Det er en vakker fortelling: Tyskland, som The Economist i 1999 kalte «eurosonens syke mann», har på mirakuløst vis klart å kurere seg selv ved å svekke arbeidstakernes rettigheter med Hartz-lovene som ble vedtatt mellom 2003 og 2005. Det skal ha gjort de tyske bedriftene konkurransedyktige, blåst liv i salget av mercedeser til utlandet – og overbevist Emmanuel Macron tolv år senere om å gjøre det samme i Frankrike.
«For å forstå Tysklands suksess som global eksportør, må vi se utover landets grenser», bemerker økonomihistorikeren Stephen Gross. «Et av de viktigste fundamentene for Tysklands eksportøkonomi har vært handelsforbindelsene med økonomiene i Sentral- og Øst-Europa.»1 Stephen Gross, «The German Economy and East-Central Europe», German Politics and Society, vol. 31, nr. 108, New York, høsten 2013. Mer presist vil det si den skjeve handelen med Polen, Tsjekkia, Ungarn og Slovakia – også kjent som Visegrád-landene. I et kvart århundre har det rike Tyskland gjort mot naboene sine det USA har gjort i Mexico: kortreist utflytting av industri.
Handel med passiv bearbeiding
Tysklands handelsforbindelser til Sentral-Europa er ikke nye. De ble solid etablert mellom Otto von Bismarcks andre rike og Habsburg-riket på slutten av 1800-tallet. Den kalde krigen la sine begrensninger, men de økonomiske båndene ble gjenetablert på 1970-tallet med samarbeid innen industri, teknologi og bankvirksomhet som ledd i den sosialdemokratiske forbundskansleren Willy Brandts Ostpolitik (1969–1974).
Etter Berlinmurens fall kastet tyske konsern sultne blikk på privatiserte statlige virksomheter i en tid med industriell dommedagsstemning. Volkswagens oppkjøp av tsjekkoslovakiske Škoda i 1991 fikk mye oppmerksomhet, men kapitalistnaboen brukte først og fremst de eksisterende fabrikkene til å etablere en underleverandørindustri.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Tyskland utnyttet her en gammel, men diskret og nokså ukjent ordning kalt handel med passiv bearbeiding. Ordningen som ble nedfelt i EU-retten i 1986 åpner for midlertidig eksport av uferdige varer (eller løse deler) til et land utenfor EU, hvor de blir bearbeidet før de reimporteres til opprinnelseslandet med delvis eller total tollfrihet.2 Se Wladimir Andreff «Union européenne: sous-traiter en Europe de l’Est». Revue d’études comparatives Est-Ouest, vol. 32, nr. 2, Paris, 2001. Etter Østblokkens fall ga utvidelsen av importkvoter til landene i Sentral-Europa euforiske utsikter for tysk næringsliv. Nå kunne de sette ut forkrommingen av vannkraner eller pussingen av badekar til overkvalifiserte, men lite kravstore tsjekkoslovakiske arbeidere, gi stoff til kyndige polske fingre betalt i zloty og få tilbake jakker de kunne selge med berlinske merker på, eller få krepsen skrelt i nabolandet.
Tyske investeringer
«Handel med passiv bearbeiding er den europeiske versjonen av den amerikanske ordningen som åpnet porten for å etablere maquildoras på grensen mellom Mexico og USA», forklarte økonomen Julie Pellegrin i 1999.3 Julie Pellegrin, «German production networks in Central/Eastern Europe: between dependency and globalisation». Wissenschaftszentrum Berlin für Sozialforschung, 1999. Alle tallene i dette avsnittet er hentet herfra. Maquildoras er monterings- og delefabrikker i eksportsonene på grensen mellom Mexico og USA. Mer enn noe annet EU-land utnyttet Tyskland denne ordningen, hovedsakelig innen tekstil, elektronikk og bilindustri: I 1996 reimporterte tyske selskaper 27 ganger flere produkter (i verdi) bearbeidet i Polen, Tsjekkia, Ungarn og Slovakia, enn franske selskaper gjorde.
Samme år utgjorde handel med passiv bearbeiding 13 prosent av Visegrád-landenes eksport til EU og 16 prosent av den tyske importen fra disse landene. Noen sektorer sto for mye av handelen: 86,1 prosent av den tyske importen av tekstiler og klær fra Polen var underlagt denne ordningen. På mindre enn et tiår, konstaterer Julie Pellegrin, «ble bedriftene i Sentral- og Øst-Europa integrert i produksjonskjeder hovedsakelig kontrollert av tyske selskaper».
Vest-Europas økonomiske inntog i land som tidligere var forankret i øst av Comecon (Council for Mutual Economic Aid, 1949–1991) i Moskva skjedde raskt. I en tid hvor lovprisningen av «den frigjorte forbruker», som nå hadde fått tilgang til vestlige produkter, kompenserte for de usikre arbeidsforholdene til arbeideren som laget disse varene.
