Kirken mot Kabila

Joseph Kabilas presidentperiode endte offisielt 19. desember 2016. Likevel styrer han fortsatt Den demokratiske republikken Kongo. 4. oktober 2016 utsatte Kabila valget for første gang med begrunnelsen at ti millioner unge velgere, kalt «nye myndige», ikke var oppført i manntallet. Så, i strid med nyttårsavtalen regjeringen og opposisjonen inngikk 31. desember 2016, annonserte lederen for den «avhengige» valgkommisjonen CENI, Kabila-lojale Corneile Nangaa, en ny utsettelse 7. juli i fjor. Denne gang fordi sikkerheten ikke var god nok i flere provinser, spesielt i Kasai. Opposisjonen kalte det et påskudd for å beholde makten og påpekte at volden i Kasai først brøt ut etter at ordensstyrkene drepte stammelederen Jean-Prince Mpandi 12. august 2016.

Den verdslige koordineringskomiteen (CLC) har tatt initiativ til flere demonstrasjoner i hovedstaden Kinshasa og i provinsene, spesielt i Kisangani. 21. januar bar demonstrantene bannere der det sto: «Vi kristne krever full gjennomføring av nyttårsavtalen», før demonstrasjonene ble brutt opp av politiet, som skadet flere fra sognet Saint Esprit. Samme dag ble en planlagt demonstrasjon i Lubumbashi avlyst på grunn av det store militæroppbudet, som myndighetene hevdet var der for å forhindre et «terrorkomplott».

Etter demonstrasjonene sivilsamfunnet og borgerne arrangerte i 2016 og i fjor ved hjelp av sosiale medier,¹ er katolikkene blitt kongolesernes siste håp om å bli kvitt en president som nekter å gå av. Den katolske kirken meglet mellom regjeringen og opposisjonen i forhandlingene om nyttårsavtalen, og føler seg nå lurt av Kabila. Kirken tar over for en opposisjon som er svekket av splittelser, og hodeløs etter at frontfiguren Étienne Tshisekedi døde i februar i fjor. Opposisjonens død by-aksjoner, hvor kongoleserne holdt seg hjemme i protest, mislyktes fullstendig.

Massivt valgfusk

Den katolske kirken, som representerer rundt halvparten av landets befolkning, spiller en viktig rolle fordi den – gjennom sognene, velgjerningene, lokalkirkene og sine verdslige aktiviteter – er en av de siste institusjonene befolkningen har tiltro til. Denne rollen har blitt forsterket av at den tidligere lederen for den protestantiske Kristuskirken, Pierre Marini Bodho, støttet regimet og godtok å bli senatspresident, før deler av trossamfunnet tok avstand fra ham. Mange protestanter, kimbanguister² og evangelister er med i katolikkenes demonstrasjoner.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

For aktivistene er Kabilas avgang ikke lenger bare en borgerplikt, men også en religiøs plikt.

Bispemøtet i DR Kongo (Cenco) og dets Kommisjon for rettferdighet og fred fordømmer plyndringen av naturressurser, urettferdige gruvekontrakter og forurensing. Biskop Fulgence Muteba i Kilwa Kasenga (Katanga) kritiserer ulovlig handel med den truede tresorten afrikansk mahogni, som involverer folk i presidentfamilien. Muteba ser sin kamp i lys av paveskriftet Laudato si’ (Lovet være du),³ hvor pave Frans sier at «å begå en forbrytelse mot naturen, er en synd mot oss selv og mot Gud».

I 2011 avslørte Cencos valgobservatører massivt valgfusk da Kabila ble gjenvalgt etter å ha sittet med makten siden 2001. Cenco viste den gang en uavhengighet som ikke alltid har kjennetegnet kirken opp gjennom landets historie.

Zairske ritualer

Katolisismen kom til Kongo med portugisiske jesuitter i 1548. Senere ble kirken en av pilarene i den koloniale treenigheten, sammen med den belgiske administrasjonen og handelskompaniene – private selskaper som samlet inn skatt og bestemte over gruvekonsesjonene. Etter uavhengigheten i 1960 inntok kirken en heller konservativ rolle og hadde lite til overs for den ferske statsministeren og antikolonialisten Patrice Lumumba, som begikk den store synden å be om hjelp fra Sovjetunionen da Katanga ville løsrive seg. I 1985 viste Johannes Paul 2s saligkåring av Marie-Clémentine Anuarite Nengapeta, en troende som ble drept av Lumumbas tilhengere under Simba-opprøret i 1964, at det fortsatt hersket et kaldkrigsklima i deler av det katolske lederskapet i DR Kongo.

