En tidligere næringsminister i sosialistregjering som senere dannet et liberalt parti i sitt eget bilde, beskrev for en stund siden kunsten å skape et markedssamfunn: «Forsøk ikke å ta ett skritt om gangen. Definer målsetningene dine tydelig og gå mot dem i kvantesprang. Hvis ikke vil interessegruppene få tid til å mobilisere og spenne bein på deg. Fart er avgjørende: Du kan aldri gå for fort fram. Selv i toppfart vil det ta noen år å implementere programmet. Ikke stopp før det er ferdig. Det er vanskeligere for motstanderne å skyte på et raskt, bevegelig mål.» Det var ikke Frankrikes president Emmanuel Macron, men Roger Douglas i New Zealand, som i november 1989 forklarte den nyliberale kontrarevolusjonen landet hans skulle få oppleve.1 Se Serge Halimi, Le Grand Bond en arrière. Comment l’ordre libéral s’est imposé au monde, Agone, Marseille, 2012 (2004).
Nesten tretti år senere bruker den franske presidenten alle triksene i denne sjokkstrategien. Overalt går reformene for full maskin – de franske statsbanene (SNCF), offentlig administrasjon, sykehus, skole, arbeidsmiljøloven, kapitalbeskatning, innvandring og offentlig rikskringkasting – under påskudd om en nært forestående katastrofe og galopperende gjeld. Hvor skal man rette skytset for å gjøre motstand?
Jernbanen? En rapport som Macron ga en kompanjong i oppgave å lage, blåser støv av liberale bønner som ennå ikke har blitt hørt: fjerne jernbanearbeidernes yrkesvern, gjøre SNCF til et aksjeselskap, legge ned linjer som går med underskudd. Bare fem dager etter at rapporten ble publisert innledet regjeringen «forhandlinger» for å skjule diktatet den vil påtvinge fagforeningene. Det er best å utnytte den politiske demobiliseringen som hersker i Frankrike for tiden, splittelsene i fagforeningene, og passasjerenes irritasjon over forsinkelser, ulykker, manglende vedlikehold og høye billettpriser. Dette er det «akutte behovet for umiddelbar handling» transportministeren snakker om. Når anledningen byr seg, «kan du aldri gå for fort fram», som Douglas sa.
Den franske regjeringen stoler også på at de store mediene vil videreformidle regjeringens fake news og komme opp med slagord for prosjektet. Påstanden, som ble kjapt spredd og senere trukket tilbake, om at «SNCF koster hver franskmann tusen euro, selv de som ikke tar toget» minner om den berømte «hver franskmann vil måtte betale 735 euro for å slette den greske gjelden» fra 2015, som bidro til at EU kunne ta et økonomisk kvelertak på Hellas
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Noen ganger trenger sannheten seg fram, men ofte for sent. Flere pensjonsreformer har blitt begrunnet med at forventet levealder blir stadig høyere. En offisiell studie har nettopp fastslått at «for de som er født i 1951 eller senere», det vil si 80 prosent av Frankrikes befolkning, «vil forventet levealder synke litt i forhold til de som er født i 1950».2 «L’âge moyen de départ à la retraite a augmenté de 1 an et 4 mois depuis 2010», Études et Résultats, nr. 1052, Det franske helsedepartementets avdeling for forskning, undersøkelser, evaluering og statistikk (DREES), Paris, februar 2018. En lang historisk trend har nettopp blitt snudd, men ingen tuter franskmennenes ører fulle med slike nyheter. Og Macron har ikke advart oss om at det er et akutt behov for handling på denne fronten.
Oversatt av redaksjonen
Serge Halimi er sjefredaktør i Le Monde diplomatique.
- 1Se Serge Halimi, Le Grand Bond en arrière. Comment l’ordre libéral s’est imposé au monde, Agone, Marseille, 2012 (2004).
- 2«L’âge moyen de départ à la retraite a augmenté de 1 an et 4 mois depuis 2010», Études et Résultats, nr. 1052, Det franske helsedepartementets avdeling for forskning, undersøkelser, evaluering og statistikk (DREES), Paris, februar 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
