Europa etter overgangen

Det dreier seg om kjærlighet, liv og død, men ikke bare det. Demografenes tall og begreper – ekteskapsstatistikk, fruktbarhet, fødselstall, dødelighet – viser at Europa har gått inn i en ny tidsalder. Kontinentets folketall har ikke steget siden 1993 og vil om noen år begynne å krype sakte nedover, slik tilfellet allerede er i et flertall av landene.¹

Det historiske vendepunktet inntraff i 1989 med Berlinmurens fall. Symbolet på gjenforeningen av kontinentet markerer i retrospekt startpunktet for nye splittelser, spesielt i fordelingen av arbeid og rikdom. Splittelsene har medført en mer gjennomtrengende og varig demografisk omveltning i Sentral- og Øst-Europa enn den Vest-Europa opplevde etter første verdenskrig.

Fra 1950- og fram til og med 1970-tallet var utviklingen mer eller mindre lik i de to store geopolitiske systemene. Overalt sank dødeligheten og ble i stor grad forbipassert av fødselstallene, samtidig som forventet levealder steg. Med 30 millioner færre innbyggere i 1989, mot 60 millioner i 1950, tok befolkningen i øst sakte igjen befolkningen i vest.²

På tretti år har Romania mistet 3,2 millioner innbyggere, det vil si 14 prosent av befolkningen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Så ble landskapet snudd fullstendig på hodet. Ikke bare fordi den demografiske overgangen – når fødsels- og dødstallene går fra å være høye til å bli lave – var fullført, men mest på grunn av den økonomiske og sosiale overgangen i øst. Det blir tydelig hvis vi sammenligner befolkningsutviklingen i Frankrike og Ukraina (se graf på neste side). Inntil 1989 vokste folketallet i de to landene likt, men etter Berlinmurens fall har Frankrike fått ni millioner ekstra innbyggere, mens Ukraina har mistet tilsvarende.

Tre demografiske historier

Ser vi nærmere på utviklingen de tretti siste årene avtegner det seg tre nokså distinkte grupper. I nordvest (Norden, De britiske øyer, Benelux, Sveits og Frankrike) har det vært både fødselsoverskudd, flere fødsler enn dødsfall, og innvandringsoverskudd – flere flytter inn enn ut. Dermed har folketallet økt med minst ti prosent siden 1989. På tross av fruktbarhetstall over snittet i Europa, eldes befolkningen også i disse landene, mye på grunn av de store årskullene mellom 1945 og 1965, samt økt levealder.

I den andre gruppa (de tysktalende landene og Sør-Europa) er den naturlige tilveksten rundt null eller negativ, men blir kompensert med et innvandringsoverskudd. Fruktbarhetstallene har falt siden slutten av 1960-tallet i Tyskland, og siden begynnelsen av 1970-tallet i Italia og Østerrike, til 1,4–1,5 barn per kvinne – under reproduksjonsnivået for at folketallet skal holde seg oppe (2,1). Tyskland har unngått avfolkning med en massiv import av fremmedarbeidere, spesielt fra nabolandene. Innvandringsoverskuddet etter 1987 er på hele ti millioner mennesker.

Spania, Portugal og Hellas opplevde på begynnelsen av 80-tallet samme fall i fruktbarhetstallene, og stor innvandring på 90-tallet. Seks millioner flere mennesker har flyttet til Spania enn fra. Disse har for det meste kommet fra Marokko, Latin-Amerika og Sentral-Europa, for ikke å snakke om britiske, tyske og skandinaviske pensjonister, eller utflyttere som vender hjem.

Disse tre landene, som var diktaturer til midten av 70-tallet, hang lenge etter Sentral- og Øst-Europa på flere indikatorer (spedbarnsdødelighet, forventet levealder), men har siden forbigått dem stort. Fram til slutten av 80-tallet var utvandring vanlig her, så kom det en sterk innvandring, men etter finanskrisen i 2008 har deler av ungdommen på ny søkt seg til utlandet på jakt etter jobber, og snart vil disse landene også oppleve en rask aldring av befolkningen.