Så gled kirken gradvis i opposisjon til «autentisitetsideologien» som Mobutu Sese Seko, president fra 1965 til 1997, mer eller mindre rasket sammen på egen hånd. Denne erklærte tilbakevendingen til de førkoloniale røttene innebar blant annet at kongoleserne måtte bytte sine kristne fornavn til afrikanske på begynnelsen av 1970-tallet. Bruddet mellom staten og katolikkene fulgte raskt etterpå.

Men kirken i det som nå var omdøpt til Zaire var ikke alltid Vatikanets trofaste disippel: Den hevdet sin afrikanske identitet innad i verdenskirken og utarbeidet zairske ritualer, blant annet dans under messen, som Vatikanet anerkjente i 1986. Den hadde også lekmannsprester kalt bakami.

Stemning for regimeskifte

Under Mobutus diktatur ble spliden enda større. Ansporet av lokalkirkene hvor frigjøringsteologien hadde fått fotfeste, begynte kirkeledelsen å videreformidle forhåpningene om mer frihet og sosial rettferdighet.

I 1978 ga erkebiskopen i Kananga, Martin Bakole, ut boka Chemins de libération hvor han kritiserte Mobutu-regimet, kirkens rolle i kolonitiden og landets økonomiske modell.⁴ En annen viktig skikkelse i denne strømningen var abbed José Mpundu, grunnlegger av Amos-gruppen som jobber for ikke-voldelige protester mot brudd på demokratiske prinsipper og menneskerettighetene. Samtidig ble katolske Mobutu (mens Kabila er protestant) en stund støttet av de geistlige i sin hjemregion i ekvatorområdet.⁵

Hver torsdag ringer prester i kirkeklokkene for å kreve at avtalen blir overholdt.

Det var likevel de katolske biskopene som ga nådestøtet til Mobutus diktatur, med et memorandum 9. mars 1990. Memorandumet framsto som en majestetsfornærmelse med sin erklæring om at «Partiet er ikke Nasjonen» og krav om at «alle tiltak blir gjort for å unngå at et mindretall eller en gruppe borgere stikker av med makten og tvinger seg på folket for sin egen vinnings skyld».

En måned senere kunngjorde Mobutu at det skulle innføres et flerpartisystem. Kardinalen i Kinshasa, Laurent Monsengwo, ledet Den nasjonale suverenitetskonferansen (1990–1992) som skulle samle alle de politiske kreftene i landet og gjennomføre demokratiseringen. Forsøket på å blokkere konferansen ledet til De kristnes marsj 16. februar 1992, som endte i blodbad. Protestene tvang myndighetene til å gjenåpne konferansen. Fem år senere tok regimets brutale reaksjon mot demonstrasjoner livet av mellom 17 (ifølge myndighetene) og 49 (ifølge Leger uten grenser) katolske aktivister. Det bidro til å skape et klima for regimeskifte.

Voksende protester

Allerede på denne tiden var kirken mer enn bare en kritisk stemme som fordømte «skadelige myndigheter». Den var også den eneste institusjonen som var til stede i hele landet og påtok seg oppgavene staten ikke maktet innen utdanning, helse og selv banktjenester, da bankvesenet kollapset.

Det er i direkte forlengelse av denne verdslige rollen at Cenco framforhandlet nyttårsavtalen da Kabila nektet å gi fra seg makten. Innvarsler den brutale reaksjonen mot de katolske demonstrasjonene slutten for Kabila?

Sinnet over skjendingen av gudshus og arrestasjon av korbarn har vekket solidaritet fra katolske samfunn verden over. De kristne i Kongo og andre steder mener statslederen har oppført seg som Herodes, de uskyldiges bøddel, og Farao som nekter det utvalgte folket å nå demokratiets forjettede land. Analogiene er nokså karikerte, men de blir sett som en realitet av millioner av folk og de gjør dem politisk aktive.

Et korstog er underveis. For aktivistene er Kabilas avgang ikke lenger bare en borgerplikt, men også et religiøst kall. I en tale 2. januar raste den nå 78 år gamle erkebiskopen Monsengwo: «Det er på tide at sannheten vinner over den systematiske løgnen, at de middelmådige forsvinner, og at fred og rettferdighet igjen får herske i Kongo.» Han angrep også de som «håner folkets religionsfrihet, religionsfriheten som er fundamentet for alle friheter», samt «barbariet til de påstått tapre mennene i uniform».

