Det var ingen selvfølge at Russland skulle engasjere seg militært i Syria i 2015. I borgerkrigens første år (2011–2012) trodde Kreml at Bashar al-Assads regime ville ri av stormen, så lenge ingen fremmede makter blandet seg inn. Illusjonen forduftet raskt etter hvert som krigen spredte seg. Russland forsøkte da å få Assad-regimet og det internasjonale samfunnet til å finne et kompromiss. De russiske lederne begynte å skille mellom Assad og den syriske staten. De hadde lært av sammenbruddet i Libya etter Gaddafis fall i 2011 og ville beskytte de syriske statsinstitusjonene. Samtidig var de overbevist om at bare Assad kunne hindre den syriske staten fra å bryte sammen. Det betydde likevel ikke at de ville være tro mot statslederen til evig tid.
De russiske lederne har aldri hatt full tillit til Assad. De har ikke glemt at han fridde til EU, og spesielt Frankrike, etter at han kom til makten i 2000. Det var først da det mislyktes, mye på grunn av Syrias militære innblanding i Libanon, at han vendte seg til Russland.
Russerne husker også at Syria på 1990- og 2000-tallet ikke gjorde noe med Kremls anmodning om utlevering av tsjetsjenske opprørere som hadde flyktet til Syria etter angrep på russiske soldater og sivile. Russland er derfor forsiktige i sitt partnerskap med det syriske regimet. Assad kan også raskt skifte allierte. I en tale i juli 2016 sa Putin at han ikke ville gjenta feilen Sovjetunionen gjorde med Egypt (i juli 1972 utviste Anwar al-Sadat plutselig flere tusen sovjetiske rådgivere og brøt båndene til Sovjetunionen).
Russiske fremmedkrigere
I september 2015 begynte Kreml å frykte at Assad-regimet snart ville falle, etter at opprørerne var blitt stadig mer radikaliserte og rykket fram på slagmarken. Russerne mente at den militære, teknologiske og økonomiske hjelpen de hadde gitt, bare ville forlenge regimets dødskamp.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Et direkte og varig militærengasjement med presise og dyre militæroperasjoner ble valgt framfor å la regimet kollapse. Nok en gang forklarte de russiske lederne valget ved å vise til Libya og Irak, to land hvor regimefallene ifølge dem ikke hadde ført noe godt med seg. Syria måtte, i deres øyne, ikke bli et nytt fristed for jihadister i Midtøsten.
Kreml hadde advart mot det før september 2015, men mest for å framstille Vesten som en trøbbelmaker i Midtøsten. Trusselen var imidlertid blitt reell i 2015, da et økende antall fremmedkrigere fra Europa, Russland, Kaukasus og Sentral-Asia sluttet seg til Den islamske stat (IS) og andre islamistgrupper i Syria og Irak.
Ifølge russiske sikkerhetstjenester og uavhengige analytikere hadde 1500–2000 russisktalende krigere fra Nord-Kaukasus, andre deler av Russland og tsjetsjenske eksilsamfunn vervet seg til ulike islamistgrupper som Al-Nusra-fronten og Ahrar al-Sham. I tillegg hadde disse væpnede gruppene flere hundre krigere fra Aserbajdsjan og de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, som Tadsjikistan og Usbekistan. Ikke alle identifiserte seg med kampsakene til IS eller Al-Nusra. For mange dreide krigen i Syria seg mest om å forberede seg på kampen de ville føre i hjemlandene.
Putins ambisjoner
Et av hovedmålene til det russiske militærengasjementet i Syria var å gjenreise regimets militære og politiske makt. Luftbombingen rettet seg fra første stund mot enhver gruppe som utgjorde en alvorlig trussel mot regimet, også de som ikke besto av radikale islamister eller som ikke hadde blitt definert som terrorister av Vesten. Kreml har aldri innrømmet det og holder fortsatt fast på at de bare angriper terrorister.
Russerne nådde raskt to av sine mål: De økte Assad-regimets forventede levealder betraktelig og hindret vestlige land fra å innføre en flyforbudssone, noe som gjorde det usannsynlig at disse ville sende inn bakkestyrker mot regimet. Samtidig fortsatte Kreml å invitere til en bred koalisjon mot IS. De utvekslet etterretning og forsøkte å koordinere militæroperasjonene sine med andre land, deriblant USA. Koalisjonen skulle også involvere det syriske regimet og gjøre slutt på Assads internasjonale isolasjon. Da Russland etablerte en luftbase i Khmeimim sørøst for byen Lattakia, styrket landet også sin diplomatiske posisjon og viste at ingen beslutning om Syria kunne tas uten at Russland ble hørt.
