I nesten et halvt århundre, fra atombomben over Hiroshima 6. august 1945 til Sovjetunionens kollaps 25. desember 1991, fryktet store deler av menneskeheten atomkrig. For å minske faren arrangerte man toppmøter mellom stormaktene og forhandlet fram nedrustningsavtaler. Men angsten forsvant aldri helt. Først da den kalde krigen var over, slapp frykten taket, og få tenkte særlig på de gigantiske lagrene med atomvåpen som fortsatt fantes. Nå har atomtrusselen kommet tilbake.
De fremste atommaktene – USA, Russland og Kina – er nå alle i gang med å oppgradere atomlagrene sine, men ingen regjering har omfavnet denne nye atomtidsalderen mer iherdig enn Donald Trumps administrasjon. 2. februar offentliggjorde det amerikanske forsvarsdepartementet Nuclear Posture Review, hvor de går inn for å bruke atomvåpen i flere typer situasjoner enn tidligere og skaffe seg atomvåpen som gjør det mulig.
Manifest for en ny atomtid
Publikasjonen er både en vurdering av den globale sikkerheten, en formell erklæring om USAs atomvåpenpolitikk, og en oversikt over våpnene Pentagon mener denne politikken krever. Ifølge dokumentet står USA overfor flere farer enn noensinne, spesielt med Russlands og Kinas stadig mer krigerske og fiendtlige holdning. USAs atompolitikk må derfor revurderes, presidenten må få større handlingsrom til å bruke atomvåpen, og våpen må anskaffes for å gjøre det mulig hvis det blir nødvendig.
Trumps strategidokument utgjør et klart brudd med politikken til den forrige administrasjonen. I Barack Obamas Nuclear Posture Review, publisert i april 2010, var målet å redusere atomvåpnenes rolle i USAs militærdoktrine og redusere verdens lagre av atomstridshoder gjennom forhandlinger med andre atomstater.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
«For å gjøre slutt på kaldkrigstenkningen må vi redusere atomvåpnenes rolle i vår nasjonale sikkerhetsstrategi og oppfordre andre til å gjøre det samme», sa Obama i Praha 5. april 2009. Bak denne holdningen lå en overbevisning om at relasjonene mellom stormaktene gradvis kunne bedres, at utsiktene til atomkrig ble stadig fjernere, og at det var blitt fullt forsvarlig og mulig å redusere atomvåpenlagrene. Trump-administrasjonens Nuclear Posture Review åtte år senere avviser alle disse punktene og anstrenger seg for å bevise det motsatte, i noe som framstår som et manifest for en ny atomtidsalder.
USAs oppblåste militærbudsjett
«Siden 2010,» hevder rapporten, «har vi sett konkurransen mellom stormaktene vende tilbake. I ulik grad har Russland og Kina gjort det klart at de søker å endre den internasjonale orden og atferdsnormene som ble etablert etter den kalde krigen».1 «Nuclear Posture Review 2018», USAs forsvarsdepartement, Washington DC, 2018. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitater hentet herfra. Rapporten nevner som eksempel Russlands annektering av Krim og Kinas bygging av militæranlegg på omstridte øyer i Sør-Kinahavet. Begge landene påstås å «bruke asymmetriske måter og midler for å motvirke USAs konvensjonelle styrker, og dermed øke faren for feilberegninger og muligheten for militær konfrontasjon med USA eller USAs allierte og partnere».
Nuclear Posture Review sier ingenting om at USA eller USAs allierte har vært med på å drive fram den påståtte forverringen av de internasjonale relasjonene. NATOs ekspansjon inn i det tidligere Sovjetunionen blir ikke nevnt, heller ikke USAs provokative tilbakevending til Stillehavs-Asia. At USA fortsatt er overlegen innen atomvåpen nevnes heller ikke, i likhet med landets massive investeringer i konvensjonelle våpen og militarisering av rommet.
Budsjettøkningen på 80 milliarder er alene større enn militærbudsjettene i alle andre land i verden.
