Frykten for å forsvinne

«Hvordan kan det ha seg at vi fortsatt er her etter tusen år? Kanskje fordi vi alltid har visst at eksistensen vår har en mening hinsides oss selv. Vi har alltid visst at det finnes en kultur her, en ånd og en sjel som i århundrer har løftet våre hjerter. Vi har en forenende idé: Vi har vår nasjonale selvrespekt», sa Viktor Orbán til flere titusen tilhengere på nasjonaldagen 15. mars.

Den ungarske statsministeren langet ut mot «globalistkreftene» og kom med profetier om at Vest-Europa vil forsvinne. Han ba også den utvandrede ungdommen om å forsvare et fedreland truet av innvandrere: «Vi har rett til å eksistere. […] Hvis demningen sprekker, vil vannet strømme inn og den kulturelle okkupasjonen vil bli irreversibel.»

Nasjonaldagen som feirer 1848-revolusjonen er et årlig høydepunkt i Ungarns politiske liv. Tre uker før valget til nasjonalforsamling 8. april, framsto regjeringslederen skremmende radikal. Men talen gjentok en gammel frykt for å forsvinne som nasjon. Helt siden Trianon-traktaten i 1920 og oppdelingen av kongedømmet Ungarn, har høyresiden snakket om at «madjarskheten» (magyarság) er truet på hele Den ungarske slette på grunn av en turbulent historie og en sterk følelse av språklig og kulturell isolasjon.¹

Denne retorikken har lenge gitt grobunn for en demografisk nasjonalisme basert på tre elementer: «samling av nasjonen» også utenfor grensene som Ungarn ble påtvunget etter første verdenskrig, vektlegging av den tradisjonelle familien med aktiv politikk for å snu en langvarig nedgang i fødselstallene, og en paranoid holdning til «de andre», uansett om det dreier seg om minoritetene i landet (rom, jøder) eller ikke-europeiske innvandrere.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Stemmesanking utenlands

Ideen om å samle alle ungarsktalende vokste fram i mellomkrigstiden og drev regent Miklós Horthy i armene på Nazi-Tyskland. Kommunistregimet etter andre verdenskrig fortrengte «madjarspørsmålet», men det kom tilbake for fullt etter østblokkens sammenbrudd. 2. juni 1990 erklærte landets nye regjeringsleder, konservative József Antall, at han «i følelse og ånd ville være statsminister for femten millioner ungarere» (Ungarn hadde da bare ti millioner innbyggere).

Dette kraftige signalet til de fem millioner ungarsktalende utenfor landet ble ytterligere forsterket da det liberalkonservative Fidesz kom til makten i 1998. Partileder Orbán framstilte seg som ungarernes beskytter i Serbia under Kosovo-konflikten i 1999. I 2004, da partiet var i opposisjon, støttet det et forslag om å gi dobbelt statsborgerskap til ungarsktalende i Romania, Slovakia, Serbia, Ukraina, Østerrike og Slovenia. Men folkeavstemningen, holdt på initiativ fra Ungarernes verdensføderasjon, ble erklært ugyldig på grunn av lav deltakelse.

Etter åtte år med en sosialliberal koalisjon kom Orbán til makten igjen i mai 2010. Han fikk umiddelbart vedtatt – i en nasjonalforsamling hvor han hadde to tredjedelers flertall – en forenklet prosedyre for å gi statsborgerskap til ungarsktalende i utlandet. Det var en umiddelbar suksess i Romania og Serbia (to land som også gir pass til sine minoriteter i utlandet), og i Ukraina.

På sju år delte Ungarn ut over en million statsborgerskap. For Fidesz var det to fluer i ett smekk: Det økte både antallet statsborgere og partiets velgermasse.² I valget til nasjonalforsamling 8. april var 378 000 ungarere i utlandet registrert som velgere. 225 000 av disse deltok, og 96 prosent stemte på Fidesz.

Færre fødsler enn dødsfall

Utdelingen av statsborgerskap har likevel hatt liten innvirkning på et raskt synkende folketall. Siden toppunktet på 10,7 millioner innbyggere i 1980 har Ungarn mistet innbyggere kontinuerlig, og talte under 9,8 millioner i 2017. Ifølge FNs medianframskrivning vil de være færre enn åtte millioner i 2060.³ I september 2010, fire måneder før Fidesz kom til makten, markerte Nasjonalforeningen for barnerike familier innbyggertallets fall under symbolske ti millioner med en gigantisk nedtelling på en stor ferdselsåre i sentrum av Budapest.

I 2010 viet Fidesz familien en framtredende plass i valgkampen: «Ungarns og Europas intellektuelle og mentale helse avhenger av vår evne til å gjenopprette og bevare familienes helse både i vårt fedreland og i et felles Europa. […] Vi må forlate det snevre synet på familie og morskap som noe utelukkende personlig», slo Fidesz fast i sitt «Program for nasjonalt samarbeid».⁴Programmet lovet ulike tiltak for å stimulere fødselstallene: redusere studielånet til studenter som får barn under studiene, gi pensjonspoeng etter antall barn, og gi utvidet stemmerett til barnerike familier. Ingen av disse har blitt gjennomført, i likhet med fanesaken å gi ti millioner forint (300 000 kroner) til boligkjøp for par som hadde tre barn eller forpliktet seg til å få det de ti neste årene.