Etter hvert som frihandelsavtalene skar ned tollsatsene i andre halvdel av 90-tallet, mistet de multinasjonale selskapene interessen for handel med passiv bearbeiding til fordel for direkte utenlandsinvesteringer (DUI). Selskapene nøyde seg ikke lenger med å flytte ut en liten del av produksjonen sin, men finansierte nå bygging av fabrikker der hvor arbeidskraften var billigere.
Fra 1991 til 1999 vokste strømmen av tyske DUI til Øst-Europa med 2400 prosent.4 Fabienne Boudier-Bensebaa og Horst Brezinski, «La so.us-traitance de façonnage entre l’Allemagne et les pays est-européens» Revue d’études comparatives Est-Ouest, se over. På begynnelsen av 2000-tallet sto Tyskland alene for over en tredjedel av utenlandsinvesteringene i Visegrád-landene og utvidet sitt kapitalistiske grep om Slovenia, Kroatia og Romania. Fabrikker for bildeler (Bosch, Dräxlmaier, Continental, Benteler), plast og elektronikk poppet opp som paddehatter. For fra Warszawa til Budapest var snittlønna en tiendedel av hva den var i Berlin på 90-tallet og en fjerdedel i 2010.
Industriell annektering
Arbeiderne tjente på det gode systemet med fagutdannelse og teknisk opplæring som eksisterte i øst. De var oftere faglærte enn arbeiderne i Asia og dessuten nærmere: En kontainer tar fire uker fra Shanghai til Rotterdam, mens en trailer med deler laget i fabrikkene i Mladá Boleslav nord for Praha kjører på fem timer til Volkswagens hovedkvarter i Wolfsburg.
Slik ble Tyskland ved årtusenskiftet den største handelspartneren til Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. Disse utgjorde for Tyskland et bakland med 60 millioner innbyggere forvandlet til en produksjonsplattform. Selvsagt tjente også italienere, franskmenn og briter på denne asymmetriske handelen, men i langt mindre grad. Audi og Mercedes ville kanskje ikke solgt like godt i den kinesiske middelklassen om prisen ikke gjenspeilte det lave lønnsnivået i Polen og Ungarn.
Da EU ble utvidet østover i 2004, noe den tyske regjeringen hadde jobbet iherdig for, var Tysklands industrielle annektering av Sentral-Europa allerede langt framskreden. Den ble ytterligere forsterket etter 2009, da den tyske bilindustrien trappet opp utflyttingen til Visegrád-landene for å stå imot finanskrisen. «Det er et historisk paradoks at det nettopp er den europeiske integreringen – et prosjekt for å temme den tyske økonomiske giganten fra etterkrigstiden – som drev Tyskland inn i rollen som hegemon», bemerker forskeren Vladimir Handl.5 Vladimír Handl, «The Visegrád Four and German hegemony in the euro zone».
Disiplinerende virkning
Skyggen Tyskland kaster over kontinentet danner et kart over et industririke, hvor sentrum kjøper mer eller mindre faglært arbeidskraft fra periferien. I nordvest har Nederland (logistisk knutepunkt for den tyske industrien), Belgia og Danmark den store naboen som hovedmarked. Men den avanserte industrien i disse landene og deres velutviklede statsapparater gir en relativ autonomi. I likhet med Østerrike i sør, som også er integrert i tyske produksjonskjeder og interesser, samtidig som landet har sine egne giganter, spesielt innen tjenester og forsikring. Men i øst er industrien i Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og selv i Bulgaria fullstendig avhengig av og underordnet sin fremste kunde: Tyskland.
Uten dette Kinaet like utenfor døra, ville tyske næringslivsledere og politiske ledere hatt store problemer med å dytte tyske arbeidere ned i Hartz-kverna. Det er lettere å se for seg at jobben din vil bli overtatt av en tsjekker i nærheten enn en vietnameser mange tusen kilometer unna. Industriutflyttingen til nabolaget har dermed hatt en kraftig disiplinerende virkning. Slik beskriver av en gruppe økonomer som ikke kan mistenkes for venstresympatier det: «De nye mulighetene for å flytte produksjonen til utlandet, men samtidig være i nærheten, endret maktforholdet mellom fagforeningene og arbeidsgiverforeningene, og tvang fagforeningene til å akseptere avvik fra tariffavtalene som ofte førte til lavere lønninger for arbeiderne.»6 Christian Dustmann, Bernd Fitzenberger, Uta Schönberg og Alexandra Spitz-Oener, «From sick man of Europe to economic superstar: Germany’s resurgent economy». Journal of Economic Perspectives, vol. 28, nr. 1, Nashville (Tennessee), vinter 2014.
