Patologisering av livet

De siste tiårene har det blitt innført et helt nytt diagnostisk maskineri for psykiske lidelser, en av samtidens største sykdommer, hvor målet har vært å tjene på dette enorme potensielle markedet. For det måtte man først og fremst erstatte den europeiske psykiatrien, som med sine mange kliniske observasjoner de to siste århundrene hadde kartlagt symptomer og ordnet dem i overordnede kategorier: nevroser, psykoser og forstyrrelser. Denne kunnskapen gjorde at klinikerne kunne stille en diagnose og skille de alvorlige tilfellene fra lidelser forårsaket av forbigående omstendigheter, og mellom de tilfellene som krevde medikamentell hjelp og de som kunne løses bedre med samtaler.

Den klassiske psykiatrien og psykoanalysen hadde kommet til samme slutninger. Slik bekreftet og beriket de to svært ulike tilnærmingene hverandre. Legemiddelmarkedet hadde den gang en fornuftig størrelse, noe som må ha satt tankene i sving hos big pharma – en betegnelse på den enorme makten til legemiddelselskapene, som har oppvartet alt fra fastleger til statlige organer og helsetjenester med for eksempel «utdanningscruise» for unge psykiatere.

Erobringen av dette store markedet begynte i USA, med American Psychiatric Association (APA) og Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) i 1952.¹ I 1994 baserte Verdens helseorganisasjon (WHO) kapittelet om psykiatri i Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer (ICD) på DSM-IV. Og mange land fulgte etter WHO. DSM har inkludert stadig flere sykdommer. Mens det i 1952 var 60, var det allerede 410 i DSM-IV i 1994.

Sorgmedisin

Business er business. DSM-metoden måtte være enkel: Det er ikke lenger snakk om å lete etter en årsak bak symptomene eller hvilken psykisk struktur de samsvarer med. Man trenger bare huke av for synlige atferdstrekk hos pasienten. Metoden ignorerer at et symptom ikke er en årsak. Samtalen med en psykiater blir nesten unødvendig, ettersom det bare dreier seg om å finne overfladiske utslag knyttet til atferd, spising og søvn, kort fortalt alle slags plager. Alle lidelsene har mirakuløst nok et tilpasset medikament. Det er dette grumsete farvannet som har oversvømt den gamle diagnostikken.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Big pharmas lobbyering har vunnet over medisinfakultetene, hvor man nå ikke underviser i annet enn DSM. Og det hender også at legemiddelselskapene selv sender forelesere, med alt det innebærer av interessekonflikter. Den store psykiatriske kulturen blir glemt. I møte med en pasient vet de nye DSM-utdannede klinikerne ikke lenger om de har å gjøre med en psykose, nevrose eller en midlertidig forstyrrelse. De klarer ikke å skille et alvorlig problem fra en forbigående situasjonsutløst tilstand. Og er de i tvil, skriver de ut psykofarmaka.

Ordet ‘depresjon’ er blitt en del av dagligtalen og gjort til en egen sykdom. Tristhet er et symptom på melankoli, med en stor selvmordsfare, men det kan like gjerne være en forbigående eller normal tilstand, for eksempel sorg. Konfucius anbefalte en sønn å sørge i tre år etter at faren døde. I dag er du syk hvis du er trist i mer enn femten dager. Du blir gitt antidepressiva. Det kan lindre problemet midlertidig, men ikke løse det. Men siden man ikke bør stanse en behandling brått, kan medisineringen iblant vare nesten hele livet.

Kriminell diagnose

DSM-markedsføringen er enkel: Man trenger bare å finne på nye lidelser som blander sammen det patologiske og det eksistensielle. Og det er nokså lett, for eksistensen bruker det som går på tverke til å komme seg videre. Det som ikke går rett vei – i livene våre – gir oss energi til å endre det. Man må grine før man kan le. Vi løper på en vulkan: Å slukke vulkanen med medisiner, som er vel så mye narkotika, er å slukke et liv.