I et brev fra 5. januar skriver pavens utsending, argentinske Luis Mariano Montemayor, om «populariteten til marsjen 31. desember» og spår at «det er sterkt sannsynlig at andre initiativ vil komme de neste månedene». Han ber også de geistlige om å gi sin støtte til nye marsjer.

I kjølvannet har CLC oppfordret til «motstand og standhaftighet». Erkebispedømmet i Bukavu begynte 8. januar å be for frie og transparente valg. Hver torsdag klokka ni om kvelden ringer prester over hele landet i kirkeklokkene for å kreve at nyttårsavtalen blir overholdt.

Protestene vokser stadig. I marsjen 31. desember fikk de kristne selskap av andre religioner og livssyn. Lederskikkelser herfra har senere engasjert seg offentlig, slik som Simon Kimbangu Kiangani, barnebarnet til grunnleggeren av Kimbanguist-kirken, som ba sine trosfeller om å marsjere sammen med de andre trossamfunnene 21. januar. Lederen for det muslimske samfunnet, sjeik Ali Mwinyi M’Kuu, har bedt myndighetene overholde sine forpliktelser og respektere grunnloven.

Brød og styring

Den kongolesiske kirken, katolisismens flaggskip i Afrika, er ikke den eneste som spiller en sentral politisk rolle på kontinentet. I Rwanda var den katolske kirkens åndelige og verdslige makt betydelig før folkemordet på tutsiene i 1994, som den ikke hindret på grunn av sine forbindelser til de tidligere regimene til hutu-ideologene Grégoire Kayibanda og Juvénal Habyarimana. Blant annet var erkebiskopen i Kigali, Vincent Nsengiyumva, med i sentralkomiteen for statspartiet fram til 1990. Flere prester deltok også i massakrene.

I Burundi aksepterte kirken statskuppet til major Pierre Buyoya i 1987, etter utvisning av misjonærer og forfølgelsen av lokale kirkesamfunn (kalt imana sahwanya) som var kritiske til det tutsi-dominerte regimets diskriminering av hutu-majoriteten.

Flere steder i Afrika har den katolske kirken bidratt til å etablere nasjonale konferanser for overgang til demokrati. Den første, ledet av erkebiskopen Isidore de Souza, ble holdt i Benin i 1990. Siden har kirken inntatt samme rolle i DR Kongo og i Burundi, hvor bispemøtet i september i fjor krevde at regjeringen måtte gjenoppta dialogen med eksilopposisjonen.

I Burkina Faso oppfordret kardinal Philippe Ouédrago i 2014 Blaise Compaoré til å overholde grunnloven, som forbød ham en ny periode etter tretti år med makten. I Senegal har kardinal Théodore-Adrien Sarr engasjert seg i kampen for fred i Casamance, mens kardinal Anthony Olubunmi Okogie i 2016 gjorde seg til talerør for nigerianernes «sult etter brød og styring».

I 1985 skrev dominikaneren Albert Nolan, sammen med protestantiske prester, det sørafrikanske Kairos-dokumentet, som ble et virkningsfullt teologisk redskap i kampen mot apartheid. Teksten trakk fram, slik de kongolesiske katolikkene gjør i dag, det evangeliske budskapets profetiske rolle mot Cæsars forbrytelser.

Styrkeprøven Kongos katolske kirke har kastet seg ut i, er blitt et symbol på hele kontinentet. To dager før den tredje marsjen 25. februar uttrykte biskopene i Burkina Faso, Niger og på Madagaskar sin solidaritet med Cenco.

Oversatt av redaksjonen

François Misser er journalist.

1
Se Sabine Cessou, «Kabila nekter å gå av», Le Monde diplomatique, januar 2017.
2
Kirke etablert i 1921 av Simon Kimbangu, som ble fengslet av det belgiske kolonistyret. Kirken var med i Det økumeniske rådet for protestantiske kirker fram til 2004 og har flere millioner medlemmer i DR Kongo.
3
St. Olav forlag, Oslo, 2015. Se Jean-Michel Dumay, «Paven mot kapitalen», Le Monde diplomatique, september 2015.
4
Bakole wa Ilunga, Chemins de libération, Éditions de l’archidiocèse de Kananga, Zaire, 1978.
5
Ignace Ndongala Maduku, Religion et politique en RD-Congo. Marches des chrétiens et paroles des évêques catholiques sur les élections, Karthala, Paris, 2016.