I motsetning til andre næringer frykter sikkerhetsbransjen verken sosial uro eller politiske kriser, snarere tvert imot. Salget av tåregass og utstyr for opprørskontroll har skutt i været etter den arabiske våren i 2011 og de mange protestbevegelsene og demonstrasjonene over hele planeten de siste årene. Selgerne reiser verden rundt med ordreblokka i hånda. En hærskare av eksperter speider etter den minste antydning til uro for å rådgi produsenter og kjøpere. Tåregassen er deres flaggskip: universelt ansett av myndigheter som den mest pålitelige og smertefrie kuren mot protester, et vidundermiddel mot kaos.
Hvilke skader får folk av tåregass? Er det et problem for folkehelsen? Ingen vet, for ingen bryr seg. Det finnes ingen land hvor myndighetene er pålagt å holde oversikt over hvor mange som blir utsatt for det, eller å dele data om leveranser, bruk, profitt fra salg eller mulige miljøskader. I nesten et århundre har vi blitt fortalt at tåregass ikke skader noen, at det bare er en røyksky som stikker litt i øynene. Når folk dør – Physicians for Human Rights rapporterte for eksempel om 34 dødsfall knyttet til tåregass under demonstrasjonene i Bahrain i 2011–20121 «Tear gas or lethal gas? Bahrain’s death toll mounts to 34», Physicians for Human Rights, New York, 16. mars 2012. – svarer myndighetene med at det bare dreier seg om uhell.
Tåregass er i virkeligheten ikke en gass. De kjemiske bestanddelene som utløser tårefloden heter CS (2-klorbenzalmalonitril), CN (kloracetofenon) og CR (dibenzoxazepin). Det er irriterende stoffer som man kan bruke i både fast, flytende og gassaktig form. Stoffene blir ofte kombinert for å ramme alle fem sansene samtidig og gi et fysisk og psykisk ubehag. I tillegg til tårene forårsaker tåregass hudirritasjon, synsproblemer, rennende nese, irritasjon i neseborene, problemer med å svelge, økt spyttdannelse, pustevansker, hoste, kvelningsfornemmelse, kvalme og oppkast.2 «Facts about riot control agents», Centers for Disease Control and Prevention, Atlanta, 21. mars 2013. Tåregass har også blitt anklaget for spontanaborter og langvarige pustevansker.
Fra sverd til sennepsgass
Kjemiske våpen har blitt brukt helt siden Antikken. Allerede i Peloponneskrigen brukte man svovelgasser mot beleirede byer. Men det var først på midten av 1800-tallet at de teknologiske framskrittene førte til etiske debatter om bruken. De første forsøkene på å begrense kjemiske og biologiske våpen var konferansene i Haag i 1899 og 1907, men avtalene som kom ut av disse var så tvetydige at de fikk få konsekvenser. Like etter ble første verdenskrig en åpen forsøkslab for nye giftstoffer.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
De fleste historikere er enige om at det var de franske troppene som åpnet gassballet i «grenseslaget» i august 1914, da de skjøt granater med xylylbromid – et stoff som er irriterende og nøytraliserende, men ikke dødelig i friluft – mot skyttergravene til fienden. Tyskerne svarte i april 1915 med den langt mer dødelige sennepsgassen. Det var første gang i historien at et klorbasert kjemisk våpen ble brukt i stor skala.
Amerikanerne kom senere inn kappløpet, men tok raskt igjen forspranget. Da USA gikk inn i første verdenskrig opprettet amerikanerne en forskningskomité «for å undersøke giftgasser, produksjonen av dem og motgifter mot dem, for krigsformål»,3 Sitert i Gerard J. Fitzgerald, «Chemical warfare and medical response during World War I», American Journal of Public Health, nr. 98, Washington DC, april 2008. samt en Chemical Warfare Service (CWS) med romslige budsjetter og mange ansatte. I juli 1918 var over 2000 forskere involvert.
Etter krigen var militærlederne delte i synet på kjemiske våpen. De som hadde sett ødeleggelsene med egne øyne, mente de var inhumane. Andre var mer storsinnede mot disse våpnene, fordi de angivelig ga lavere dødstall enn artilleribombardement. Biokjemiker John Burdon Sanderson Haldane ved Cambridge argumenterte for hvor virkningsfull stridsgassen var og kritiserte motstanderne for å være sentimentale: «Hvis jeg kan slåss mot fienden med sverd, kan jeg slåss mot ham med sennepsgass».
