Mexicos ubestikkelige håp

Meksikanske journalister har innkalt presidentkandidatene til tv-debatt. Studioet, dressene, det nyklipte håret, de innøvde smilene, alt er det samme som i Tyskland, Frankrike eller USA. Helt til José Antonio Meade fra Det institusjonelle revolusjonsparti (PRI, høyre) begynner å rote bak talerstolen sin og henter fram en knapt lesbar plakat full av piler og navn som skal vise at motdebattanten Ricardo Anaya Cortés har beriket seg på ulovlig vis. Fortsatt smilende løfter Anaya fra koalisjonen mellom Nasjonalt handlingsparti (PAN, høyre) og Demokratisk revolusjonsparti (PRD, sentrum-venstre) opp en bunke papirer som han hevder beviser at Meade har drevet med svindel.

Så begynner også de tre andre kandidatene å bla gjennom papirene sine og be om ordet. Gjennom hele sendingen hagler det med beskyldninger om underslag, tilsynelatende uten at noen blir brakt ut av fatning. Temaet kandidatene skulle debattere var hva de vil gjøre for å bekjempe korrupsjon om de kom til makten.

Tømmer pinjataen

For meksikanske politikere framstår landet som en gigantisk pinjata, disse pappfigurene fylt med godter og leker som barna smadrer med stokker på bursdagsfester. Ved hvert valg blir den fylt på ny. Under den sittende presidenten, Enrique Peña Nieto (PRI), har skandaler ført 16 guvernører og tidligere guvernører for retten, og noen bak lås og slå. En av dem, Javier Duarte, underslo nesten tre milliarder dollar som guvernør i delstaten Veracruz. Korrupsjon på dette nivået er ikke lenger en hobby for skruppelløse politikere, men en egen sektor i økonomien. I 2015 anslo Verdensbanken at den bidro med ni prosent av Mexicos BNP, det vil si mer enn turistindustrien.¹

For noen har situasjonen sine fordeler. Etter å ha stelt godt med Iberdrola som president (2006–2012) sitter Felipe Calderón nå i styret til det spanske gasselskapet. I mars i fjor fryktet så mange meksikanske parlamentarikere å bli etterforsket for korrupsjon knyttet til det brasilianske selskapet Odebrecht, at de stemte mot å straffeforfølge statlige ledere som har beriket seg selv. For ikke lenge siden godkjente valgdomstolen presidentkandidaturet til guvernøren i delstaten Nuevo León, Jaime Heliódoro Rodríguez Calderón, selv om 58 prosent av de nødvendige underskriftene ble erklært falske. «Reglementet sier at det trengs nok underskrifter», forklarte en av dommerne. «Det sier ikke noe om at underskriftene må godkjennes» (El País, 12. april).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Skandaler har ført 16 guvernører og tidligere guvernører for retten, og noen bak lås og slå.

Ifølge enkelte beregninger bruker meksikanske husholdninger 14 prosent av inntektene sine på å betale korrupte statsansatte. For familier som lever på minsteinntekt er tallet 33 prosent.² Over en tredjedel av selskapene sier at de har gitt penger under bordet for å få et offentlig oppdrag. 36,7 prosent har gjort det for å bli koblet til vannettet (mot 15,8 prosent i snitt i Latin-Amerika og 8,5 prosent i Karibia).³ Noen tømmer pinjataen, mens andre fyller den.

Ingen illusjoner

Situasjonen forklarer hvorfor Andrés Manuel López Obrador («Amlo») fra venstrepartiet Morena gjør det så bra på meningsmålingene.⁴ Han har lenge vært kjent for sin kamp mot «mafiaen som har tatt over Mexico» – tittelen på en av hans mange bøker, utgitt i 2010. Standhaftigheten hans har forsikret folk om at det dreier seg om en genuin overbevisning.

Amlo fra venstrepartiet Morena har ikke gitt opp håpet og stiller til valg på ny.
Foto: Javier Garcia / Shutterstock.

Men er det meksikanerne som bestemmer Mexicos framtid? «Hver gang han har stilt til valg, har Amlo ledet på meningsmålingene», forteller historikeren Massimo Modonesi. «Likevel har systemets kandidat alltid vunnet.» Slik var det også før Amlo stilte for første gang.

