Forholdet mellom Russland og Iran har aldri vært en dans på roser. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet delte det britiske imperiet og det russiske riket Iran inn i politiske og økonomiske innflytelsessfærer. Da tsarriket falt i 1917 og bolsjevikene kom til makten, ble det tent et håp i Teheran om at Moskva ikke lenger ville true Persias uavhengighet, ettersom bolsjevikene formelt forkastet tsarrikets imperialistiske arv.1 Vesten kalte landet Persia, mens tsarveldet brukte Iran fra 1800-tallet av.
På tross av at den senere sjahen Reza Pahlavi knuste den kortlivede sovjetrepublikken i provinsen Gilan, inngikk Iran og Sovjet-Russland 26. februar 1921 en avtale som la grunnlaget for det framtidige forholdet mellom de to landene. Sovjetmyndighetene kalte senere avtalen en av de første rettferdige og redelige avtalene mellom Iran og stormaktene. Alle konsesjonene og konvensjonene som knyttet Iran til tsarregimet, ble annullert. Russland overførte også alle russiske eiendommer og verdier i Iran til den iranske regjeringen, uten å kreve noe tilbake. Men avtalen innebar også at hvis iransk territorium ble brukt av en makt som truet Sovjetunionens sikkerhet, hadde sovjeterne rett til å invadere for å forsvare seg (artikkel 5 og 6).
Diskreditert parti
25. august 1941 angrep Sovjetunionen og Storbritannia Iran. Det offisielle påskuddet var at sjah Reza nektet å utvise tyske borgere. I virkeligheten fryktet de to landene at Iran ville gå inn i krigen på tysk side, og forsvarte sine interesser: oljefeltene til Anglo-Iranian Oil Company og den «persiske korridoren» som ble brukt til å sende amerikansk militærmateriell til Sovjetunionen. 16. september abdiserte sjah Reza og sønnen Mohammad Reza tok over. Han sluttet seg til de allierte og sikret dermed Iran en plass blant seierherrene etter andre verdenskrig.
Etter 1945 så Iran på Sovjetunionen som en større trussel enn Vesten. Den røde armé var blitt stående nord i landet og støttet de kortvarige folkerepublikkene Aserbajdsjan og Mahabad i iransk Kurdistan. I 1946 trakk de sovjetiske troppene seg ut av den anspente situasjonen, en av de første i den kalde krigen, i bytte mot en oljeavtale som det iranske parlamentet til slutt nektet å godkjenne.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Ikke bare ville Stalin spre kommunismen, han skjelte også til oljekildene nord i Iran.
For Stalin inngikk Iran i den sovjetiske innflytelsessfæren. Ikke bare ville han spre kommunismen der, han skjelte også til oljekildene nord i Iran. Kreml brukte alle midler for å tvinge sjahen til å følge sovjetiske interesser. Her var kommunistpartiet Tudeh spesielt nyttig. Det Kreml-allierte partiet ble med i regjeringskoalisjonen til nasjonalisten Muhammad Mossadegh i 1951, som førte en progressiv politikk og ble særlig kjent for nasjonaliseringen av oljeindustrien. I 1953 ble regjeringen kastet av sjahen og hæren i et statskupp støttet av Storbritannia og USA.
I årene etter undertrykte sjahen de militante kommunistene, og kastet dem ut av hæren og sikkerhetstjenestene. Den sovjetiske støtten var både en fordel og en ulempe for Tudeh. Partiet ble alvorlig diskreditert i iranernes øyne da Sovjet på 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet forsøkte å bruke det til å sikre sine interesser i den iranske oljesektoren. Dermed havnet Tudeh i konflikt med kravet om å nasjonalisere oljeutvinningen, som partiet alltid hadde gått inn for.
En test for forholdet
Irans tilslutning til Bagdadpakten, en antisovjetisk forsvarsavtale inngått i 1955 mellom Tyrkia og Irak etter påtrykk fra Storbritannia og USA, hindret ikke stadig tettere økonomiske forbindelser mellom Iran og Sovjetunionen. På 1960- og 1970-tallet var Sovjetunionen med på over seksti større prosjekter i Iran, og ble også en av landets første gasskunder.
Den iranske revolusjonen i 1978-1979 ble en viktig test for forholdet mellom Sovjetunionen og Iran. Kreml forsøkte helt fra starten å holde fast på dialogen, selv om det iranske lederskapet av ideologiske grunner ville begrense det sovjetiske nærværet. I 1980 hoppet KGB-offiseren Vladimir Kositsjkin av og navnga sovjetiske agenter blant medlemmene i Tudeh. Det ga Den islamske republikken en anledning til å gå enda hardere til verks mot kommunistene.
Selv om Sovjetunionen leverte våpen til Saddam Hussein, voktet sovjeterne seg for å velge side i krigen mellom Iran og Irak. Og på tross av undertrykkelsen mot de iranske kommunistene og myndighetenes kritikk av sovjeternes krigføring i Afghanistan, ville Sovjetunionen bedre forholdet til Iran, som var svekket av krigen og isolert internasjonalt. Dermed lot Kreml Iran få tilgang til verdensmarkedene via sitt territorium. Sovjetunionens sammenbrudd og den økonomiske krisen som fulgte, begrenset imidlertid rekkevidden til de fleste avtalene Sovjetunionen inngikk med Iran på slutten av 80-tallet.