Ifølge historikeren Jean-Pascal Zanders har vi arvet to momenter fra debatten etter første verdenskrig.4 Jean-Pascal Zanders, «The road to Geneva», i Innocence Slaughtered. Gas and the Transformation of Warfare and Society, Uniform Press, London, 2016. Det ene er skillet mellom «giftgass» – som knapt ble drøftet i Haag-konferansene – og de nye våpnene oppfunnet mellom 1914 og 1918. Skillet dukket senere opp i de internasjonale konvensjonene og har legitimert forbudet mot noen våpen og aksepten av andre, såkalt ikke-dødelige våpen. Det er dette resonnementet som har gjort at tåregass er lovlig, i motsetning til de fleste andre giftstoffer.
Det andre er hensynet man tok til den kjemiske industriens kommersielle interesser. Å tøyle dens kreativitet på militærfeltet ville vært til stor skade for industrien – et argument som fortsatt lever i beste velgående et århundre senere. Med Versailles-traktaten (1919) og Genève-protokollen (1925) smeltet de økonomiske interessene til de allierte sammen i folkeretten. Krigen var slutt, dermed ble det sentrale for amerikanerne og europeerne å bevare freden innenfor grensene – og utenfor, i koloniene. Det var her tåregassen kom inn bildet, og CWS og spesielt komiteens leder, den dekorerte generalen Amos Fries, ble de store pionerene.
«Human» statsvold
1920-tallet skulle bli tåregassens gullalder. Fries gjorde giftstoffene som var blitt utviklet under første verdenskrig til en vare og et vanlig politisk verktøy. Med en iherdig lobbyering klarte han å gi tåregassen et nytt omdømme. Det var ikke lenger et giftvåpen, men et harmløst middel for å bevare offentlig orden. Sammen med en advokat og en offiser organiserte han et stort nettverk av markedsførere, forskere og politikere til å promotere «stridsgassen for fredstid» i mediene.
Næringslivspressen ivret naturlig nok mest etter å spre refrenget om «gass for fred». Tidsskriftet Gas Age-Record ga 6. november 1921 et ekstatisk portrett av general Fries. Her sto det at «den dynamiske sjefen» for CWS hadde «nøye studert spørsmålet om bruk av gass og røyk for å håndtere både mobber og villmenn. Han er hellig overbevist om at så snart politibetjenter og koloniadministratorer er blitt kjent med gass som en måte å bevare orden og makt på, vil det føre til en så stor nedgang i voldelig sosial uro og opprør fra de ville at disse vil forsvinne helt. […] Tåregass virker beundringsverdig egnet til formålet om å isolere individet fra mobbens ånd. […] En av fordelene ved denne milde typen stridsgass er at politibetjenten ikke vil nøle med å bruke den mot en mobb.»
Dette tidlige eksempelet på markedsføringen av tåregass balanserer på en tynn line: Man skryter av produktets repressive egenskaper, samtidig som man hyller det for å være smertefritt. Forelskelsen i tåregass i et marked som inntil da bare kjente til batong og gevær skyldes i stor grad denne evnen til å forene motsetninger. Gassen fordamper. Politiet kunne endelig bryte opp en demonstrasjon med «et minimum av negativ publisitet»,5 Seth Wiard, «Chemical warfare munitions for law enforcement agencies», Journal of Criminal Law and Criminology, vol. 26, nr. 3, Chicago, høsten 1935. det vil si uten å etterlate seg blod og blåmerker. I stedet for å bli oppfattet som en fysisk og psykisk tortur ble tåregass solgt inn som en «human» form for statsvold.
Kvelning av protester
Utover opptredener på radio og i avisene arrangerte generalen og hans team offentlige demonstrasjoner. En vakker dag i juli 1921 stilte en gammel venn og kollega av Fries, Stephen J. De la Noy, seg opp med en boks tåregass på et jorde utenfor sentrum av Philadelphia. Han hadde invitert byens politifolk for å teste ut produktet. Journalistene strømmet til for å dekke hendelsen der to hundre politibetjenter i uniform lot seg gasse midt i ansiktet.
Det skulle gå noen år før man kunne gå fra eksperimenterer til praksis. Anledningen bød seg 29. juli 1932 da nasjonalgarden fikk ordre om å fjerne de flere titalls tusen krigsveteranene som hadde samlet seg foran Capitol i Washington. De tidligere soldatene fra første verdenskrig, som kalte seg «bonushæren», hadde inntatt plassen sammen med familiene sine for å kreve krigsbonuser myndighetene ikke ville gi dem. Tåregassgranatene regnet nedover menneskemengden og skapte panikk. Tre døde, 55 fikk skader og en kvinne spontanaborterte. Blant ofrene var et barn som døde noen timer etter angrepet – offisielt av en sykdom, men at han hadde pustet inn giftig gass «hjalp garantert ikke», sa sykehusets talsperson.
