Tahrir-plassen sju år etter revolusjonen

På Tahrir-plassen en kveld i desember skater noen ungdommer utenfor Mogamma, et gedigent modernistisk administrasjonsbygg bygd på slutten av 1940-tallet. To overbærende politimenn holder øye med dem. Par i alle aldre sitter på de små murene som er plassert her og der og nyter utsikten. Alle virker uforstyrret av bilstøyen og støvet, Kairos to plager som ingen revolusjon noensinne har forsøkt å beseire. Det virker uendelig lenge siden flere hundretusen egyptere sto her, skulder mot skulder, og ropte «Mubarak gå av!» eller aisha, horia, ‘adala edjtema’ia – brød, frihet og sosial rettferdighet!

To og et halvt år etter januarrevolusjonen, som egypterne kaller den i dag – uten å nevne dagen den startet (25. januar) eller året (2011) – var like mange, om ikke flere, samlet på denne plassen som var blitt en naturlig talerstol for folket. De krevde at presidenten som ble valgt i juni 2012, Mohammed Mursi fra Muslimbrødrene, måtte gå av. Etter et statskupp som deler av befolkningen ønsket, tok hæren makten 30. juni 2013. Mursis tilhengere forsøkte å organisere seg. Motstanden ble møtt med et blodbad noen uker senere, med over tusen døde på Raba’a-plassen i Kairo 14. august 2013. Mange tusen arrestasjoner fulgte. Et år senere, i juni 2014, ble generalen Abdel Fattah al-Sisi valgt til president med 97 prosent av stemmene. Hva har skjedd siden? Hvordan er livet i Kairo?

Ikke frihet, men penger

Ved første øyekast er det ikke verre enn før. Det er fortsatt tett med folk på kafeene hvor egypterne røyker vannpipe i timevis mens de ser på fotball og diskuterer alt og ingenting. De som heller vil ta en øl, både menn og kvinner, går på barer skjult på takterrassene til byggene rundt. Andre går på kino, konserter eller ser utstillinger med samtidskunstnere, for eksempel i galleriet Townhouse, et fantastisk utstillingslokale i en nedlagt papirfabrikk noen hundre meter fra Tahrir.

Under revolusjonen i 2011 flokket tusenvis av egyptere til Tahrir-plassen. I dag har håpet sluknet, og regimets grep om opposisjonen er strammere enn noensinne. Foto: Hang Dinh / Shutterstock.

Med et nytt, gigantisk parkeringshus under bakken og et enormt egyptisk flagg over bakken, synes plassen å gjøre alt for å glemme at folket har krevd hodet til to presidenter her.¹ Avenyene rundt er rene og pene, det forhatte innenriksdepartementet har klokelig flyttet til en fjern forstad. Bortsett fra noen trafikk-konstabler i blå gensere med botblokka i hånda, er politiet ikke synlig til stede. Likevel mente Amnesty International i høst at det politiske klimaet er giftig: «Advokater, journalister, opposisjonelle, aktivister, menneskerettsforkjempere: Ingen kritiske stemmer unnslipper den massive undertrykkelsen til de egyptiske myndighetene, som fortsetter å arrestere, forfølge og fengsle folk som fredelig utøver sin ytringsfrihet», uttalte organisasjonen.²

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Miran F., som jeg møter sammen med vennene hennes like ved Tahrir, er ikke enig. «Føler jeg at jeg lever i et diktatur? Nei, virkelig ikke!» Hun ble født for tretti år siden i en middelklassefamilie i Kairo – faren er ingeniør og moren hjemmeværende – og deltok «selvsagt» i revolusjonen i 2011 og i demonstrasjonene i 2013.

«Moren min støtter Sisi vilkårsløst. Hun elsker ham! Faren min er mer kritisk. Han mener Sisi ikke får økonomien til å fungere, at det er blitt altfor dyrt å leve. Jeg er midt mellom dem. Jeg elsker ham ikke, men jeg tror at han fikk en katastrofal økonomisk situasjon i hendene og har gjort det han kunne.» Sjokkerer ikke alle fengslingene henne? «Jo, litt, men noen er terrorister. Og Sisi vet hva han gjør. Så snart det går bedre, vil han løslate dem.»

