Måtehold og presisjon

Mens Den islamske stat (IS) er i ferd med å utraderes i Syria, har krigen i landet tatt en ny og brutal vending. Den sju år lange konflikten har lagt store deler av landet i ruiner, men den lille kurdiskstyrte enklaven Afrin i nordvest har vært relativt uberørt av krigen og også tatt imot mange fordrevne fra resten av landet. Det endret seg da Tyrkia startet en omfattende luft- og bakkeoperasjon med det orwellske krig-er-fred-navnet «Olivengren» 20. januar.

Afrin er en av tre kantoner i Nord-Syria som har vært styrt av det kurdiske partiet PYD (Parti for demokratisk union) siden den syriske hæren trakk seg ut av områdene i 2012. I skyggen av krigen har de forsøkt å bygge et eget demokratisk, multietnisk og likestilt samfunn, i opposisjon til både det autoritære arabisk-nasjonalistiske Assad-regimet og de etter hvert stadig mer islamistiske opprørsgruppene. De sistnevnte har de siste to årene mistet de fleste av sine utenlandske støttespillere. Tyrkia er en av de få som fortsatt støtter dem, men har nå har trukket mange av dem bort fra kampen mot Assad-regimet for å bruke dem som kanonføde i angrepet på Afrin. Til The Guardian forklarer en av dem hvorfor de deltar i operasjonen mot Afrin i stedet for å fortsette kampen mot Assad: «Tyrkia har ikke forlatt oss, og vi kan ikke forlate dem. Vi trenger dem mer enn de trenger oss.»¹

I de seks årene enklavene har eksistert, har de ikke angrepet Tyrkia. Samtidig har Tyrkia innført en total handelsblokade, hindret humanitærhjelp å ta seg inn i kantonene, og bygget en av verdens lengste murer langs grensen. Tyrkia begrunner operasjonen mot Afrin med PYDs bånd til Kurdistans arbeiderparti (PKK), som i førti år har drevet et opprør øst i Tyrkia og står på terrorlisten til USA og EU. Men verken PYD eller partiets væpnede gren, Folkets forsvarsenheter (YPG/YPJ), er listet som terrororganisasjoner. Operasjonen mangler dermed et legitimt, internasjonalt anerkjent fundament, og gjør at den må ses som i strid med folkerettens grunnleggende prinsipp om forbud mot å bruke makt mot andre stater og territorier.

Operasjonen er imidlertid ikke bare folkerettslig tvilsom. Den er i praksis også et angrep på den NATO-ledede internasjonale koalisjonen mot IS, ettersom Afrin er militært styrt av Syrias demokratiske styrker (SDF), som YPG er del av sammen med sekulære grupper fra Den frie syriske hær. SDF har vært den fremste styrken på bakken i koalisjonens krig mot IS og kjemper fortsatt mot IS i grenseområdene mot Irak. NATO-medlemmet Tyrkia angriper dermed en NATO-støttet gruppe – som blant andre USA, Frankrike og Storbritannia i flere år har gitt opplæring og hjulpet med flystøtte og spesialstyrker.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Tyrkias operasjon er dermed både folkerettsstridig og en åpenbar utfordring av NATO-samarbeidet. Og ikke minst er den et angrep på en aktør som står for de verdier det burde være unison enighet om, men få av partene i krigen i Syria kan sies å representere, nemlig demokrati, likestilling og like rettigheter uavhengig av etnisitet og religion. Likevel har det internasjonale samfunnets svar vært et intetsigende møte i FNs sikkerhetsråd 22. januar, mens USAs utenriksminister Rex Tillerson skal ha sagt til Tyrkia at de må «forsøke å være presise, forsøke å begrense operasjonen og å vise litt måtehold».² Alt annet enn hva det internasjonale samfunnet burde møtt angrepet med.