Den 24. oktober 1995 vedtok den amerikanske kongressen med stort flertall at den amerikanske ambassaden i Israel skulle flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem innen 31. mai 1999. Selv om flyttingen var blant Bill Clintons valgløfter i 1992, nektet han å signere vedtaket, kalt «Jerusalem Embassy Act», som trådte i kraft 8. november 1995. George W. Bush og Barack Obama nektet også, og mente at USA måtte vente til Israel-Palestina-konflikten var løst og respektere verdenssamfunnets syn på Jerusalems status.
Clinton, Bush og Obama utsatte vedtaket fra halvår til halvår, slik også Donald Trump gjorde i juni. Men 6. desember gjorde han slutt på USAs tvetydige holdning, da han bestemte seg for å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad. Dermed går han imot FNs sikkerhetsråds resolusjon 476 som 30. juni 1980 erklærte at alle israelske tiltak og handlinger «for å endre den hellige byens geografiske, demografiske og historiske karakter» er ugyldige. En måned senere vedtok det israelske parlamentet, Knesset, en «grunnlov» som erklærte at «Jerusalem, helt og samlet, er Israels hovedstad». Sikkerhetsrådet svarte 20. august med resolusjon 478 som ba FN-landene trekke sine ambassader ut av Jerusalem. Siden har Jerusalem – med noen få unntak, som Costa Rica og El Salvador som beholdt ambassadene der til begynnelsen av 2000-tallet – bare huset konsulater, mens ambassadene har vært i Tel Aviv. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