Miran F. og vennene hennes er ikke redde for å snakke om politikk på kafeene hvor de som sitter på nabobordene kan høre alt, på tross av den permanente trafikkstøyen. «På Facebook kan jeg godt kritisere regjeringen, og selv presidenten! Jeg har aldri vært bekymret.» Vennen Ahmed T. skyter inn: «Uansett er det virkelige problemet ikke frihet, men penger. Alle lider nå under den økonomiske krisen.» (Se egen sak: Dyrtid.)

Sensitive emner

Bakenfor de spredte refleksjonene fra folk jeg møter, som er like delt i spørsmålet som familien til Miran F., er det vanskelig å vite hva egypterne tenker om regimet som nådeløst kveler ethvert tilløp til protest. «Vi må alle forstå meningen med staten. Jeg vil aldri la noen manipulere Egypts sikkerhet så lenge jeg er i live», knurret Sisi i januar som en advarsel til de kjente personene og opposisjonspartiene som har oppfordret til boikott av presidentvalget i slutten av mars. De har kalt valget en «absurd komedie» på grunn av arrestasjonene og kandidatene som mer eller mindre frivillig har trukket seg eller har blitt blokkert. «Vi sørger for stabilitet og sikkerhet, uten oss blir det kollaps», fortsatte Sisi. «Jeg truer ingen. Det som skjedde for sju år siden vil ikke skje igjen.»

Det politiske klimaet preges også av at militæret er tilbake i alle maktinstanser, og spesielt i næringslivet. «Hæren har lenge hatt et positivt rykte», forteller statsviteren Tewfik Aclimandos som underviser på Universitetet i Kairo. «Den har blitt ansett som mindre korrupt enn politiet og mer effektiv enn den sivile administrasjonen, og er tilsynelatende forankret i folket. I Egypt har alle en slektning eller en bekjent i hæren.»

Når det gjelder hva folk egentlig tenker om presidenten, «er det uansett forbudt å utføre ordentlige spørreundersøkelser om emnet», forteller Aclimandos. «Vi må nøye oss med å måle egypternes optimisme. Ut fra det synes det nokså sikkert at beundringen som brakte Sisi til makten i 2013-2014 har falt sterkt, spesielt etter angrepet mot et russisk fly i 2015.³ Men han har fortsatt solid støtte.»

Regimet har et mektig middel for å bevare en tilstrekkelig oppslutning: full kontroll over mediene. Under Mubarak og i årene etter revolusjonen dukket det opp private tv-kanaler med populære prateprogrammer og ordentlige debatter. I dag har de forsvunnet, og alle kanalene er i hendene på regimet og dets venner. Det samme gjelder for den trykte pressen, muligens med unntak av avisen Al-Masri al-Youm som har et opplag på 120 000 – for en befolkning på snart hundre millioner.

«Ja, vi er uavhengige», sier avisens kjente karikaturtegner Doaa Eladl. «Men det finnes mange uklare grenser vi ikke får krysse, noe som gjør arbeidet mitt enda vanskeligere. Hvilket som helst emne kan fornærme regimet. Jeg forsøker å ikke sensurere meg selv, men jeg vet at jeg gjør det.» Det er for eksempel utenkelig å karikere Sisi. Men i november fikk hun publisert en tegning av unge egyptere i fengsel samtidig som Sisi åpnet Verdens ungdomsforum i Sharm el-Sheik. «Jeg har et større problem», forteller hun. «Når et emne er for sensitivt, vil ingen avis, selv ikke vår, ta i det.»

