Politisensur av tunisiske rappere

I fjor sommer fikk ikke den tunisiske rapperen Klay BBJ (Ahmed Ben Ahmed) framføre låten «No Pasaran», hvor han langer ut mot den politiske utviklingen i landet etter revolusjonen i januar 2011. Ingen av de andre protestlåtene sine heller. Sommerturneen på 18 konserter, de fleste på festivaler, ble avlyst. Arrangørene ble tvunget til å ta rapperen av plakaten etter at flere politiforbund hadde frarådet medlemmene sine å sørge for sikkerheten på konsertene.

Den tunisiske rapperen El Général opptrer på et valgmøte hos Det progressive demokratiske parti (PDP) i Tunis 29. januar 2011.
Partiene bruker aktivt rappere i sine kampanjer for å tiltrekke seg unge velgere. Foto: EPA / NTB Scanpix.

Det hele begynte 16. juli, da Klay BBJ opptrådte i Mahdia nordøst i landet. Konserten ble avbrutt etter at politiet trakk seg ut av utendørsarenaen i protest mot «støtende» og «umoralske» tekster. «Politiet angrep meg og to i crewet mitt. Så punkterte de bilen vår», forteller rapperen. Siden har han måttet møte i retten for ærekrenkelse og angrep på offentlig tjenestemann etter at politiforbundet anmeldte ham. «Han nådde et lavmål da han gikk til angrep på politimenn med sårende tekster», sier Mohamed Sioud, generalsekretær i fagforeningen til det regionale opprørspolitiet.¹

Konserten Klay BBJ skulle holde på en internasjonal festival i Kartago 27. juli, ble avlyst ti dager i forveien. «Vi ville ikke helle bensin på bålet», sa festivalens kommunikasjonssjef, den kjente radio- og tv-personligheten Mohamed Boughalleb.² Det finnes fortsatt rester etter diktaturet, som det autoritære politiet. Og det på tross av den nye grunnloven fra januar 2014 stadfester «friheten til å mene, tenke, uttrykke seg, trykke og opplyse» og at «ingen forhåndskontroll skal utøves over disse frihetene». I praksis fortsetter politiapparatet å misbruke makten sin, med støtte i yrkesrettigheter de har fått etter diktaturets fall.

Politikritiske tekster

«Jeg har spilt de samme låtene på et titalls konserter siden 2016. Plutselig har jeg fått problemer. Jeg tror det har å gjøre med den politiske situasjonen. Politiforbundene ønsker å få gjennom et lovforslag som lar dem slå ned på angrep mot de væpnede styrkene», sier artisten. Lovforslaget har blitt drøftet i nasjonalforsamlingen. Begrunnelsen er å beskytte sikkerhetsstyrkene, men flere av formuleringene er vage og åpner for misbruk, som forbudet mot å «ydmyke» en tjenestemann. Elleve sivile organisasjoner, deriblant Den tunisiske menneskerettighetsliga, mener lovforslaget er «en trussel mot framskrittene etter revolusjonen og legger grunnlaget for et politidiktatur».³ Mange tunisiske artister som utfordrer politiets autoritet eller samfunnets moral og stabilitet, står i fare for å bli rammet av loven.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Klay BBJ kommer fra arbeiderklassebydelen Bab Jedid i utkanten av medinaen i Tunis. Han opplever nå en slags reprise av det han gikk gjennom i august 2013. Da ble han angrepet og satt i håndjern på scenen under den internasjonale festivalen i Hammamet. Han ble senere tiltalt for «angrep på god skikk, ærekrenkelse og angrep på politiets autoritet». Han ble først dømt til fire måneder i fengsel, men frifunnet igjen etter stor protest i de fattige bydelene og fra menneskerettighetsaktivister. I over to år viste konsertarrangørene ham en kald skulder, og først i 2016 kom han tilbake på scenen med et tjuetalls konserter.