«Patologi gir bare mening for den uproduktive», skrev Stefan Zweig.² Navnene på visse legemidler synes å støtte dette synet, men i en mer diskutabel forstand: I noen akutte former for psykose er psykoaktiva nødvendig for å dempe hallusinasjonene og deliriene. Disse medisinene blir kalt antipsykotika, men de burde kanskje kalles «propsykotika» eller «filopsykotika», for en psykotisk frigjort fra sine delirier er ofte en stor oppfinner (matematikeren Georg Cantor), en stor poet (Friedrich Hölderlin), en stor maler (Vincent Van Gogh) eller en stor tenker (Jean-Jacques Rousseau). Men big pharma bryr seg ikke om denne gjenvunne friheten som i siste instans sår tvil om legemiddelindustriens innflytelse. Selskapene foretrekker opium.

De klarer ikke å skille et alvorlig problem fra en forbigående situasjonsutløst tilstand.

Det er også bra for dem om antallet lidelser øker og brer om seg. Blant de nyeste finner vi bipolar lidelse som har blitt mye promotert i mediene, mens merkelappen egentlig bare sykeliggjør begjærets natur: Vi kaster oss leende mot vårt utvalgte objekt, men så snart det blir virkelighet blir drømmen enda fjernere, og latteren ender i gråt. I livene våre kan vi alle være normalt bipolare, det vil si en dag euforiske, den neste nedstemte. Men det hender, i melankolske psykoser, at begjærsobjektet er døden selv, eller en manisk overlevelse. Diagnosen bipolar blir da kriminell, fordi man ikke skiller mellom psykosenes manisk-depressive syklus – hvor en alvorlig selvmordsfare kan gi grunn til å foreskrive nevroleptika – og nevrosenes euforidepresjon. Skillet er fjernet fra DSM, noe som har skapt mange dramatiske hendelser.³

Normalt eller patologisk

Den mest omfattende og foruroligende lidelsen, fordi den rammer barn som lider uten å vite det og ikke kan klage, er utvilsomt oppmerksomhetsforstyrrelse med eller uten hyperaktivitet (ADHD). Slike vansker i barndommen har lenge blitt behandlet av barnepsykiatere og psykoanalytikere som var pionerer på feltet. Men siden det dreier seg om spesifikke problemer hos hvert barn, har de voktet seg for å gi en generell betegnelse. Selv om de i dag blir anklaget for ikke å gi noen løsning, spesielt av foreldreorganisasjoner, som iblant er finansiert av legemiddelselskaper (for eksempel mottar foreningen HyperSupers TDAH France penger fra legemiddelselskapene Mensia, Shire, HAC Pharma og NLS Pharma).

29. september ble det holdt en konferanse for ADHD-diagnosen på universitetet Nanterre utenfor Paris, med støtte fra president Emmanuel Macron og helseminister Agnès Buzyn. Psykoanalytikerne som hadde meldt seg på ble stanset av sikkerhetsvaktene ved inngangen. ADHD eksisterer ikke i de franske klassifikasjonene, CFTMEA og CIM 10. Disse beskriver bare konsentrasjonsproblemer, og urolighet er ikke en sykdom. Det kan ha mange årsaker – som utfordringer i familien eller på skolen – og krever først og fremst at man lytter til barna og familien, noe som ofte løser problemene. Med ADHD er symptomet gjort til en sykdom, og det påstås at den skyldes nevroutviklingsforstyrrelser, noe som er enda mer alvorlig. Denne påstanden savner ethvert vitenskapelig grunnlag, mens det finnes nok av bevis på at problemer i familien eller på skolen skaper slike vansker.

Harvard-professor Jerome Kagan sa i et intervju i 2012 at ADHD ikke er en patologi, men «et påfunn»: «90 prosent av de 5,4 millioner barna som går på Ritalin i USA har ikke et unormalt dopaminstoffskifte.»⁴ I Frankrike har doktor Patrick Land vist i boka Tous hyperactifs? (2015) at ADHD ikke har noen påvisbar biologisk årsak: Symptomene er ikke spesifikke og mangler biologiske markører. Ingen nevrobiologiske hypoteser er blitt bekreftet. Doktor Leon Eisenberg, som fant opp forkortelsen ADHD, sa i 2009, sju måneder før han døde: «ADHD er kroneksempelet på en fabrikkert sykdom. Den genetiske predisponeringen for ADHD er fullstendig overdrevet.»⁵