1500–2000 russisktalende har vervet seg til ulike islamistgrupper.
Russland hadde altså et langt mer ambisiøst mål enn bare å redde regimet. Russerne ga i utgangspunktet inntrykk av at de ville få slutt på krigen med en nasjonal dialog mellom regimet og opposisjonen (med unntak av de radikale islamistene og fremmedkrigerne), men de ville at forsoningen skulle skje på deres premisser. Det syriske territoriet skulle forbli uendret og det skulle dannes en koalisjon mot IS, slik Putin sa til FNs generalforsamling i september 2015.
Kreml krevde også at de syriske statsinstitusjonene skulle bevares og at regimeendring bare kunne skje innenfor de eksisterende konstitusjonelle rammene. I 2016 insisterte Putin fortsatt på fredsprosessen i Syria og ville ha en slags maktfordeling mellom det sittende regimet og de «sunne» delene av opposisjonen. At Assad måtte gå kunne ikke lenger være en forutsetning for en nasjonal dialog.
Skryt fra Kreml
Aleppos fall i desember 2016 overbeviste russerne om at de kunne snu utviklingen i Syria og Midtøsten. De trodde fullt og helt på det selv etter at USAs politiske landskap ble snudd opp ned med Trumps valgseier. I fjor mente Russland at de hadde oppnådd et av sine hovedmål: De hadde reddet regimet og latt det gjenerobre flere viktige områder. Men det var ikke over, for Russland kunne ikke trekke ut troppene sine før en politisk forhandlingsprosess var i gang.
Derfor lanserte Russland en ny forhandlingsplattform kalt Astana (etter den kasakhstanske hovedstaden hvor de første møtene fant sted) for å diskutere våpenhvile mellom regimet og opposisjonen utenom de FN-ledede Genève-forhandlingene. Denne direkte dialogen som inkluderte Iran og Tyrkia – to viktige regionale aktører som ikke tidligere hadde vært involvert i forhandlingene – ga utsikter til en diplomatisk løsning på konflikten.
Den russiske strategien endret seg da de siste IS-bastionene falt i høst. I desember snakket Putin på ny om å trekke ut deler av de russiske styrkene. Men Kreml gjør seg ingen illusjoner: De vet at IS er sterkt redusert, men ikke fullstendig slått, at borgerkrigen ikke er over og at de må fortsette militærhjelpen for å holde Assad ved makten. Dermed har de beholdt styrkene sine i landet, selv om den nåværende fasen av krigen ikke krever mange soldater på bakken. Noen avdelinger er blitt hentet hjem, men det dreier seg mest om utskiftninger for å tilpasse seg de reelle behovene. Dessuten har tidligere kunngjøringer om uttrekning vist at den russiske hæren alltids kan øke innsatsen hvis det trengs.
Putins kunngjøring i desember om en mulig uttrekning var mer politisk enn militært fundert. Foran presidentvalget i mars ville Putin ha noen internasjonale suksesser å vise til. Mens Vesten skjerpet de økonomiske sanksjonene mot Russland og situasjonen i Ukraina var fastlåst, var Midtøsten et av de få stedene i verden hvor Kreml kunne skryte av å ha oppnådd noe. Ved å insistere på at de russiske soldatene bare var i Syria midlertidig kunne Putin framstille seg som en redningsmann, mens den amerikanske utenriksministeren Rex Tillerson sa han ville beholde de amerikanske soldatene i Nordøst-Syria i lang tid framover.
Krever engasjement fra EU og USA
I dag forholder Russland seg først og fremst til landene som har en direkte innflytelse på bakken i Syria, som Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia. Da saudiarabiske kong Salman besøkte Moskva i oktober oppfordret Kreml ham til å danne en gruppe som kunne representere opposisjonen i Genève-forhandlingene.