Ut fra dokumentet kunne man tro at USA er militært akterutseilt sammenlignet med Russland og Kina, og desperat trenger å gjenoppbygge forsvaret sitt. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten. Ingen land bruker så mye penger på militæret. Med 611 milliarder dollar brukte USA i 2016 like mye som de åtte neste landene til sammen. Budsjettøkningen på 80 milliarder vedtatt for 2018 er alene større enn militærbudsjettene i alle andre land i verden, med unntak av Kina. Pentagon har militærbaser i alle verdenshjørner, og betydelige stridsstyrker i nærområdene til Russland og Kina – mens verken Kina eller Russland har noen styrker i Mexico eller Canada. Likevel hevdes det i Nuclear Posture Review at USA er alvorlig truet av Russland og Kina, som alene har skylden for atomopptrappingen.
Den russiske skurken
Russland blir anklaget for å søke å dominere naboene sine og forberede en krig mot NATO. Det påstås også at Russland gir atomvåpen en disproporsjonalt stor rolle for å skremme Vesten og hevde seg mot NATO på slagmarken i en eventuell konflikt.
«Russlands strategi og doktrine vektlegger atomvåpnene som maktmiddel og militær bruk av atomvåpen», erklærer Nuclear Posture Review. For å implementere denne strategien gjennomfører Russland «en omfattende modernisering av atomarsenalet sitt» som inkluderer «flere oppgraderinger for alle deler av den russiske atomtriaden bestående av strategiske bombefly og sjø- og bakkeraketter». Rapporten hevder også at Russland utvikler nye «ikke-strategiske» atomvåpen til bruk på framtidige europeiske slagmarker mot NATOs konvensjonelle styrker.
Det intense fokuset på den påståtte trusselen fra Russland kan virke overraskende, gitt Trumps rosende omtale av Vladimir Putin i presidentvalget i 2016. Men Pentagon aksepterte aldri denne forsonende holdningen. Mens demokratene og mediene er oppslukt av teorier om et russisk komplott mot det amerikanske demokratiet, utnytter Pentagon hysteriet for å blåse opp militærbudsjettene og få nye konvensjonelle våpen og atomvåpen.
Hele Nuclear Posture Review er bygd rundt en enkelt påstand, som aldri egentlig underbygges, nemlig at Russland og Kina har gitt atomvåpen en større rolle i sine forsvarsstrategier: «Mens USA har fortsatt å redusere atomvåpnenes antall og rolle, har andre, inkludert Russland og Kina, gått i motsatt retning. De har lagt nye typer atomvåpen til sine arsenal.» Og Russland er hovedskurken: «Mest foruroligende er Russlands nasjonale sikkerhetspolitikk, strategier og doktriner som inkluderer en vektlegging av trusselen om begrenset atomopptrapping.»
Nord-Korea i Pentagons sikte
Hvis det bryter ut krig med NATO i Europa, hevder Nuclear Posture Review, vil Russland bruke såkalte taktiske atomvåpen, det vil si våpen med relativt liten sprengkraft, mot utvalgte konvensjonelle styrker for å tvinge Vesten til å gi opp – en strategi man i USA kaller «å eskalere for å deeskalere». Ingen bevis blir gitt for å underbygge denne påstanden som mange uavhengige analytikere mener er mer eller mindre ren fantasi. De minner om at Russlands militærdoktrine riktignok åpner for å være den første til å ta i bruk atomvåpen, men kun som svar på et større angrep mot russisk territorium. På samme måte som NATO-doktrinen også inkluderer en slik bruk hvis Russland går til et konvensjonelt angrep på Vesten.
Det russiskfiendtlige klimaet fjerner all motstand mot å utvide USAs atomarsenal.
Likevel er det denne tvilsomme antakelsen Nuclear Posture Review bruker for å be om flere nye våpensystemer og mer fleksibilitet i bruken av atomvåpen. Ifølge dokumentet kan russerne ha grunn til å tro at USAs president vil nøle med å ta i bruk landets kraftige atomvåpen som svar på russisk bruk av atomvåpen med mindre sprengkraft, i frykt for full gjengjeldelse fra Kreml. Derfor mener Nuclear Posture Review at USA må skaffe seg atomvåpen med mindre sprengkraft for å tette dette påståtte gapet.