Muslimbrødrenes endelikt

Sensuren har gjort at regimet kan spre frykt for utenlandske spioner. «På tv-programmene og i avisene er det alltid en regimetilhenger som forklarer oss at USA og allierte i Europa støttet det egyptiske sivilsamfunnet for å styrte Mubarak», forteller forfatteren Khaled al-Khamissi, kjent for novellesamlingen «Taxi» (2007) og romanen «Noas Ark» (2009). «Eller om et amerikansk-sionistisk komplott om å gi en del av Sinai til palestinerne. Men heldigvis har president Sisi nøstet opp komplottene og reddet Egypt!» Og skremslene fungerer. Det er nok å ta bilde ut gjennom et bussvindu før en medpassasjer ber meg stoppe «umiddelbart!». Hvorfor? «Det dreier seg om rikets sikkerhet!»

Regimet har strammet grepet om dissidentene. Egyptiske menneskerettsorganisasjoner mener det finnes «60 000 politiske fanger», men sier samtidig at det er umulig å få pålitelige tall. Mange blir arrestert og senere løslatt mot kausjon. De fleste har bånd til Muslimbrødrene eller er mistenkt for Mursi-sympatier. I tillegg kommer aktivister fra 2011. Den egyptiske koordineringen for rettigheter og frihet (ECRF) har registrert over førti forsvinninger hver måned.

Muslimbrødrene, som i årtier var den eneste aktive opposisjonen, har bokstavelig talt blitt utslettet fra det politiske landskapet, både gjennom forfølgelse og på grunn av interne konflikter. Flere tusen har flyktet til Tyrkia. «Og de som er igjen i Egypt lever skyggeliv, om de ikke er i fengsel», sier forskeren Fatiha Amal Abbassi, som skriver på en avhandling om Muslimbrødrenes endelikt. «De har endret klesstil og talemåte. De har også sluttet med usra, det ukentlige medlemsmøtet. Mange er også fullstendig uenige med lederne og har tatt avstand til organisasjonen.» Noen har sannsynligvis sluttet seg til terrororganisasjoner, men uten at det er mulig å få bekreftet omfanget av fenomenet, som myndighetene skamløst bruker til å kalle alle opposisjonelle for terrorister.

The Facebook Girl

De fleste aktivistene som var drivkraften bak revolusjonen i 2011 har stanset all politisk aktivitet. Revolusjonen startet med en gruppe på noen tusen personer, forteller den fransk-egyptiske statsviteren Youssef el-Chazli. «Rundt dem samlet det seg flere hundretusen sympatisører uten noensinne å opprette en organisasjon eller et parti». Noen av aktivistene sitter i fengsel, andre har valgt å dra til utlandet, mange har hatt en depressiv tid etterpå.⁴

«Det er ekstremt vondt å ha deltatt i noe så stort som revolusjonen, å ha drømt så intenst om å endre landet, og så være vitne til nederlaget», sukker Mansoura Ez Eldin, litteraturjournalist i ukeavisen Akhbar al-Adab og forfatter av «Smaragdfjellet» (2014), en subtil roman om jakten på en tapt fortelling fra Tusen og en natt midt i revolusjonskaoset i 2011. Vi møtes på den «sveitsiske kafeen» Chesa ikke langt fra Tahrir og avisens lokaler. «Jeg har overlevd ved å lese, skrive og konsentrere meg om de små tingene i livet mitt», sier hun. «Jeg har flyttet med mannen min og barna våre til New Cairo, en forstad langt unna. Der føles det som å leve i et annet univers, langt fra Tahrir.»

En håndfull tidligere revolusjonære har videreført engasjementet i menneskerettsorganisasjoner. Malek Adly, leder for advokatnettverket Egyptian Center for Economic and Social Rights (ECESR), som tilbragte fire måneder i fengsel i 2016, sier: «Politiet trakasserer oss. De fleste av oss får ikke lov til å forlate landet. Vi har rettssaker mot oss for å ha tatt imot midler fra utlandet eller for å ha ‘truet rikets sikkerhet’. Vi risikerer årevis i fengsel, men vi fortsetter! Vi vil fortsette til vi dør om vi må!».

