Taxisjåføren min brukte en hel morgen på å finne forsøksbasen for genmodifisert ris langs de svingete veiene i Shoushan i mai i fjor. Tettstedet med 16 000 innbyggere ligger bortgjemt i et fjell dekket av frodig subtropisk vegetasjon litt over tjue kilometer fra Fuzhou, provinshovedstaden i Fujian i det sørøstlige Kina. Her har ingen jeg snakket med hørt uttrykket genmodifiserte organismer (GMO) før.
I enden av en blindvei står det en ubevoktet vidåpen metallport: «Nasjonalt senter for testing og industrialisering av genmodifisert ris». Siden 2009 har sentralregjeringen investert 6 millioner yuan (7,3 millioner kroner) og lokalmyndighetene 4 millioner i disse åkrene på 113,3 mål. Senteret drives av provinsens landbruksakademi i samarbeid med forskergruppen til Zhu Zhen, en av nestorene innen kinesisk GMO-forskning. I åtte store drivhus midt i en vanlig risåker spirer flere tusen genmodifiserte planter fordelt på noen hundre betongkar. I hvert kar står det skilt med opplysninger om når plantene ble sådd og hvilken forskergruppe som har ansvaret. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal