«Marsjen for den store tilbakevendingen» er navnet de palestinske politiske organisasjonene har gitt aksjonene de siden 2009 har utført hvert år mellom 30. mars og 15. mai. For staten Israel er 14. mai nasjonaldagen, til minne om dagen i 1948 da David Ben Gurion erklærte landet uavhengig. Dagen etter markerer palestinerne Nakba («Katastrofen» på arabisk»), da 805 000 palestinere ble fordrevet – og etterkommerne deres venter ennå på at FNs generalforsamlings resolusjon 194 fra 11. desember 1948 skal gjennomføres på bakken. Resolusjonen gir dem «rett til å vende tilbake» og sier at «kompensasjon skal betales for tapt eiendom til de som velger ikke å vende tilbake». 14. mai er også datoen Trump-administrasjonen har satt for innvielsen av USAs nye ambassade i Jerusalem.
Etter den israelsk-arabiske krigen i 1948 ble flere hundre tusen palestinere spredt til alle kanter i regionen. Palestinske historikere dokumenterte tidlig hendelsene, i vissheten om at seierherrens versjon en dag kunne bli rådende. Verkene til Walid Khalidi og Sami Hadawi levner ingen tvil: Det palestinske folket ble jaget fra landet sitt, uansett om palestinerne flyktet for å beskytte seg eller ble tvunget til å dra.1 Se for eksempel Walid Khalidi, «Why Did the Palestinians Leave?» Middle East Forum, 24, 21-24, juli 1959. Men ikke før 1987 skulle denne versjonen av hendelsene nå utover den arabiske verden med de første bøkene til Israels «nye historikere» – som Benny Morris, Simpha Flapan, Tom Segev, Ilan Pappe og Avi Shlaim. Etter å ha gravd i de israelske statsarkivene rystet disse forskerne selve bærebjelkene i den offisielle historieskrivningen.
Fredsbevegelsens kollaps
Tidspunktet for utgivelsene var ikke uten betydning. Det første store verket, Flapans The Birth of Israel: Myths And Realities (1987), kom på samme tid som den første intifadaen brøt ut, nesten et tiår etter at høyresiden hadde kommet til makten i Israel og begynnelsen på refusenik-bevegelsen, med vernepliktige som nektet å tjene i de okkuperte territoriene og israelske yrkesmilitære som ble stadig mer skeptiske til hærens metoder. Pasifistene kom i en tid da det israelske samfunnet var i ferd med å åpne seg og bli mer kritisk til seg selv, staten og forholdet til palestinerne. Yitzhak Rabins seier i valget i 1992 og starten på forhandlingene med PLO, som endte med Oslo-avtalen i september 1993, må ses i sammenheng med disse tendensene. Den kalde krigen var over. En rekke arabiske land støttet koalisjonen mot Irak i Golfkrigen i 1991 og endte dermed den fellesarabiske fronten mot forhandlinger med Israel.
I første halvdel av 90-tallet vekket arbeidet til de nye historikerne en reell interesse i deler av det israelske samfunnet. Selv om ikke alle aksepterte hovedpunktene, ble de i det minste diskutert i foredrag og seminarer, og debattert i mediene. Prosjekter om å skrive en israelsk-palestinsk historie dukket opp, i likhet med kommisjoner for å gjennomgå historieundervisningen i skolen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I 2015 var 59 prosent for å innføre et apartheidregime hvis Vestbredden annekteres.
Men debattene begrenset seg til intellektuelle kretser. I 1995 ble Rabin drept av en jødisk ekstremist, og året etter kom Benjamin Netanyahu til makten. En bølge av selvmordsangrep på israelsk jord forstyrret oppåpningen, men den brøt ikke sammen.
Da den andre intifadaen brøt ut i september 2000, stengte de siste rommene for utveksling og dialog om israelernes og palestinernes historiske fortellinger. Hoveddrivkraften her, fredsbevegelsen, kollapset etter det mislykkede Camp David-toppmøtet i juli 2000. Statsminister Ehud Barak (Arbeiderpartiet) la all skyld på Arafat for nederlaget og dekket over sin egen motvilje – han vil senere innrømme at han ikke tilbød den palestinske lederen noe som helst. Venstresionistene utgjorde ingen fortropp i fredsbevegelsen, men de hadde klart å samle større deler av samfunnet. Med Baraks usannheter og den andre intifadaen, som var langt blodigere og mer militarisert enn den første, trakk mange venstresionister seg ut av fredsarbeidet og organisasjonene brøt sammen.
For det jødiske samfunnet fantes det fra da av «ingen partner» å slutte fred med. Israelerne så den andre intifadaen som et uprovosert angrep fra palestinerne. Den var dessuten preget av mobiliseringen til det islamistiske Hamas, i en tid hvor det internasjonale nyhetsbildet skulle bli dominert av angrepene i New York 11. september 2001. Samme år vinner høyreleder Ariel Sharon valget med løfter om en annen løsning: Siden sameksistens er umulig, vil atskillelse sikre fred. Hæren trekker seg ut av Gaza og en mur bygges på Vestbredden mellom palestinerne og de israelske bosetterne.
58 prosent for «overføring»
Minnet om Nakba blir igjen forvrengt av den gamle propagandaen: Palestinerne forlot landet sitt fordi de ikke ville leve sammen med jødene; Israel har rett på landet som Gud ga til Abraham. Da Sharon ble statsminister fjernet han Eyal Navehs lærebøker i historie fordi de avvek fra denne offisielle fortellingen om 1948. På universitetene ble verkene til de nye historikerne iherdig kritisert. I dag er dette kjernen i aksjonene til Im Tirtzu, en studentorganisasjon knyttet til høyreekstremisten Naftali Bennet, som de siste årene har gjennomført en kampanje kalt «Nakba er løgn».2 Se Charles Enderlin, «Inkvisisjonstid i Israel», Le Monde diplomatique, mars 2016. Israelerne vil ikke vedgå sin rolle i den palestinske historien, og statsinstitusjonene insisterer på at de er basert på frigjørende og progressive ideer.
Israel ble opprettet etter historiens mest blodige krig, hvor frihetens idealer til slutt vant over fascismen. Jødene var de fremste ofrene for nazi-terroren og grunnleggelsen av en flyktningstat i Midtøsten skulle bøte på denne europeiske tragedien. Dermed er forsvar av Israel, ifølge institusjonene, en både politisk og sivilisatorisk fanesak. Sannheten om Nakba risikerer å sverte den totale uskylden det israelske statsapparatet liker å hevde. Å akseptere at krigerne under statsdannelsen ikke var ofre, men bødler, vil undergrave den moralske «renheten» den israelske hæren skryter av.
Atskillelseslogikken har gjort det store flertallet av de israelske jødene uinteressert i Palestina-spørsmålet. I parlamentsvalget i mars 2015 mente bare ni prosent at en fredsavtale med palestinerne burde være en prioritering for den kommende regjeringen.3 The Times of Israel, Jerusalem, 25. januar 2015. Spørsmålet er blitt usynlig og israelerne blir stadig mer nasjonalistiske. Da den andre intifadaen var på sitt mest intense, var bare 35 prosent av de israelske jødene for en «overføring» av den arabiske befolkningen i Israel til Vestbredden. I 2015 var 58 prosent for, og 59 prosent var for å innføre et apartheidregime hvis Vestbredden blir annektert.4 Gideon Levy, «Survey: Most Israeli Jews wouldn’t give Palestinians vote if West Bank was annexed», Haaretz, Tel Aviv, 23. oktober 2012.
Fratas retten til å minnes
På ruinene etter fredsbevegelsen har det samtidig dukket opp små organisasjoner som engasjerer seg i bestemte spørsmål. Zochrot, grunnlagt i 2001, har som mål å opplyse om Nakba i det israelske samfunnet. Organisasjonen har tatt initiativ til den første konferansen i Israel om de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake, og har siden 2012 arrangert en filmfestival kalt «Fra Nakba til retur». Zochrot arrangerer også turer til palestinske steder som ble «forlatt» i 1948 og viser at landet en gang var arabisk: Boligen til en sjeik er blitt kantine på Universitetet i Tel Aviv, palestinske hus er gjort om til en psykiatrisk klinikk i Kfar Shaul.
Nakba er fortsatt tabu i Israel, mener Elenore Merza og Eitan Bronstein, grunnleggerne av det alternative forskningssenteret DeColonizer. «Debatten begrenser seg vanligvis til om det er ønskelig eller selv lov å diskutere det.» De mener likevel at situasjonen har bedret seg, for ordet skaper nå nok ekko til å skremme de politiske lederne.
23. mars 2011 vedtok Knesset at ingen organisasjoner som markerer nasjonaldagen med sorg skal få offentlig støtte. Selvsagt fikk ikke disse organisasjonene det før heller, men det dreier seg om å stigmatisere dem og gjøre det klart at å delta i denne typen demonstrasjoner plasserer deg utenfor samfunnet. Vedtaket fratar også 20 prosent av befolkningen, de arabiske israelerne, retten til å minnes sin historie. Dessuten har arabiske skoler siden 2009 ikke hatt lov til å bruke ordet Nakba i undervisningen sin.
Et mareritt for Israel
Sosiologen Ronit Lentin mener det finnes tre måter å se på Nakba i Israel.5 Ronit Lentin, Comemory and melancholia. Israelis memorialising the Palestinian Nakba, Manchester University Press, 2010. Et mindretall gjentar til det kjedsommelige fantasien om Palestina som «et land uten folk for et folk uten land». Andre anerkjenner delvis tragedien palestinerne opplevde, men nekter å gå med på at jødene hadde skyld i den, eller gjentar forslitte påstander om at araberne hadde forbindelser til nazistene. En tredje gruppe innrømmer eksplisitt at palestinerne ble fordrevet, men nekter å unnskylde for det, og flere mener at det var et feiltak å ikke «overføre» alle – som den angrende nyhistorikeren Benny Morris som endte opp med å si at en «jødisk stat ikke ville vært mulig uten å rykke opp 700 000 palestinere.»6 Haaretz, 9. januar 2004.
Regjeringspartiet Likud holder seg til den offisielle versjonen og benekter at noen ble fordrevet, og dermed at palestinerne har noen krav på landet. Venstresionistene anerkjenner massakrene og fordrivelsen, men legger skylden på nasjonalistmilitsene til Revisjonistpartiet: Irgun og Lehi. For noen okkupasjonsmotstandere har oppdagelsen av realitetene i 1948 ført til en generell kritisk holdning til staten Israel. Derfor kvier mange israelere seg for å grave dypere i historien. Å se fortellingen de har blitt innprentet med siden skolen bryte sammen, vil marginalisere og stigmatisere dem. De vil bli anklaget for å akseptere fiendens versjon. Dermed flykter mange fra disse sannhetene for å leve et vanlig liv i ro og mak.
Regjeringspartiet Likud holder seg til den offisielle versjonen og benekter at noen ble fordrevet.
Israel forholder seg til Nakba slik et traumatisert sinn forsøker å fortrenge det som hjemsøker det. Et slags freudiansk unheimliche,7 Se Sigmund Freud, «Det uhyggelige», i Mellom psykoanalyse og litteratur, Gyldendal, Oslo, 2011. hvor den tilbakevendende skammen over tidligere handlinger skaper et ønske om å skyve dem ut av bevisstheten. Den forstyrrende fortiden vender ifølge Freud tilbake når grensen mellom fantasi og virkelighet er visket ut. Minnet om Nakba kommer til overflaten gjennom ulike personer og grupper som ødelegger den offisielle forestillingen og viser fram virkeligheten – og palestinerne som griper enhver anledning til å få sannheten fram i lyset.
Marsjen 30. mars og de som fulgte, med de mange drepte og skadde, er et mareritt for staten Israel. Det er en påminnelse om at fem millioner palestinere, flyktninger og etterkommere som lever på Gaza, Vestbredden eller i nabolandene fortsetter å holde fast på retten til å vende tilbake, eller krever erstatning for å ha blitt jaget fra hjemmene sine. De er levende bevis på en urett israelerne har ansvaret for.
Oversatt av redaksjonen
Thomas Vescovi er uavhengig forsker innen samtidshistorie. Siste bok: La Mémoire de la Nakba en Israël (L’Harmattan, 2015).
- 1Se for eksempel Walid Khalidi, «Why Did the Palestinians Leave?» Middle East Forum, 24, 21-24, juli 1959.
- 2Se Charles Enderlin, «Inkvisisjonstid i Israel», Le Monde diplomatique, mars 2016.
- 3The Times of Israel, Jerusalem, 25. januar 2015.
- 4Gideon Levy, «Survey: Most Israeli Jews wouldn’t give Palestinians vote if West Bank was annexed», Haaretz, Tel Aviv, 23. oktober 2012.
- 5Ronit Lentin, Comemory and melancholia. Israelis memorialising the Palestinian Nakba, Manchester University Press, 2010.
- 6Haaretz, 9. januar 2004.
- 7Se Sigmund Freud, «Det uhyggelige», i Mellom psykoanalyse og litteratur, Gyldendal, Oslo, 2011.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