Russisk balansegang
Fra 1991 til 2012 var forholdet mellom Russland og Iran ustabilt og uforutsigbart. Perioder med politisk dialog ble avløst av lange pauser der de beskyldte hverandre for ikke å overholde tidligere forpliktelser og avtaler, spesielt om grensene i Kaspihavet. For Kreml hadde de russiske interessene i Iran bare en underordnet rolle. Iran representerte framfor alt et ekstra virkemiddel overfor USA. Det var grunnen til at Russland begynte å samarbeide igjen (spesielt i kraftsektoren) mellom 2006 og 2009, da forholdet til Washington var på sitt mest anspente.
Idyllen varte ikke lenge. Den tok brått slutt med Obama-administrasjonens initiativ til å nullstille USAs forhold til Russland. Tilnærmingen mellom Washington og Kreml forklarer delvis hvorfor Russland støttet Sikkerhetsrådets resolusjon 1921 i 2010, som åpnet for nye sanksjoner mot Iran for å tvinge landet til å stanse sin urananrikning. Nullstillingen forklarer også hvorfor daværende president Dimitrij Medvedev stanset leveransen av luftvernmissilet S300 til Iran og i praksis innførte sanksjoner mot landet.
Fram til 2012 var Russland for en diplomatisk løsning på det iranske atomspørsmålet, for å unngå et nytt område med konflikter og uro langs grensen sin. Samtidig var den russiske regjeringen sterkt imot at Iran skulle skaffe seg atomvåpen, fordi de mente det ville endre maktbalansen i regionen i Russlands disfavør. De antok at et Iran med atomvåpen ville føre en mer aggressiv og uavhengig politikk i Kaukasus og Sentral-Asia, og oppildne de andre regimene i Midtøsten til å skaffe seg atomvåpen. Slik sett kunne den russiske posisjonen i atomspørsmålet verken kalles pro-iransk eller pro-vestlig, for Kreml har alltid søkt en viss balanse mellom USA, Europa og Israel på den ene siden og Den islamske republikken på den andre.
Atomavtale og avspenning
I 2012 kom det likevel en vending, da Russland plutselig bestemte seg for å inngå et mer varig partnerskap med Iran, og sette en strek over tidligere kuvendinger. Russland hadde fått ambisjoner om å bli en sentral aktør i Midtøsten igjen, samtidig som den russiske ledelsen også ville gi sitt politiske og økonomiske diplomati flere bein å stå på, etter at det siden 1991 hadde vært for vestvendt i deres øyne.
Siden 2012 har russerne derfor jobbet for en dialog mellom Iran og Vesten i atomspørsmålet. Det var de gjentatte forslagene til utenriksminister Sergej Lavrov, i februar og juni 2012, som åpnet veien for forhandlingene som i juli 2015 endte med atomavtalen Joint Comprehensive Plan of Action (JCPDA) mellom Iran og P5+1 (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia, USA og Tyskland) og en delvis oppheving av sanksjonene.
Militærengasjementet i Syria er nå den viktigste faktoren som forener Russland og Iran.
For Kreml sikret avtalen en avspenning i utkanten av det postsovjetiske området. Den progressive tilbakeføringen av Iran i verdenssamfunnet gjorde at Russland kunne samarbeide mer aktivt med iranske myndigheter i regionale spørsmål (Syria, Kaspihavet, Kaukasus, Sentral-Asia) uten å bli beskyldt for kontroversielle allianser.
Russland håpet dessuten at atomavtalen ville fjerne sanksjonene som har stukket kjepper i hjulene for russernes økonomiske ambisjoner i Iran. Avtalen åpnet opp for bygging av seks sivile atomkraftverk og gjennomføring av flere våpenkontrakter, inkludert S300-avtalen. I de åtte årene forut for atomavtalen hadde de russiske selskapene ikke gjort noen framskritt i Iran, til tross for at deres europeiske konkurrenter hadde trukket seg ut.
Naturlig begrensning
Det russiske militærengasjementet i Syria siden høsten 2015 er nå den viktigste faktoren som forener Russland og Iran. For de iranske lederne er engasjementet garantien de har ventet på i et tiår: et solid politisk og militært fundament for å utvikle forholdet mellom de to landene. Det er likevel for tidlig å snakke om en fullstendig russisk-iransk allianse i Syria eller andre steder. Hittil har koordineringen mellom de to i Syria vært heller sporadisk. I de fleste tilfellene har de fulgt sin egen strategi, selv om målene er identiske.
Det russiske diplomatiet i Midtøsten er fortsatt basert på ideen om balanse mellom landene i regionen, så lenge disse er villige til å forhandle med Kreml. På tross av dagens uroligheter har Kreml så langt gjort det ganske bra. Russerne har klart å bevare kontakten med både Israel, Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia. En full allianse med Iran er derfor uoppnåelig for russerne, ettersom det ville ramme balansestrategien. Selv om Russland og Iran er enige i flere saker, gjelder det ikke alle, for eksempel i synet på Kaspihavets juridiske status. Dessuten virker det som Russland er villig til å akseptere et Syria uten Assad, mens Iran helst vil beholde ham ved makten.
Den internasjonale konteksten har fått Russland og Iran til å nærme seg hverandre, men deres ulike ambisjoner og interesser gjør at en tettere allianse kan forstyrre deres forhold til andre land. Samarbeidet synes derfor for tiden å være så tett som det kan bli.
Oversatt av Lasse H. Takle
Nikolai Kožhanov er førsteamanuensis i Midtøstens politiske økonomi ved Det europeiske universitetet i St. Petersburg og forsker tilknyttet Russland-Eurasia-programmet ved Royal Institute of International Affairs, Chatham House.
- 1Vesten kalte landet Persia, mens tsarveldet brukte Iran fra 1800-tallet av.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