Resultatet var at motstanden mot fleksibilisering av arbeidslivet ble uorganisert. Og lønningene sank. Leder for Deutsches Institut für Wirtschaftsforschung, Marcel Fratzscher, konstaterte i Financial Times 12. juni i fjor at «for lavt kvalifiserte har timelønnen falt fra tolv til ni euro siden 1990».
Bort fra samlebåndet
Uansett var formingen av en økonomisk bakgård en god forretning for det tyske næringslivet. For en betydelig del av EU-midlene gitt til de nye medlemslandene endte på magisk vis opp i Tyskland. «Tyskland har tjent mest på investeringene i Visegrád-landene under EUs samholdspolitikk», forklarer den polske økonomen Konrad Popławski. «Tyskland har kunnet stole på ekstra eksport til disse landene på opptil 30 milliarder euro i perioden 2014-2015. Tyskland har ikke bare tjent direkte på det, fra inngåtte avtaler, men også indirekte: En betydelig del av disse midlene har blitt brukt på infrastruktur som har gjort det enklere å transportere varer mellom Tyskland og Sentral- og Øst-Europa.»7 Konrad Popławski, «The role of Central Europe in the German economy. The political consequences», Senter for øststudier, Warszawa, juni 2016.
For Visegrád-landene er regnskapet mer tvetydig. På den ene siden har de tyske investeringene fornyet industrien med massiv teknologioverføring og økt produktivitet. De har også skapt mange arbeidsplasser, noe som i dag får arbeidsgiverne til å frykte knapphet på arbeidskraft. Samtidig holder forholdet til Tyskland regionen fast i rollen som underleverandør: Industrien eies av vesteuropeisk og især tysk kapital.
Denne fremmedgjøringen ble synlig i slutten av juni i fjor, da en streik brøt ut for første gang i Volkswagens gigantiske fabrikk i Bratislava. Den slovakiske regjeringen støttet da kravet om en lønnsøkning på 16 prosent. «Hvorfor skal en bedrift som lager en av de mest luksuriøse kvalitetsbilene og har høy produktivitet, betale de slovakiske arbeiderne halvparten eller en tredjedel av det de samme arbeiderne i Vest-Europa får?» spurte statsminister Robert Fico, en sosialdemokrat som styrer landet sammen med nasjonalistene.8 Sitert i Financial Times, London, 27. juni 2017. En måned tidligere hadde hans tsjekkiske kollega advart utenlandske investorer med lignende ord.9 Ladka Mortkowitz Bauerova, «Czech leader vows more pressure on foreign investors over wages», Bloomberg, New York, 18. april 2017.
Å komme seg bort fra samlebåndet og utvikle en egen industri for det store europeiske markedet, det er den økonomiske siden av det EU-skeptiske, autoritære og konservative prosjektet til lederne i Visegrád-gruppen. Hvis de ikke klarer det, vil den relative velstandsøkningen til arbeiderne bare føre til at de kjøper flere tyske biler.
Oversatt av redaksjonen
Pierre Rimbert er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.
- 1Stephen Gross, «The German Economy and East-Central Europe», German Politics and Society, vol. 31, nr. 108, New York, høsten 2013.
- 2Se Wladimir Andreff «Union européenne: sous-traiter en Europe de l’Est». Revue d’études comparatives Est-Ouest, vol. 32, nr. 2, Paris, 2001.
- 3Julie Pellegrin, «German production networks in Central/Eastern Europe: between dependency and globalisation». Wissenschaftszentrum Berlin für Sozialforschung, 1999. Alle tallene i dette avsnittet er hentet herfra. Maquildoras er monterings- og delefabrikker i eksportsonene på grensen mellom Mexico og USA.
- 4Fabienne Boudier-Bensebaa og Horst Brezinski, «La so.us-traitance de façonnage entre l’Allemagne et les pays est-européens» Revue d’études comparatives Est-Ouest, se over.
- 5Vladimír Handl, «The Visegrád Four and German hegemony in the euro zone».
- 6Christian Dustmann, Bernd Fitzenberger, Uta Schönberg og Alexandra Spitz-Oener, «From sick man of Europe to economic superstar: Germany’s resurgent economy». Journal of Economic Perspectives, vol. 28, nr. 1, Nashville (Tennessee), vinter 2014.
- 7Konrad Popławski, «The role of Central Europe in the German economy. The political consequences», Senter for øststudier, Warszawa, juni 2016.
- 8Sitert i Financial Times, London, 27. juni 2017.
- 9Ladka Mortkowitz Bauerova, «Czech leader vows more pressure on foreign investors over wages», Bloomberg, New York, 18. april 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