Veteranene ga tåregassen navnet «Hoover ration» med referanse til president Herbert Hoover (1929–1933) som brukte den mot dem, og som en allusjon til de økende sosiale ulikhetene i landet. For politimesterne og næringen var operasjonen derimot en suksess. Salgsavdelingen til Lake Erie Chemical, som laget gassen brukt på Capitol, gledet seg over å kunne ta med bilder av den brutale tømmingen av plassen i katalogen sin. Senere ville de også bruke bilder av streikende i Ohio og Virginia som springer fra gasskyer. «Én mann med Chemical Warfare-gass kan jage bort tusen væpnede menn», sto det stolt i annonsene. Produsenten skrøt av en «uimotståelig eksplosjon av blendende og kvelende smerte» som ikke ga varige mén – nok en gang balanserte markedsføringen på en knivsegg.
Under den store depresjonen på 1930-tallet brukte USA stadig oftere tåregass for å kvele protester. Ifølge en senatskomité kjøpte ordensmaktene i landet tåregass for 1,25 millioner dollar (21 millioner dollar i dagens verdi) mellom 1933 og 1937, «hovedsakelig under eller i forventning om streiker».
Enda mer tårer
Koloniene var et annet marked for «blendende og kvelende smerte». I november 1933 ville sir Arthur Wauchope, britisk høykommissær for Palestina, ha vidundermiddelet. I et brev til koloniministeriet skriver han: «Jeg mener tåregass vil være et høyst nyttig middel i hendene på politistyrkene i Palestina for å spre ulovlige folkeansamlinger og opprørske masser, spesielt i de snirklete og trange gatene i gamlebyen, hvor skytevåpen kan føre til rikosjetter og disproporsjonale tap av menneskeliv.»
En lignende anmodning kom fra Sierra Leone i 1935 hvor koloniadministrasjonen slet med streiker for høyere lønninger. Så kom turen til Ceylon, det framtidige Sri Lanka. Britenes nyutnevnte statssekretær for koloniene, Malcolm MacDonald, fikk i oppgave å utarbeide retningslinjer for bruk av tåregass. Til rådighet hadde han en liste over steder hvor våpenet hadde vist sin nytte: i Tyskland mot streikende i Hamburg i 1933, i Østerrike mot kommunistene i 1929, i Italia hvor det var del av grunnutrustningen til ordensstyrkene, og i Frankrike hvor det allerede var blitt vanlig.
På denne tiden ble tåregass myndighetenes foretrukne middel for å stilne krav om endring. Gassens både fysiske (spre folkemengder) og psykologiske (demoraliserende) virkning syntes ideell for å demme opp motstand mot upopulær politikk. Ettersom man nå også fullt lovlig kunne gasse fredelige eller passive demonstranter, trengte myndighetene ikke lenger bekymre seg for ikke-voldelige protester. Tåregass var et allsidig våpen ikke bare mot demonstrasjoner, men også mot enhver form for sosial ulydighet.
Denne politiske funksjonen har vedvart fram til i dag. Mens folkeretten forbyr bruk av kjemiske våpen i krig, har ordensstyrkene aldri før hatt så frie tøyler til å bruke giftgass mot enkeltpersoner eller folkemengder. Politiet kan ha tåregass i beltet, mens soldater ikke har lov. Den nesten enstemmige aksepten av denne inkoherensen gir bransjen en lysende framtid – med løfter om enda mer tårer for demonstranter verden over.
Oversatt av redaksjonen.
Anna Feigenbaum er forsker ved University of Bournemouth. Forfatter av Tear Gas. From the Battlefields of World War I to the Streets of Today (Verso, London, 2017).
- 1«Tear gas or lethal gas? Bahrain’s death toll mounts to 34», Physicians for Human Rights, New York, 16. mars 2012.
- 2«Facts about riot control agents», Centers for Disease Control and Prevention, Atlanta, 21. mars 2013.
- 3Sitert i Gerard J. Fitzgerald, «Chemical warfare and medical response during World War I», American Journal of Public Health, nr. 98, Washington DC, april 2008.
- 4Jean-Pascal Zanders, «The road to Geneva», i Innocence Slaughtered. Gas and the Transformation of Warfare and Society, Uniform Press, London, 2016.
- 5Seth Wiard, «Chemical warfare munitions for law enforcement agencies», Journal of Criminal Law and Criminology, vol. 26, nr. 3, Chicago, høsten 1935.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