Økt dødelighet etter murens fall

Den tredje gruppa omfatter mer eller mindre hele Sentral- og Øst-Europa, med unntak av Russland med sine mange særegenheter. Regionen har lenge hatt betydelige fødselsunderskudd og like store innvandringsunderskudd. Som en lokal vits sier: «Det verste med kommunismen, var slutten på kommunismen.»

På tretti år har Romania mistet 3,2 millioner innbyggere, det vil si 14 prosent av befolkningen landet hadde i 1987. Nedgangen har vært enda mer intens hos naboene: 16,9 prosent i Moldova, 18 prosent i Ukraina, 19,9 prosent i Bosnia, 20,8 prosent i Bulgaria og Litauen, og hele 25,3 prosent i Latvia.

De høyeste fødselstallene finner vi i landene hvor kvinnene er mest yrkesaktive.

Regionen var samlet sett litt mer fruktbar enn Vest-Europa før 1989, men opplevde en høyere dødelighet og utflating av forventet levealder på 70- og 80-tallet. Helsevesenene her var effektive mot infeksjonssykdommer, men dårlig rustet mot hjerte- og karsykdommer og kreft. Da avstanden mellom øst og vest vokste på 70-tallet, sluttet sovjetmyndighetene like godt å offentliggjøre visse tall.

Etter Berlinmurens fall og innføringen av en hemningsløs kapitalisme, økte dødeligheten, spesielt hos menn, mens fruktbarhetstallene styrtet nedover. I Øst-Tyskland, for bare å nevne noen eksempler, doblet tilfellene av skrumplever seg på tre år, i likhet med veiulykkene på 90-tallet, mens antall barn per kvinne ble halvert. I stedet for å nærme seg Vest-Europa, gikk flere indikatorer, blant annet forventet levealder, i motsatt retning.

Utvandringen skiller Sentral- og Øst-Europa fra resten av kontinentet, og det har ofte vært de yngste, mest utdannede og foretaksomme som har dratt. Med en ny frihet til å reise og flytte, har mange sett det som en måte å komme seg bort fra et nært forestående sosialt fall eller fattigdom.

Balkan under snittet

Sosial dumping er fortsatt en grunn til at sentral- og østeuropeerne utvandrer. Lønningene kan være knapt en tredjedel av det man får for samme arbeid på den andre siden av grensen, slik som mellom Bratislava og Wien. Utvandringen her er større enn i Afrika, med et innvandringsunderskudd i alle landene på over ti prosent av befolkningstallet i 1987: 16 prosent i Latvia, 17,1 prosent i Moldova og 17,8 prosent i Litauen. Landene synes å ha havnet i en nedadgående spiral på grunn av EUs arbeidsmarkedspolitikk og atferden til de store utenlandske selskapene i disse landene, samtidig som de ikke har vært særlig villige til å åpne opp for innvandring.

Slovenia er et unntak med en demografisk utvikling som ligner på den i gruppe to, mye fordi landet nektet å gå med på sjokkterapien og heller innførte markedsøkonomi mer gradvis. Det samme er delvis tilfellet for Tsjekkia, som i 1992 brøt med lønnsrestriksjonene de vestlige ekspertene dikterte, og skapte et slitesterkt fundament av små og mellomstore bedrifter.

Noen land på Balkan (Albania, Bosnia-Hercegovina, Makedonia, Montenegro og Kosovo) har også hatt et fødselsoverskudd, men samtidig et ekstremt innvandringsunderskudd (-37,6 prosent for Albania). Disse landene kan snart bli med i den tredje gruppa, hvis fruktbarhetstallene fortsetter å følge samme kurve som nå har plassert dem under det europeiske snittet.

Viktig sosialpolitikk

Mangel på arbeidskraft, flere pensjonister og pleietrengende, samt andre utfordringer knyttet til en aldrende befolkning vil ramme alle landene på kontinentet, selv om en lavere levealder forsinker utviklingen i Øst-Europa. De tre gruppene er likevel i svært forskjellige situasjoner. Muligheten til å svare på utfordringene er på ingen måte den samme, når for eksempel snittinntekten til en moldover ifølge Verdensbanken er knapt en trettiendedel av snittinntekten til en luxemburger.

