Politiseringen av nabolaget

En kveld i november er noen hundre folk samlet øst i Paris for en workshop arrangert av venstrepartiet La France insoumise. Workshopen er viet Alinsky-metoden, oppkalt etter amerikanske Saul Alinsky (1909–1972) og hans community organizing, «nabolagsorganisering». Denne typen lokalaktivisme dukket opp i USA for snart 80 år siden, men har i stor grad vært ukjent i Europa. Innlederne William Martinet og Leïla Chaibi snakker varmt om en metode for «borgernes selvorganisering», partiets oversettelse av community organizing. Metoden tar utgangspunkt i deres «umiddelbare og konkrete bekymringer» for å «gi dem makten tilbake». «Jeg ble lamslått av hvordan community organizing klarer å engasjere folk», sier Chaibi. «Alinsky-metoden fungerer.»

Interessen for Alinsky har vokst i Frankrike de siste årene. Hovedverkene hans er blitt oversatt. Det arrangeres seminarer om ham, og han er gjenstand for akademiske avhandlinger og tidsskriftsnumre. Det har også dukket opp lokale Alinsky-grupper, som Borgeralliansen i Grenoble og Borgeralliansen i Aubervilliers, Zonzon 93 i Villepinte og Stop le contrôle au faciés («Stans [politiets] raseprofilering»).

President Emmanuel Macrons La République en marche har også snust på Alinsky. I november inviterte partiet Obamas valgmedarbeider Lex Paulson til å snakke om metoden for partimedlemmene.¹ Men det var La France insoumise som var den første politiske bevegelsen i Frankrike som påberopte seg Alinsky. I august i fjor utforsket partiet i flere workshops teknikken som en måte å «vinne tilbake arbeiderklassestrøkene» på.² Partiet har også opprettet et senter for selvorganisering, og publiserte nylig et notat om prinsippene for folkelig selvorganisering: banke på dører, kanalisere sinnet, angripe de mektige og aksjonere.

Katolsk sosialdoktrine

Community organizing er, i Alinskys teori og praksis, en strengt systematisert metode for å mobilisere arbeiderklassen. En liten gruppe lønnede community organizers må gjøre seg kjent med et område. De må gå dør-til-dør og snakke med folk, få oversikt over innbyggernes misnøye og konkrete ønsker. Så må de utarbeide en strategi, arrangere folkemøter, pønske ut nye former for kollektiv handling og lobbyering, og oppildne de frivillige medlemmene og sørge for at de er med. Kampanjene må være mulige å vinne – det er fåfengt å gå til kamp mot rasismen eller kapitalismen – og komme fra innbyggernes umiddelbare bekymringer: utkastelser, skoler som legges ned, tilgang til helsetjenester.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Metoden kan, ifølge Alinsky, «organisere organisasjoner» rundt et felles program. Dette «settet av prinsipper, mål og praksiser som folket er blitt enige om i fellesskap»³ må ikke være for detaljert: «Finnes det noe mer grunnleggende demokratisk program enn et folk som engasjerer seg og deltar i demokratiet», spør Alinsky. Borgerdeltakelse framstår her mindre som et middel til å få gjennomslag for politiske tiltak (for eksempel mer omfordeling) enn et mål i seg selv.

Med den nyliberale vendingen fikk frivillige organisasjoner en større rolle i samfunnet.

Alinsky-metoden oppsto i juli 1939 i arbeider- og innvandrerstrøket Back of the Yards i Chicago. Sammen med Joseph Meegan, en lokal katolikk og parkdirektør, stiftet den tidligere sosialarbeideren Alinsky Back of the Yards Neighborhood Council (BYNC). Nabolagsrådet besto av folk fra ulike lokale organisasjoner (kirker, støtteforeninger, beboerforeninger, fagforeninger). Målet var å redusere de sosiale problemene og splittelsene mellom innbyggere med ulik bakgrunn, og dermed skape en motmakt med legitime talspersoner som kunne legge press på de folkevalgte.

Lokalpressen og de riksdekkende mediene hyllet BYNC som et «demokratisk mirakel» som kunne «redde den amerikanske livsstilen»,⁴ som var truet av både europeisk fascisme og sovjetisk kommunisme. Etter denne uventede suksessen opprettet Alinsky i 1940 stiftelsen Industrial Areas Foundation for å videreføre eksperimentet i Chicago på permanent basis. Han søkte støtte hos visse deler av overklassen: filantroper og reformvennlige næringslivsledere, folk i liberale yrker og den mektige katolske kirken.

Alinsky var venn av den franske katolske filosofen Jacques Maritain (1882–1973) og fikk sjenerøs støtte fra erkebispedømmet i Chicago. Båndene til kirken gjorde at han slapp unna McCarthys kommunistforfølgelse etter andre verdenskrig og kunne fortsette å holde foredrag, etablere nabolagsråd og lære opp folk i community organizing i hele landet.

Hans bånd til den katolske kirken begrenset seg ikke til forbindelsene til lederskapet. Metoden hans – å innta et strøk, samle inn klagemål og gå til kollektiv handling for å få gjennom reformer – ligner den katolske sosialdoktrinen om å «se, vurdere og handle». Begrepet community minner også om sognene lokalsamfunnene i USA historisk sett har vært organisert rundt.