Forbudet mot utenlandske støttemidler, som myndighetene begrunner med at de må kjempe mot «fremmede krefter», er ødeleggende for organisasjonene. Det rammer også mange kulturaktører. Siden kulturdepartementet ikke gir støtte, har de i flere år blitt drevet takket være vestlige midler. De må nå finne andre økonomiske modeller, eller henge kroken på døra. I mai i fjor ble en ny lov om ikke-statlige organisasjoner vedtatt. Den kan komme til å fjerne de siste gjenværende kulturaktørene: I tillegg til forbudet mot utenlandske midler, må organisasjonene søke godkjennelse fra en kommisjon med folk fra militæret.

Esraa Abdel Fattah, kjent under revolusjonen som «The Facebook Girl», forteller om samme skuffelse: «De 18 dagene i 2011⁵ var som en fantastisk utopi. Men vi har vært idioter, idioter som trodde på Mursis løfter om demokrati og senere på Sisis løfter. Nå er det verre enn under Mubarak. Iblant tenker jeg at det ikke finnes noe håp, at Sisi vil sitte til evig tid. Men jeg hvis jeg sluttet å kjempe, ville jeg følt at jeg forrådte alle de som er døde eller i fengsel.»

Dømt til livstid

På tross av regimets tilsynelatende allmektighet – full mediekontroll og utslettet opposisjon – virker det redd for folket. «Regimet virker drevet av frykt for et nytt Tahrir og gjør alt for å demme opp for potensielle utbrudd», sier Karima H., en fransk statsviter som har bodd lenge i Kairo og helst vil være anonym, «fordi det er best å være forsiktig for tiden».

Enhver demonstrasjon eller litt større folkeansamling er strengt forbudt. Begrunnet med «terrorfaren» er fire meter høye betongvegger reist rundt alle departementene, så vel som sentralbanken, og væpnede soldater vokter inngangene. Hver fredag, fridagen når det vanligvis er store demonstrasjoner, stiller politi med hjelmer og støvler seg opp i de seks hovedveiene inn til Tahrir, mens opprørspoliti tar oppstilling i gatene rundt, klare til å gripe inn.

De to siste årene har det bare vært to demonstrasjoner, på andre steder i byen: én mot overføringen av to ubebodde øyer i Rødehavet, Tiran og Sanafir, til Sau-di-Arabia i april 2016, og én mot Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad i desember. Egyptere flest er svært opptatt av Palestina-spørsmålet og unisont imot Trumps beslutning. Men på slutten av demonstrasjonen ropte noen: «Brød! Frihet! Ned med regimet!» Trøbbelmakerne ble umiddelbart kastet i fengsel. I begynnelsen av februar ble 17 personer dømt til livstid for å ha demonstrert mot at Sisi stilte til valg i 2014.

Tabbe eller bestilt drap

Det er fullt mulig å diskutere politikk med venner på offentlige steder, slik Miran F. gjør. Jeg intervjuer mange uten problemer. Men det finnes en grense man ikke får krysse: å snakke med ukjente og la dem kritisere regimet. Jeg møter Mahmoud S. i nærheten av hjemmet hans i Ain Shams, en av de lutfattige bydelene det finnes så mange av i Kairo, over en time med taxi fra Tahrir.

«Jeg klarer ikke å unngå å snakke og diskutere på kafeene i strøket mitt», sier den arbeidsledige trettiåringen som demonstrerte i 2011. «Situasjonen er virkelig ekkel. Alle kreperer av sult. Det finnes ingen frihet. For tre dager siden fortalte noen venner at politi i sivil kom og stilte spørsmål om meg. Jeg har en venn det skjedde med, han er nå i fengsel. Det er en advarsel. Jeg må slutte å snakke med hvem som helst.»

Å kontrollere befolkningen med slike advarsler er taktikken for å holde enhver opprørstrang i sjakk. Om diskusjonene fortsatt er frie, er det mange som sier til meg: «Ikke skriv denne setningen, ellers risikerer jeg fengsel.»

