Libanesiske Hizbollah er fortsatt et forbilde: Bevegelsen blir ikke sett som sjiamuslimsk eller libanesisk, men som et eksempel i regionen på motstand mot Israel og USA.

Det syriske nasjonalsosialistiske parti (SSNP) har som mål å samle et «Stor-Syria» fra Jerusalem til Bagdad.² I dag kjemper flere tusen syriske og libanesiske partimedlemmer på regimets side. Det er en naturlig alliert for Nasjonalistgarden, i likhet med Hizbollah, som de har kjempet sammen med tidligere. Den eneste referansen som fortsatt er fremmed for Nasjonalistgarden er den tidligere irakiske lederen Saddam Hussein (1937–2006), som aldri nevnes i organisasjonens medier. Det er ikke overraskende siden Nasjonalistgarden støtter syriske Baath som lenge var i en kald krig med sitt irakiske alter ego – flere av lederne herfra sluttet seg senere til IS for å kjempe mot Iran og sjiamuslimene generelt.³

Splittende spørsmål

Den væpnede aktivismen følges opp med politiske kampanjer mot «sionismen» eller «den saudiske wahabbismen». Nasjonalistgarden feirer hvert år «Jorddagen»⁴ sammen med de palestinske partiene med bånd til det syriske regimet. I korte pressemeldinger nevner de Georges Ibrahim Abdallah, et tidligere medlem av Libanons væpnede revolusjonsstyrker (LARF), som har sittet fengslet i Frankrike siden 1984. Og de har besøkt syriske skoler i Aleppo etter at regjeringsstyrkene gjenerobret den østlige delen i desember 2016.

Og mens den arabiske nasjonalismen ofte blir sett som en strengt sekulær bevegelse, trekker Nasjonalistgarden systematisk fram sin islamske side: Organisasjonens videoer på sosiale medier viser krigere som resiterer fatiha, den første suren i Koranen. Nasjonalistgarden arrangerer også populære sammenkomster i bydelene i Damaskus i forbindelse med muslimske høytider: feiringen av Profetens fødsel, middager ved fastebrudd under ramadan. De nye arabiske nasjonalistene må tydeligvis ikke bare være politisk bevisste og vel bevandret i nasseriske eller baathiske teorier, men også være fromme. Kanskje dreier det seg også om å konkurrere med islamistpartiene på deres egen banehalvdel.

Etter at Assad-styrkene gjenerobret store områder fra IS og andre opprørsgrupper i fjor sommer har spørsmålet om demobilisering og hjemreise dukket opp – i forlengelse av debatten om jihadistkrigerne. 13. februar i fjor krevde Noureddine Bhiri – tidligere tunisisk justisminister (2013–2014), parlamentsmedlem og medlem av islamistpartiet Ennadha – granskning av tunisiske statsborgere som har kjempet for Assad-regimet. Han fikk støtte fra Imed Daïmi fra nasjonalforsamlingens sikkerhetskomité som også er en nær alliert av president Moncef Marzouki. Det er et åpenbart motangrep, for både Ennahda og partiets tidligere koalisjonspartner Det republikanske kongresspartiet har siden 2011 blitt mistenkt av venstresiden i Folkefronten for å ville gi amnesti til tunisiske jihadister som vil reise hjem fra Syria – og også for å ha lagt til rette for avreise. De snur om på anklagen: Ikke bare jihadister slåss i Syria, men også Nasjonalistgarden, som har forbindelser til deler av Folkefronten.

Det syriske spørsmålet splitter diktator Ben Alis tidligere motstandere. Mens Kongresspartiet og Ennahda har støttet de syriske opprørerne siden 2011, har andre valgt side med regimet og dets allierte. Det er tilfellet med venstresiden i Folkefronten, men også deler av fagforeningen UGTT, hvor flere i sentralledelsen besøkte Assad i Damaskus i juli for å gi sin støtte. Debatten vil utvilsomt også komme til Egypt, Libanon og Jordan.

Oversatt av redaksjonen

Nicolas Dot-Pouillard er forsker, Beirut.

1
Ismat Saif Al-Dawla, «An al-’Uruba wa-l-Islam» («Om arabiskhet og islam»), Senter for studier av arabisk enhet, Beirut, 1986 (på arabisk).
2
Se Nicolas Dot-Pouillard, «Sur les frontières: le Parti syrien national social entre idéologie unitaire et États-nations», i Anna Bozo og Pierre-Jean Luizard (red.), Vers un nouveau Moyen-Orient? États arabes en crise entre logiques de division et sociétés civiles, Roma Tre-Press, Roma, 2016.
3
Loulouwa Al-Rachid, «Un soufisme caméléon? La Naqshbandiyya de Saddam Hussein à l’État islamique», i Sabrina Mervin og Nabil Mouline (red.), Islams politiques. Courants, doctrines et idéologies, CNRS Éditions, Paris, 2017.
4
Minnedag i palestinske samfunn i de okkuperte territoriene, Israel og i utlandet. Markert hver 30. mars siden 1976.