Klay BBJ er ikke alene. Sommeren 2013 oppfordret politiet til boikott av rapkonserter som svar på solidaritetsbølgen blant rappere etter at Weld El 15 (Alaa Eddine Yaacoubi) ble dømt til to år i fengsel. Dommen ble til slutt krympet til seks måneder betinget fengsel⁴. Bakgrunnen var videoen «Boulicia kleb» («Politiet er hunder»), som utløste en nasjonal debatt. Flere politikere i opposisjon til regjeringskoalisjonen, som da ble ledet av islamistene i partiet Ennahda, støttet rapperen. Et titalls raplåter med grove og sterkt politikritiske tekster ble spredd på sosiale medier. Mange artister brukte anledningen til å kreve legalisering av hasj. Det er et tema de tunisiske rapperne kjenner godt og som gir gjenklang hos hasjrøykende ungdom som er lei av å bli plaget av politiet og rettsvesenet.⁵ Yaacoubi-saken har skapt så stor kontrovers at selv konsertene til sangeren Bendir Man har blitt boikottet av politiet, fordi de regner ham som en rapper.

Tilgang til produksjonsmidler

Klay BBJs tekster er en hissig strøm av anklager om politiovergrep, angrep på politikere og kritikk av sosial urettferdighet. Det har gitt den tunisiske rapen tilbake statusen som motkulturell musikk. Mens Klay BBJ har gått i front med kritikk mot politiet, prøver andre artister på den nye scenen å finne opp nye stiler og uttrykk, og blande sjangre og tekstvalg.

Før folkeopprøret i januar 2011 stengte Ben Alis autoritære regime tilgangen til de statskontrollerte mediene, sensurerte flere nettsider og undertrykte kritiske stemmer. Unge artister hadde sjelden mulighet til å opptre. Etter diktaturets fall har de blitt et synlig alternativ til den apolitiske arabiske popen og den tunisiske tradisjonsmusikken, som fylte opp tv, radio og regimekontrollerte konserter. Folk krevde endring og mindre konforme stiler. Det kom med den digitale utviklingen og konkurransen mellom private tv- og radiokanaler. Musikken klarte å bryte maktens monopol.

Da nettsensuren ble opphevet var det heller ikke lenger mulig å ignorere artistene på den nye scenen. Låtene deres har blitt sett flere hundretusen, om ikke millioner ganger på Youtube. Det er ofte lavbudsjettsvideoer spilt inn med hjelp av solidariske filmteknikere. De fleste kommer fra fattige lag eller fra middelklassen. Rap er den mest synlige sjangeren, fordi produksjonsmidlene er lett tilgjengelige. Det er enkelt å laste ned piratversjoner av musikkprogrammer eller kjøpe dem i butikken for ti kroner. I motsetning til i andre sjangre som rock, reggae og jazz, trengs det ikke mer enn en mikrofon for å spille inn musikken. Disse produksjonsmåtene gir også de unge artistene en frihet når de skal skrive sanger og større valgmuligheter når det kommer til uttrykket. Videoene spres på Youtube og videreformidles på andre sosiale medier, først og fremst Facebook.

Standardisert i mediene

Når stadig flere har fått nettilgang, er det også lettere å bli sett på nett. Siden folkeopprøret har antallet tunisiere med nettilkobling fordoblet seg, fra 850 000 i 2011 til 1,7 millioner i 2015, det vil si omtrent en femtedel av befolkningen.⁶ Publikummet til de nye artistene er med andre ord en betydelig velgergruppe som politikerne er interessert i. Under presidentvalgkampen i 2014 brukte nåværende president Beji Caid Essebsi den dubstepinspirerte raplåta «Houmani» av Mohamed Amin Hamzaoui og Kafon i valgkampen. Motstanderen, daværende president Moncef Marzouki, fikk samtidig støtte fra rapperen El Général på et velgermøte rettet mot ungdom. El Général framstilles ofte som en av frontfigurene fra revolusjonen og Time Magazine kåret ham til en av verdens hundre mest innflytelsesrike personer i 2011. Venstresidens kandidat, Hamma Hammami, ble på sin side støttet av Bendir Man og protestsangeren Badiaa Bouhrizi. Den konservative kandidaten, forretningsmannen Slim Riahi, hyret inn sangeren Kafon for å opptre for ham i valgkampen, men uten Kafons uttalte støtte.