Kina behandles på lignende vis. Selv om myndighetene gjentatte ganger har erklært at landet aldri vil slå til først med atomvåpen, og har færre atomvåpen enn Frankrike,2 Kina antas ha 260 atomstridshoder, mens Frankrike har rundt 300. Se «Nuclear Weapons: Who Has What at a Glance», Arms Control Association, Washington DC, mars 2017. mener Nuclear Posture Review at USA må kunne true Kina med et større spekter av atomangrep for å utslette enhver tanke om førstebruk: «Vår skreddersydde strategi for Kina er utformet for å hindre Beijing i å feilaktig slutte at de kan skaffe seg en fordel gjennom en begrenset bruk av atomvåpen på slagmarken.»
Et annet mål for Pentagon er Nord-Korea. Nuclear Posture Review bemerker at Nord-Korea bruker underjordiske anlegg for å beskytte sine sentrale militærsystemer og skriver at «USA vil fortsette å utplassere et bredt spekter av konvensjonelle våpen og atomvåpen mot slike mål».
Ingen motstand
For å gjøre strategien troverdig mener Nuclear Posture Review at eksisterende amerikanske arsenal må oppgraderes og nye typer våpen tilføres. Arsenalet nærmer seg utløpsdato eller har allerede passert den. Hver del av atomtriaden – interkontinentale ballistiske missiler (ICMB), sjøoppskutte ballistiske missiler (SLBM) og langdistanse bombefly med frifallbomber eller cruisemissiler (ALCM) – må erstattes med nye, mer effektive våpensystemer.
For å få Kongressens støtte til å redusere de strategiske atomvåpnene via våpenkontrollavtaler med Russland, gikk Obama med på å starte arbeidet med å utforme nye systemer. Disse skulle inkludere en ny klasse ubåtmissiler (Columbia), et nytt strategisk bombefly (B-21 Raider) og et nytt ALCM-missil, samt et system for «strategisk bakkebasert avskrekking» (GBSD) for å erstatte de interkontinentale Minuteman-missilene. Men han overlot det til etterfølgeren å bestemme om disse våpnene skulle anskaffes. Trump-administrasjonen har valgt å gå videre med alle.
Utviklingen og produksjonen av disse våpensystemene vil ta mange år og koste minst 1200 milliarder dollar.3 Se Aaron Mehta, «America’s nuclear weapons will cost $1.2 trillion over the next 30 years», Defense News, Vienna (Virginia), 31. oktober 2017 www.defensenews.com. I budsjettforslaget for 2019 har Trump-administrasjonen fulgt opp Nuclear Posture Review og bedt om 2,3 milliarder dollar til å utvikle bombeflyet B-21, 3,7 milliarder for Columbia-klasse ubåtene, 600 millioner for ALCM-missilet og 300 millioner for GBSD. Totalt blir den første delbetalingen for det nye arsenalet dermed 6,9 milliarder dollar.
For å implementere sin «skreddersydde» og «fleksible» avskrekkingsstrategi, vil Pentagon også å skaffe seg atomvåpen med lavere sprengkraft for bruk mot Russland og Kina i en eventuell konflikt. Men som ledd i sitt NATO-engasjement har USA allerede utstasjonert F15-jagerfly i Europa, som kan bære både konvensjonelle missiler og atombomber med lavere sprengkraft.
Kongressen må fortsatt bevilge penger til alle disse programmene, og det er mulig at noen av de tekniske målsetningene til Nuclear Posture Review ikke vil bli nådd. Men det russiskfiendtlige klimaet som innhyller USAs politikere for tiden, fjerner all motstand mot å utvide USAs atomarsenal og relansere våpenkappløpet. Begge partiene har nærmest enstemmig vedtatt store økninger i militærbudsjettene. Det vil nok inspirere russiske og kinesiske ledere – og andre – til å øke sine egne arsenal. Dermed er verdens stormakter i ferd med å ønske oss alle velkommen til den nye atomalderen.
Oversatt av redaksjonen
Michael Klare er professor ved Hampshire College, Amhurst (Massachusetts).
- 1«Nuclear Posture Review 2018», USAs forsvarsdepartement, Washington DC, 2018. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitater hentet herfra.
- 2Kina antas ha 260 atomstridshoder, mens Frankrike har rundt 300. Se «Nuclear Weapons: Who Has What at a Glance», Arms Control Association, Washington DC, mars 2017.
- 3Se Aaron Mehta, «America’s nuclear weapons will cost $1.2 trillion over the next 30 years», Defense News, Vienna (Virginia), 31. oktober 2017 www.defensenews.com.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