I 1988 het trøbbelmakeren Cuauhtémoc Cárdenas, en utbryter fra regjeringspartiet PRI som mislikte partiets høyredreining. På valgkvelden lå han i tet da det plutselig annonseres at tellesystemet er gått i stykker. Når resultatet til slutt blir kunngjort, er Carlos Salinas de Gortari fra PRI vinneren. I 1994 truer PRI-kandidaten Luis Colosio Murrieta med å bryte med forgjengerens politiske linje og blir myrdet under valgkampen. I 2000 utfordres ikke systemet. Etter 71 år med PRI-styre skryter koalisjonen mellom PAN og De grønne (PVEM) av en «demokratisk overgang». De bytter ut en systemrepresentant med en annen: tidligere Coca-Cola-sjef Vicente Fox (PAN). I 2006 går Amlo i sin første valgkamp inn for å bryte med nyliberalismen, men storstilt valgjuks fratar ham seieren. I 2012 forsøker han på ny, men taktisk spill fra PRI og de store mediene fører Peña Nieto til presidentpalasset.

Amlo er klar over problemet. «Det er bare to måter å skape endring på: væpnet kamp eller valg», sa han under en tv-sending til mediekonsernet Milenio 21. mars. «Jeg tror det er mulig å endre Mexico på fredelig vis. […] Selv om det ikke er ærlig spill, kaster jeg meg ut i valgkampen. Det kan virke ulogisk, men jeg har ikke noe valg. […] Noen valg kan være vanskeligere enn væpnet kamp, fordi du står overfor en antidemokratisk og autoritær stat. Jeg har ingen illusjoner, jeg har allerede opplevd valgfusk. Men jeg har ikke gitt opp håpet.»

I Amlos favør

Tross den begrunnede pessimismen, kan håpet være berettiget. «Mexico gjennomgår en krise med ekstrem vold», sier sosiologen Mateo Crossa. «Den rammer selvsagt de fattigste, men har nå begynt å berøre borgerskapet også. De borgerlige er splittet. For første gang stiller de med flere kandidater, noe som er til Amlos fordel.»

Verken PAN eller PRI har klart å samle seg om én kandidat. I PAN har ikke Anaya overbevist kretsen til ekspresident Caldéron, dermed stiller hans kone, Margarita Ester Zavala Gómez del Campo, som uavhengig kandidat. I PRI har president Nietos nominasjon av den diskrediterte og korrupsjonsmistenkte Meade fått mange PRI-medlemmer til å gå over til Morena, Amlos parti.

På tross av uenighetene, og utskjellingene i tv-debatten i april, kan en valgallianse mellom PRI og PAN ikke utelukkes. Men Crossa nevner en annen faktor som går i Amlos favør: «Mexico har aldri før lidd så mye under diskrediterte politikere og korrupsjon. Det kan ikke vare. Og Amlo har noe som eliten lengter etter: legitimitet.» I avisen El Sol de México skriver Valeriano Suarez, visedirektør i en av de største arbeidsgiverorganisasjonene, Coparmex: «Eksemplet med en president som er fast bestemt på å vise at han er ubestikkelig, vil være en ideell måte å igangsette en endring av det systemet som styrer vår politiske verden og dens forgreininger i privat sektor.»

Diskreditert populist

Men å stemme på en venstrekandidat er et stort steg for mange velgere. López Obrador synes å ha bestemt seg for å lokke dem over med løfter om moderasjon. Hans favorittslagord, «Kjærlighet og fred», er det samme som Luiz Inácio «Lula» da Silva brukte for å berolige de brasilianske elitene i 2002. «På grunn av alvoret i situasjonen og dybden på krisen, foreslår vi en slags våpenhvile […] for at alt skal bli som det er,» sa han i tv-sendingen til Milenio. Det gjorde mediekonsernets kommentator Jesús Silva Herzog entusiastisk: «Jeg har inntrykk av at du har inntatt en klart konservativ linje, og at du er stolt av det.»

Amlo er fortsatt den eneste kandidaten som vil gjøre Mexico selvforsynt med mat, røske opp i de sosiale årsakene til volden, som kritiserer lave lønninger og lover å bedre tilgangen til universitetene. Samtidig har han beroliget de konservative velgerne ved å alliere seg med det evangeliske høyrepartiet Partido Encuentro Social (PES), som er imot abort, i likhet med en stor del av befolkningen og de fleste partiene.⁵ Han har forført hæren med løfter om å ikke endre sikkerhetsloven vedtatt i desember i fjor, som gir hæren en så utvidet politimyndighet at FN og menneskerettsorganisasjoner har uttrykt stor bekymring.⁶ Amlos program har også sjarmert mange i næringslivet, som nå mener som Financial Times at han «ikke vil være så farlig som mange tror» (28. januar).