Likevel, og med god hjelp fra en sterk lobby, har rundt elleve prosent av amerikanske barn mellom 4 og 17 år (6,4 millioner) blitt diagnostisert med ADHD siden 2011, ifølge amerikanske Centers for Disease Control and Prevention. Diagnosen fører som regel til at det utskrives Ritalin (metylfenidat), et stoff som er oppført på narkotikalisten i en rekke europeiske land. Å utskrive dette amfetaminet i stor skala kan skape en folkehelseskandale. Stoffet er vanedannende, og det kan ikke utelukkes – det diskuteres fortsatt – at det finnes en korrelasjon mellom barn som har gått Ritalin og tenåringer som doper seg.

Barna våre er ikke skånet for endringer i samfunnet. I likhet med de voksne blir de utsatt for krav om å lykkes, være konkurransedyktige og følge normer som ikke hører hjemme i deres alder. De som avviker blir i dag raskt sett som mangelfulle. Jeg blir derfor urolig når jeg ser det dukke opp en plakat ment for undervisningspersonell på nettsiden til det franske utdanningsdepartementet, som uten noen dekning sier at ADHD er en «nevrologisk sykdom» og gir dem en detaljert oppskrift for å etablere en førdiagnose. «Tegnene» her kan brukes på nær sagt hvilket som helst barn. Det er alltid det samme samrøret mellom normale problemer og patologi.

Slakteren St. Nikolas

En gang i tiden viste Michel Foucault hvordan seksualiteten, dette ubehaget i kulturen, ble fortrengt, spesielt av staten og religionen. I dag er denne blykappen i ferd med å skrotes. Hvordan organiseres denne fortrengingen i dag, om vi nå forstår termen ‘seksualitet’ i vid forstand?

Legemiddelindustrien har nå tatt over, ofte med en tynn ferniss av vitenskapelighet. Budskapet er klart: «Ikke bekymre deg, du som har søvnproblemer, engstelige øyeblikk, overdreven opphisselse, selvmordstanker! Det er ikke din skyld, det skyldes genene dine, hormonene dine, nevroutviklingsforstyrrelser, men slapp av, legemidlene våre vil ordne alt.»

Det dreier seg om å få folk til å tro at alle problemer kan reduseres til nevrotransmittere og mekanikk. Man må glemme de såre, daglige vanskelighetene mellom menn og kvinner, flokene som barna aldri klarer å løse med foreldrene, de angstskapende hierarkiske maktforholdene med røtter dypt i barndommen.

ADHD retter seg mot barn og er dermed mer problematisk enn andre «lidelser». Til alle tider og alle steder er det som barn man først har blitt undertrykt, slått og kuet. Når en lærer av den gamle skolen dro en urolig elev i øret, var det – hvor sjokkerende det enn kan virke – nesten mer humant enn når undervisningspersonalet blir bedt om å diagnostisere et handikap. Det var fortsatt et personlig forhold, noe pseudovitenskapen i dag visker ut. For første gang i historien er det i navn av en påstått vitenskap at barna blir «slått». Hvert år gir julenissen, denne myten med flere lag slik Claude Lévi-Strauss viste,⁶ barna gaver for å trøste dem. I dag er det big pharma som kler seg ut som julenissen. Men vi glemmer ikke at det under den røde kappen skjuler seg en skygge som ligner slakteren St. Nikolas.

Oversatt av redaksjonen

Gérard Pommier er psykiater, psykolog, professor emeritus og forskningsleder ved Université Paris 7.

1
Se «Den psykiatriske pilleindustrien», Le Monde diplomatique, desember 2011.
2
Stefan Zweig, Le Combat avec le démon: Kleist, Hölderlin, Nietzsche, Le Livre de poche, Paris, 2004 (1925).
3
Jeg har selv fulgt en melankolsk pasient til psykiatrisk sykehus, hvor en psykiater avviste pasienten fordi han ikke brydde seg om noe som ikke sto i DSM.
4
«‘What about tutoring instead of pills?’», Spiegel Online, 2. august 2012.
5
«Schwermut ohne Scham», Der Spiegel, Hamburg, 9. februar 2012.
6
Claude Lévi-Strauss, Le Père Noël supplicié, Seuil, Paris, 1994.