Fruktbarhetstallet falt til under to barn per kvinne på begynnelsen av 1980-tallet. Senere sank det til knappe 1,3 barn under de økonomiske og sosiale krisene på 90- og 2000-tallet, da 1,5 millioner arbeidsplasser forsvant. De to siste årene har tallet steget litt, til 1,5 barn per kvinne. «Det skyldes delvis Orbáns budskap: ‘Lag barn.’ Vi vet at slike budskap virker», sier demografen Atilla Melegh ved Corvinus-universitetet i Budapest. «Men endringen skyldes mest at arbeidsmarkedet har bedret seg: Vi har nå nær 4,5 millioner arbeidstakere, mot bare 3,8 millioner i 2010.» Det er likevel fortsatt flere dødsfall enn fødsler, mye fordi det er færre kvinner i fruktbar alder.

Et utvandringsland

Innvandring braste første gang inn i den offentlige debatten på begynnelsen av 2000-tallet. Den gang handlet det om å knytte tettere bånd mellom «moderlandet» og ungarerne «utenfor grensene». For å hindre at folkeavstemningen i 2004 skulle ende med statsborgerskap til alle ungarsktalende, skremte de sosialliberale ved makten med at landet kunne bli invadert av utenlandske arbeidere.

Jordskjelvet kom imidlertid først i 2015 da halvannen million flyktninger reiste gjennom Ungarn på vei til Tyskland. Med en fallende oppslutning bestemte Orbán seg for å utnytte situasjonen og framstille flyktningene som en ny fare for nasjonen. Det har ikke vært spesielt vanskelig for Orbán å fremme ideen om et Ungarn som kjemper alene for å overleve, med tanke på at landets nasjonalfortelling i stor grad handler om at det har vært okkupert av tartarer, osmaner og Sovjetunionen.⁵«Verden slik den har vært i årtusener, fundert på tradisjonelle verdier, er i ferd med å forsvinne. […] Før eller siden vil det føre til en invasjon. […] Denne nedgangen er knyttet til kjønnsteori og andre sivilisasjoners angrep mot vårt livsrom», sa nasjonalforsamlingens president, László Kövér, og bekreftet den ungarske høyresidens nasjonalistiske vending.⁶

Orbán har blitt et forbilde for store deler av ytre høyre i Europa, som varmt gratulerte ham med hans siste valgseier, og har tatt til seg retorikken om «den store utskiftningen» av befolkningen fra de franske «identitære» og Renaud Camus.⁷

Denne retorikken kommer samtidig med at Ungarn siden begynnelsen av tiåret har opplevd en massiv utvandring mot Vesten. Ifølge Eurostat bodde det 460 000 ungarske statsborgere i et annet EU-land 1. januar i år – og tallet omfatter bare ungarere som har registrert seg i vertslandene. Det er et stort problem for høyresiden ved makten, både på grunn av underskuddet på arbeidskraft dette skaper og de symbolske ringvirkningene av hjerneflukten. Ironisk nok blir Fidesz overbydd av det høyreradikale Jobbik som mener det store spørsmålet ikke handler om innvandring, men om hvor lenge utvandring fra Ungarn vil fortsette.

Tre dager etter Orbáns valgseier i april sa han at kampen mot befolkningsnedgangen ville være hans fremste prioritering for de kommende fire årene.

Oversatt av redaksjonen

Corentin Léotard er journalist, sjefredaktør for Courrier d’Europe centrale. Ludovic Lepeltier-Kutasi er doktor i geografi, ansvarlig redaktør for Courrier d’Europe centrale.

1
Anne-Marie Losonczy og András Zempléni, «Anthropologie de la ‘patrie’: le patriotisme hongrois», Terrain, nr. 17, Paris, oktober 1991.
2
Léotard Corentin, «La Hongrie a naturalisé un million de personnes en sept ans!», Le Courrier d’Europe centrale, 18. desember 2017.
3
Eurostat og Ungarns statistikkbyrå, Kirchberg (Luxembourg) og Budapest, 2017.
4
Nasjonalforsamlingens kontor, Budapest, 22. mai 2010.
5
Catherine Horel, «L’histoire en Hongrie aujourd’hui à travers l’interprétation du régime Horthy», Histoire@Politique, nr. 31, Paris, januar-april 2017.
6
Intervju på radiostasjonen InfoRádió, 15. desember 2015.
7
Ludovic Lepeltier-Kutasi, «Viktor Orbán et l’obsession du ‘grand remplacement’», Le Courrier d’Europe centrale, 29. juli 2016.