Jakten på en bedre balanse mellom generasjonene krever en endring i synet på familien og kvinnenes plass i samfunnet. De høyeste fødselstallene finner vi i landene hvor det er flest fødsler utenfor ekteskapet og hvor kvinnene er mest yrkesaktive (nordvest). Som demografen Alain Monnier påpeker, har Skandinavia «et sett med ordninger som gir kvinner med barn mulighet til å arbeide, et omfattende sosialt sikkerhetsnett som gjør at man rolig kan planlegge å stifte familie, og ikke minst en mer likestilt forståelse av forholdet mellom kvinner og menn».³ Og mennene har en avgjørende rolle, for fruktbarhetstallene vil forbli lave så lenge de ikke tar sin del av ansvaret (barnepass, foreldrepermisjon, husarbeid), spesielt i Sør-Europa.

Politikk som utelukkende retter seg mot å få kvinner til å føde flere barn, for eksempel den som ble innført i Øst-Tyskland i 1976 eller i Sverige på 80-tallet, kan virke, men sjelden over tid. Det avgjørende er en sosialpolitikk som gjør det mulig for foreldre å få så mange barn de vil, slik en gruppe franske demografer slår fast: «Den politikken som har innvirkning på pars beslutninger, er den som over tid bidrar til et godt samfunnsklima for familier og som sikrer en helhetlig og kontinuerlig støtte gjennom hele barndommen.»⁴

Europeerne i 2050

Geopolitisk sett er folketallet ikke helt uten betydning. Den franske revolusjonen ville ikke skapt så stort ekko om Frankrike ikke hadde vært Vestens mest folkerike land på den tiden. Med 28 millioner innbyggere⁵ hadde Frankrike i 1789 tre ganger flere innbyggere enn England og Wales (åtte millioner totalt), praktisk talt like mye som Det russiske riket og Nord- og Sør-Amerika til sammen. På samme tid hadde Kina over en tredjedel av verdens befolkning, seks ganger mer enn Frankrike, men likevel en begrenset innflytelse i Asia.⁶ I to århundrer har Kinas relative demografiske tyngde i verden halvert seg, men ikke landets geopolitiske innflytelse.

Napoleonskrigene, den industrielle revolusjon og flukten fra landsbygda gjorde at franskmennene ble de første i Europa som opplevde redusert fruktbarhet. I så stor grad at på tross av lav utvandring hadde Frankrike bare kontinentets femte største befolkning i 1950, med fire millioner innbyggere færre enn Italia. I dag spår de såkalte deklinistene at Frankrike er på vei nedover. Forgjengerne deres, Michel Debré og Pierre Chaunu, spådde på 1970-tallet en «hvit pest», et «samfunn uten barn». Men Frankrike er nå blitt kontinentets tredje største land med 67 millioner innbyggere, og kan ta igjen Tyskland om 25 år.⁷

Innen 2050 vil bare hver trettende jordboer bo i Europa. Men det er best å være forsiktig med spådommene, for hvem forutså vel Berlinmurens fall?

Oversatt av redaksjonen

Philippe Descamps er sjefredaktør, franske Le Monde diplomatique.

1
Toppunktet er litt senere hvis vi bare tar med EU-landene. Med mindre annet er oppgitt, er all data her hentet fra det franske Institut national d’études démographiques (INED).
2
Den europeiske delen av Sovjetunionen: Albania, Bulgaria, Jugoslavia, Polen, Romania, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland.
3
Alain Monnier, Démographie contemporaine de l’Europe. Évolutions, tendances, défis, Armand Colin, Paris, 2006.
4
Alexandre Avdeev (red.), «Population et tendances démographiques des pays européens (1980-2010)», Population, vol. 66, INED, Paris, 2011.
5
«La population de la France en 1989 et 1789», Population & Sociétés, nr. 233, INED, mars 1989.
6
Jean-Claude Casanova og Béatrice Dedinger, «L’Europe de 1800 à 2055», Commentaire, nr. 161, Paris, vår 2018.
7
FNs framskrivninger for verdens befolkning, 2018.