Likevel mislikes han av mange arbeidsgivere, som er vant med å få alt som de vil. «Paradoksalt nok er Morena den beste løsningen for næringslivet», mente partileder Martí Batres i avisen El Universal 6. mars i fjor i et forsøk på å berolige dem. Han listet også opp fra programmet: «få slutt på utpressing og bestikkelser, som hemmer næringslivet», «ingen skatteøkninger», «bevare den makroøkonomiske balansen» og «opprette økonomiske frisoner for å oppmuntre til private investeringer».

«Ingen konfiskeringer, ingen ekspropriasjoner, ingen nasjonaliseringer. Ingen korrupsjon. Ingen problemer», sa Amlo på årsmøtet til landets største banker.⁷ Likevel står han for langt til venstre for mange bedriftsledere, som forsøker å diskreditere ham ved å sammenligne ham med en annen «populist»: USAs president Donald Trump som meksikanerne hater.

«Be dem dra til helvete»

Fra venstre kommer motsatt kritikk: «Morena, høyre forkledd som venstre», hevder en karikatur som sirkulerer på sosiale medier. Noen vil ha en ny Hugo Chávez, noe Amlo åpenbart ikke er. Mexico anno 2018 ligner heller ikke på Venezuela midt på 2000-tallet, da råvareprisene føyk til himmels. Hvis Amlo blir valgt, vil han få ansvaret for en svekket stat. I deler av landet utfordrer militser og narkokarteller statens voldsmonopol. USAs hær og etterretningstjenester bistår, finansierer og tidvis kontrollerer Mexicos egne sikkerhetstjenester. Statsapparatet, valgene og skattemyndighetene er fullstendig diskreditert. Siden 1980-tallet har økonomien blitt omstrukturert for å skaffe billig arbeidskraft til amerikanske selskaper. Med eller uten en Chavez, er det politiske handlingsrommet temmelig begrenset.

«Forestill dere at vi vinner», sa forfatter Paco Ignacio Taibo II til partimedlemmene. «Kongressen vil være imot oss, ettersom vi vil være i mindretall der, med maks 35 prosent av setene. De fleste guvernørene vil være fra PRI og PAN, eller enda verre, fra PRD. […] Så, dagen etter at han har tiltrådt, sitter Andrés Manuel i Los Pinos [presidentboligen]. Noen store arbeidsgivere kommer og sier til ham: ‘Pass på, Andrés, for fortsetter du slik, flytter vi bedriftene våre til Costa Rica.’ Den dagen, på det tidspunktet, må vi være to eller tre millioner ute i gatene som roper: ‘Hvis de presser deg, Andrés, eksproprier dem. Be dem dra til helvete!’ […] Disse folkene kan legge et enormt press på en leder, om han er aldri så radikal, kompetent og ærlig. Vi trenger en sosial bevegelse som kan presse på for endring.»⁸

Morena kan mobilisere. Partiet har blitt omhyggelig bygd opp for å adlyde lederen. Vil han oppfordre aktivistene sine til å utfordre systemet hvis han kommer til makten?

Oversatt av Lasse H. Takle

Renaud Lambert er redaksjonssjef i franske Le Monde diplomatique.

1
«Corrupción representa 9 % del PIB: Banco Mundial», El Financiero, Mexico, 5. november 2015.
2
«La corrupción costó 1.600 mdp a las empresas en 2016: INEGI; 65% de las mordidas son para trámites», 3. juli 2017.
3
«Business environment in Mexico», Enterprise Surveys, Verdensbanken, Washington DC, 2010.
4
41,2 prosent sier de vil stemme på López Obrador, mot 28,2 prosent for Anaya og 21,9 prosent for Meade, ifølge en meningsmåling publisert av El País, Madrid, 31. mars 2018.
5
Lovgivningen varierer fra delstat til delstat: Noen tillater abort under visse omstendigheter, mens det er straffbart i andre.
6
Paulina Villegas, «Missing Mexican’s case shines light on military’s role in drug war», New York Times, 30. april 2019.
7
Sitert i Jude Webber, «Mexico leftist Amlo vows no nationalisation, no expropriations», Financial Times, London, 9. mars 2018.
8
«Deben expropiarse las empresas que no cooperen con AMLO: Paco Ignacio Taibo II», 28. april 2018, sdpnoticias.com.