På universitetene var dødsfallet til italienske Giulio Regeni i januar 2016, etter å ha blitt bortført på åpen gate, en tydelig advarsel. Ifølge Reuters ble den unge forskeren arrestert av politi i sivil og tatt til et politikammer i hovedstaden før han forsvant. Liket hans ble senere funnet, torturert og skamfert.⁶ De egyptiske myndighetene har lagt fram flere lite troverdige forklaringer, som at noe gikk galt da han ble kidnappet av kriminelle eller at det dreier seg om en sexforbrytelse.⁷ «Uansett om det var en tabbe eller et bestilt drap, er vi alle blitt ekstremt forsiktige», sier en fransk forsker som må utføre sine undersøkelser i befolkningen i det skjulte.

Tahrir kan bli fylt på ny

På tross av den store motløsheten overfor det undertrykkende regimet som de enstemmig mener er verre enn Mubaraks, innrømmer aktivistene fra januar-revolusjonen at revolusjonen har etterlatt seg uutslettelige positive spor. «Revolusjonen brøt en rekke tabuer i den offentlige debatten og på sosiale medier», sier Ghada Abdel Aal (38), som i 2008 ble kjent for boka «Jeg vil gifte meg». «Nå kan vi snakke om sex før ekteskapet, homoseksualitet, seksuelle overgrep, og også kritisere religiøse prinsipper eller selv gudstroen. Regjeringen er fortsatt svært konservativ i disse spørsmålene og slår ned på det, men debatten eksisterer i samfunnet.» For tre år siden tok hun av seg hijaben foran sine 180 000 Facebook-følgere, et plagg hun hadde tvunget seg selv til å gå med siden hun var liten «på grunn av sosiale normer».

Ifølge legen Georges Seif, som var frivillig doktor på Tahrir i 2011, føler folk seg mindre underkastet de andres blikk. «Selv bawab, en slags portnerspion som sprer frykt i alle boligblokker, har mistet litt av makten sin». Før 2011, forteller aktivisten Sarah Mohamed, «så folk automatisk på en kvinne som røykte på en kafé som en hore. Det skjer ikke lenger.» I gatene eller på offentlige kontorer våger tilfeldige ofre for en funksjonær eller politimann nå å si nei og kreve at de respekterer rettighetene deres. «Før var det utenkelig.»

Utover politikken og diskusjonene om blokkeringen av presidentvalget, vil egypternes engasjement snart vise seg på en helt annen arena: Etter 24 år på sidelinjen har Egypt kvalifisert seg til VM i fotball i Russland i juni. Myndighetene vet at det vil ta oppmerksomheten bort fra dem i noen måneder, men er samtidig klar over at om laget tar seg videre fra gruppespillet eller, omvendt, går på et ydmykende nederlag, kan Tahrir bli fylt på ny. Med alt det vil innebære av mulige utbrudd og politiske protester.

Oversatt av redaksjonen

Pierre Daum er journalist, i Kairo for Le Monde diplomatique.

1
Etter flere rettssaker ble Mubarak til slutt løslatt i mars i fjor. Mursi var i en tid truet med dødsstraff, men soner nå en fengselsstraff på 45 år.
2
«Égypte: les voix critiques réduites au silence», Amnesty International, Paris, 21. oktober 2017.
3
31. oktober 2015 eksploderte et russisk passasjerfly over Sinai, like etter at det hadde lettet fra badebyen Sharm el-Sheikh. 224 mennesker mistet livet. En gruppe knyttet til Den islamske stat påtok seg ansvaret for angrepet, det første i en lang rekke i Sinai.
4
Se Pauline Beugnies’ dokumentar Rester vivants / Still Alive (2017, 110 minutter) om fire personer som var med på demonstrasjonene på Tahrir.
5
Fra 25. januar til Mubarak gikk av 11. februar.
6
«Exclusive: Egyptian police detained Italian student before his murder», Reuters, 21. april 2016.
7
Hélène Sallon og Philippe Ridet, «L’Italie doute de la version égyptienne de la mort de l’étudiant Giulio Regeni», Le Monde, 26. mars 2016.