Samtidig har russerne trappet opp samtalene med Iran og Tyrkia om Afrin og Idlib, så vel som om framtidige deeskaleringssoner. Kreml forsøker også å vinne tilliten til de to landene som ikke vet om de kan stole på Russland. 14. november erklærte utenriksminister Sergej Lavrov at Irans militære nærvær i Syria var legitimt, som for å signalisere til den iranske ledelsen at samarbeidet med dem var minst like viktig (se neste side) som Russlands forhold til Israel.
Offisielt fordømte Russland Tyrkias invasjon av den kurdiskkontrollerte regionen Afrin i januar. I virkeligheten åpnet Russland luftrommet for de tyrkiske bombeflyene og godkjente invasjonen i en stilltiende avtale der Tyrkia fikk frie hender i Afrin på betingelse av at tyrkerne ikke hindret de syriske regimestyrkenes framrykning i Idlib og Ghouta, den siste opprørsbastionen i Damaskus-forstedene. Med avtalen klarte Russland også å trekke Tyrkia lenger bort fra USA og de andre NATO-landene som støtter de arabisk-kurdiske styrkene i Nord-Syria.
Flere titalls russiske angripere ble drept av de amerikanske bombene.
På tross av USA, Frankrike og Storbritannias bombeangrep mot syriske militæranlegg i april, mener Kreml at verken EU eller USA spiller en avgjørende rolle på dette tidspunktet i forhandlingene. De russiske strategene mener at de ikke har vist en reell vilje til å engasjere seg på bakken i Syria.
Under møtet mellom Putin og Trump i Vietnam i november fikk Russland det de ønsket fra USA: forsikringer om at amerikanerne anerkjenner Assad som Syrias legitime president, at de respekterer Syrias territoriale integritet og prinsippet om å trappe ned konflikten, og at de fortsatt vil støtte Genève-forhandlingene. I bytte spilte Putin med på Trumps prioritering av kampen mot terror i Midtøsten. I felleserklæringen stadfestet Russland sin vilje til å utradere IS sammen med USA. Kort fortalt, Kreml vil bare diskutere Syrias framtid med USA hvis amerikanerne engasjerer seg mer i den interne politikken i Syria.
Bombing som påminnelse
Inntil nå har Russland og USA forsøkt å unngå direkte konfrontasjoner i Syria, men det har vist seg vanskelig. I februar forsøkte russiske leiesoldater sammen med syriske regimestyrker å erobre et oljefelt i nærheten av byen Deir ez-Zor. Kreml sier at de ikke godkjente operasjonen mot det kurdiskkontrollerte oljefeltet drevet av Conoco. Russerne sier initiativet kom fra Assad og det russiske oljeselskapet Euro Polis, eid av forretningsmannen Jevgenij Prigoshin. Ifølge russisk presse skal selskapet ha inngått en avtale med regimet der leiesoldater skulle «frigjøre» oljefelter i Syria i bytte mot en fjerdedel av oljen i disse feltene.
Kreml må ha visst om angrepet. Russiske styrker i Khmeimim fikk informasjon fra kurdiske krigere og amerikanerne om ansamling av militser, leiesoldater og syriske styrker nær oljefeltet. Likevel gjorde russerne ikke noe for å stanse angrepet, sannsynligvis fordi de ville teste USAs reaksjonsvilje i Syria og kurdernes militære kapasitet. Og hvis angrepet hadde lykkes ville oljefeltet gitt kjærkomne inntekter til regimet i Damaskus.
Med luftstøtte fra USA stanset kurderne angrepet. Flere titalls russiske angripere ble drept av de amerikanske bombene.
USAs vellykkede motangrep har vist Russland at Trump-administrasjonen er rede til å forsvare sine interesser, i motsetning til Obama-administrasjonen. Det er ikke tilfeldig at Russland, bortsett fra å true med å gi S300-luftvernmissiler til Damaskus, har unngått å provosere amerikanerne siden. USA, Storbritannia og Frankrikes bombing i april kan dermed ses ikke bare som et svar på regimets angivelige bruk av kjemiske våpen, men også som en påminnelse om at russerne ikke er de eneste som kan snu utviklingen på bakken.
Oversatt av redaksjonen
Nikolaj Kozhanov er førsteamanuensis i Midtøstens politiske økonomi ved Det europeiske universitetet i St. Petersburg og forsker tilknyttet Russland-Eurasia-programmet ved Royal Institute for Foreign Affairs, Chatham House.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