Artistene som brukes i politiske kampanjer er i forkant blitt standardisert i mediene. De som bestemmer i de store offentlige og private mediene kan vanligvis lite om musikken fra den nye scenen. De kaller alle stiler og sanger «undergrunnsmusikk», også når gjestene deres regelmessig opptrer på programmer i beste sendetid og blir satt opp på de største scenene. Mange blander også sammen rap med andre sjangre. Kafon lager for eksempel enkel reggae på data, men blir ofte presentert som rapper. Den minste kritikk i tekstene er nok til å få dette stempelet.

Fra undergrunn til mainstream

Ikke alle de nye artistene har blitt revet med av protestbølgen. Flere tilpasser seg systemet og nøyer seg med å kopiere kommersiell vestlig musikk. Motivasjonen er ofte penger, som i tilfellet Kafon: «Det spiller ingen rolle hvem som betaler, jeg trenger penger for å forbedre produktet mitt», svarte han da han ble kritisert for å opptre på valgmøter.⁷ I et land der arbeidsgivere og myndigheter slår ned på den sosiale motstanden som har pågått siden 2011, har artisten også kritisert lærerforbundene for å streike i ett sett og gått med på å stryke banneord fra tekstene sine, «siden han nå også har familier i publikum».⁸ De offentlige mediene og festivalene, kommersielle interessene og press fra myndighetene bidrar til å løfte fram en bestemt del av den nye scenen.

Andre unge artister er ofte dømt til en usikker økonomisk situasjon. Det lovlige CD-markedet er nesten ikke-eksisterende, og Tunisia har ingen plattform for nedlastning av musikk. I mangel på inntekter fra platesalg og et system for å sikre rettighetene til musikken, er konserter den viktigste inntektskilden. For de nye artistene, særlig rapperne, er de årlige inntektene fra Youtube i beste fall 10 000 kroner. Sammenliknet med vestlige og asiatiske musikkvideoer er det lite penger å tjene på tunisiske musikkvideoer på nett. Selv de mest radikale artistene må inngå kompromisser. I 2016 lanserte Klay BBJ den festvennlige «Ghodwa Khir» («Det blir bedre i morgen») som en «kommersiell låt» før han skulle gå tilbake til undergrunnen. Ett år etter sang han i «Fawdha» («kaos»), preget av sammenstøtene med politiet: «Jeg kuttet ned på banneordene for å jobbe og ta meg av familien. De trodde at jeg hadde solgt sjela mi og at pengene hadde gjort meg føyelig».

På grunn av de politiske omveltningene har flere av de unge tunisiske artistene gått fra undergrunn til mainstream. For sju år siden skapte diktaturets fall en ny bølge som åpnet for mer variasjon. Nå er presset fra den dominerende strømningen i ferd med å erstatte kreativitet og opprør med krav om synlighet, konformitet og etterligning av trendene i Europa og USA.

Oversatt av Ingrid Grønli Åm

Thameur Mekki er journalist, Tunis.

1
Huffington Post Tunisie, 20. juli 2017.
2
Mosaïque FM, 19. juli 2017.
3
Pressemelding 14. juli 2017, sitert av den tunisiske journalistforeningen (på arabisk), www.snjt.org.
4
I mai i fjor dømte straffedomstolen i Saint-Malo en rapper bosatt i Frankrike til fengsel for partnervold, drapstrusler, narkotikabruk og krenkelser av offentlige tjenestemenn.
5
Se «Cannabis: nous, jeunes Tunisiens, victimes de la ’loi 52’», Jeune Afrique, 3. februar 2017.
6
Det statlige tunisiske statistikkbyrået, www.ins.tn.
7
Mosaïque FM, 20. februar 2016.
8
Mosaïque FM, 7. november 2015.