Turist fra Alpha Centauri

Nabolagsorganisering ble utbredt på 1970-tallet. Svarte, studentradikale, fredsaktivister, hippier og feminister på 1960-tallet hadde ikke klart å skape den revolusjonen de håpet på. Nasjonal mobilisering for de store sakene vek plassen for det historikeren Michael Stewart Foley kaller front porch politics,⁵ lokale kampsaker, ofte fullstendig frikoblet fra større strategiske vurderinger: utkasting av leieboere i New York, jordbruksindustriens landran i Midtvesten, giftig avfall i California.

Nye grupper dukket opp, hvor gamle aktivister ofte byttet ut sin revolusjonære iver med et mindre radikalt syn på samfunnsendring. Disse aktivistene hadde ofte universitetsutdanning innen sosiologi, historie eller statsvitenskap. De gjorde nabolagsorganisatorene til eksperter på å mobilisere de fattige, samtidig som de iblant distanserte seg fra Alinskys lære. Men yrket var fortsatt ikke sosialt anerkjent.

Med den nyliberale vendingen Jimmy Carter innledet i 1977, og som Ronald Reagan skulle intensivere fire år senere, fikk sivilsamfunnet og frivillige organisasjoner en større rolle i det amerikanske samfunnet. Med lokal autonomi og uavhengighet som argument – et yndet tema for både liberalere og svarte frigjøringsforkjempere – delegerte de offentlige myndighetene visse sosiale tjenester for de fattige til lokale organisasjoner.⁶ Alinsky-metoden innebar ingen motstand mot nedbyggingen av den allerede skrale amerikanske velferdsstaten, snarere passet den som hånd i hanske.

Dermed var det ikke overraskende at organisatorene ble offisielt anerkjent på 80-tallet, og at de ble stadig flere. Barack Obamas valgseier i november 2008 gjorde strategien allment kjent. Obama hadde selv vært nabolagsorganisator i Chicago på 80-tallet og brukte teknikkene han hadde lært der i valgkampen. «For femti år siden kunne du like gjerne sagt du var en turist fra Alpha Centauri», skriver Nicholas von Hoffman i sitt portrett av Saul Alinsky.⁷ Nå ble nabolagsorganisatoren en nasjonalt anerkjent skikkelse.

«Naturlige ledere»

Den nyliberale perioden avdekket metodens styrker og svakheter. De siste tretti årene har nabolagsorganisering vist seg som en av de få kanalene for folkelig representasjon i amerikansk politikk, i en tid hvor fagforeningene er døende og Demokratene og Republikanerne blir stadig mer rene valgkampmaskiner.

Lokalt har metoden vunnet flere seire. I Chicago har grupper som kaller seg nabolagsorganisatorer – men samtidig er kritiske til arven etter Alinsky – fått universitetet til å gjenåpne et akuttmottak sør i byen, som ble stengt for 25 år siden. De har også hindret stenging av den siste videregående skolen i det historiske svarte strøket Bronzeville. Dessuten har mange av dagens yngre aktivister startet som nabolagsorganisatorer, for eksempel Patrisse Cullors, en av de tre grunnleggerne av bevegelsen Black Lives Matter, og Carlos Ramirez-Rosa, et ungt bystyremedlem i Chicago fra Democratic Socialists of America.

Overfor høyredreiningen i amerikansk politikk har nabolagsorganiseringen imidlertid framstått som en nokså ufarlig politisk-strategisk opportunisme. Alinsky avviste all ideologi til fordel for en pragmatisk realpolitikk: Det betyr lite hvem som styrer, så lenge det er mulig å forhandle og vinne fram, uansett hvor minimale seierne er. I sine skrifter er han besatt av spørsmålet om makt, som han aldri ser som overtakelse av statsapparatet, men bare som å danne folkelig motmakt. Organisatorens sentrale politiske oppgave begrenser seg dermed til å mobilisere «folket» for å reformere det amerikanske demokratiet. «Demokratiets ild, kraft og liv er folkelig press. Demokratiet er i seg selv en regjering som konstant responderer på kontinuerlig press fra sitt folk».⁸

Men hos Alinsky eksisterer folket bare gjennom sine representanter. Organisatoren må finne «naturlige ledere» i nabolagene, for bare de er i stand til å bevege massene. «Den eneste måten å nå folket på er via deres representanter eller ledere», skriver han. «Å vite hvem disse naturlige lederne er, er å ha telefonnummeret til folket. Å snakke med disse naturlige lederne, er å snakke med folket.» Selvorganiseringen er dermed trygt forankret.

Oversatt av redaksjonen

Clément Petitjean er doktorgradsstudent i amerikansk sivilisasjon ved Sorbonne.

1
Julien Martin, «Le peuple de Macron», L’Obs, Paris, 16. november 2017.
2
Quentin Laurent, «Méthode Alinsky: comment les ‘insoumis’ veulent reconquérir les quartiers», Le Parisien, 26. august 2017.
3
Saul Alinsky, Reveille for Radicals, Vintage, New York, 1989 (1946).
4
Chicago Daily News, juli 1940; New York Herald Tribune, 21. august 1940. Sitert i Sanford D. Horwitt, Let Them Call Me Rebel, Saul Alinsky, His Life and Legacy, Vintage, 1992 (1989).
5
Michael Stewart Foley, Front Porch Politics: The Forgotten Heyday of American Activism in the 1970s and 1980s, Hill and Wang, New York, 2013.
6
Olivier Zunz, La Philanthropie en Amérique. Argent privé, affaires d’État, Fayard, Paris, 2012.
7
Nicholas von Hoffman, Radical: A Portrait of Saul Alinsky, Nation Books, New York, 2010.
8
Saul Alinsky, Reveille for Radicals, se over.