Donald Trump bygde sin eiendomskarriere på at alt kan reforhandles. Når et bygg var ferdig, hevdet han at arbeidet var elendig utført, eller fant et annet påskudd for å ikke betale det han skyldte. Så kom han med nye betingelser overfor entreprenørene, for eksempel: «Jeg vil betale, men ikke mer enn 75 prosent av det vi ble enige om.» De som nektet hadde ikke annet valg enn å ta saken til retten, en kostbar og usikker affære overfor Trumps nådeløse advokater. I Trump: Think Like a Billionaire (2004) råder Trump leserne til å «alltid bestride fakturaer». Hans rykte som dårlig betaler var så godt kjent at mange leverandører og banker nektet å gjøre forretninger med ham.1 Alexandra Berzon, «Donald Trump’s business plan left a trail of unpaid bills», The Wall Street Journal, New York, 9. juni 2016.
Den framtidige presidenten forsto tidlig at trusler om søksmål virket avskrekkende. Han antas å ha vært involvert i over 3500 rettssaker som saksøker og saksøkt. I Think Big and Kick Ass: In Business and Life (2007) gjentar han til stadighet «knus motstanderen og ta profitten». Han ler av bankene som har mistet pengene de lånte ham: «Det er bankens problem, ikke mitt. Faktisk sa jeg til en bank at de ikke burde ha lånt meg pengene.»
Deutsche Bank, den eneste større finansinstitusjonen som fortsatt handler med Trump-konsernet, hadde en betegnende opplevelse i 2008. Da finanskrisen var på sitt verste tok banken Trump til retten for utestående gjeld på 40 millioner dollar. Trump gikk til motangrep med et krav om beskjedne tre milliarder dollar, med den begrunnelse at han hadde fått likviditetsproblemer av finanskrisen, som Deutsche Bank hadde bidratt til. Banken ga ham en betalingsutsettelse på fem år.2 Richard Cohen, «Why Trump’s handling of a Deutsche Bank loan is so foreboding», The Washington Post, 19. juli 2017.
Amerikansk vrangvilje
I mangel av politisk erfaring lovet Trump å bruke sitt talent som «historiens beste forhandler» til å tjene amerikanske interesser. Han sa at så snart han var valgt ville han «rive istykker den horrible avtalen» om Irans atomprogram, i likhet med Parisavtalen mot klimaendringene. Det betydde lite for ham at det ville bryte med både internasjonal rett og de andre avtalepartene.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Trumps selverklærte nådegaver og fraværende kunnskap om historie og diplomati har funnet sammen i ønsket om å reversere alt forgjengeren gjorde. Han er opptatt av å bryte med konvensjoner, stolt over sine instinkter, og nøyer seg med å overføre praksisene han har perfeksjonert som eiendomsspekulant og tv-kjendis til internasjonal politikk.
Etter flere år med forhandlinger ble «Joint Comprehensive Plan of Action» signert i Wien 14. juli 2015 av Iran og de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd (USA, Russland, Kina, Frankrike og Storbritannia), samt Tyskland. Sikkerhetsrådet godkjente også avtalen enstemmig i resolusjon 2231. I avtalen går Iran med på å stanse sitt militære atomprogram og akseptere internasjonale kontroller fram til 2025, i bytte mot at sanksjonene Sikkerhetsrådet har innført mot Iran etter 1995 gradvis oppheves.
De forventede økonomiske ringvirkningene var en viktig del av avtalen. Irans handel med utlandet har økt betraktelig, men det har langt fra blitt den boomen man forventet, mye på grunn av at sanksjonene den amerikanske kongressen vedtok like etter den islamske revolusjonen i 1979 fortsatt er i kraft. For mange iranere er USA påfallende vrange: De amerikanske myndighetene har bevisst vært tvetydige i spørsmålet om transaksjoner i dollar for å skremme bort investorer og potensielle eksportører. For landene som eksporterer til Iran har framskrittene likevel ikke vært ubetydelige. For eksempel har Frankrikes eksport til Iran tredoblet seg, fra 500 millioner euro i året da avtalen ble inngått til 1,5 milliarder i fjor.3 Norges eksport økte fra 64 millioner til 149 millioner kroner.
Amerikansk lov utenfor USA
Iran kalles ofte «røverstat», men har overholdt avtalene til punkt og prikke. Det bekrefter Det internasjonale atomenergibyrået i likhet med flere amerikanske offentlige instanser. Det forklarer hvorfor Trump, som tiltrådte 20. januar i fjor, først trakk seg fra avtalen 8. mai i år. Både utenriksminister Rex Tillerson og nasjonal sikkerhetsrådgiver Herbert Raymond McMaster så at avtalen fungerte og ville ikke trekke ut USA. Det var først etter at de to var sparket og erstattet av haukene Mike Pompeo og John Bolton, at Trump fikk fritt spillerom.
Selv om ingen av de andre avtalelandene har fulgt etter USA, vil Trumps beslutning få alvorlige konsekvenser for forholdet til Europa, siden avtalebruddet vil gjeninnføre sanksjoner mot amerikanske og utenlandske selskaper som fortsetter å handle med Iran.
Spørsmålet om anvendelsen av amerikanske lover utenfor USA går tilbake til den kalde krigen. Etter at Polen innførte unntakstilstand 13. desember 1981, forbød president Ronald Reagan amerikanske selskaper å delta i byggingen av en gassledning fra Sibir til Europa. I juni 1982 utvidet han embargoen til datterselskapene deres og utenlandske selskaper som arbeidet under amerikansk lisens, med begrunnelsen at Sovjetunionen kunne få tilgang til amerikansk teknologi.
Store protester og mottiltak fra de europeiske landene tvang USA til å snu. For om USA kan anvende sine lover utenfor egne grenser, kan de europeiske landene blokkere dem ved å forby sine lands bedrifter å følge utenlandske lover.
Margaret Thatcher var urokkelig, på tross av at hun var Reagans nære allierte. Hun erklærte at britiske selskaper av prinsipielle grunner måtte følge kontraktene de hadde inngått. Hun trakk fram loven Protection of Trading Interests Act fra 1980 som forbyr dem å følge amerikanske påbud når nasjonale interesser står på spill.
I Frankrike gravde forsknings- og næringsminister Jean-Pierre Chevènement fram en bestemmelse Charles de Gaulle fastsatte i 1959 og beordret det franske datterselskapet til det amerikanske industrikonsernet Dresser om å overse instruksene fra morselskapet. USA ga til slutt etter og hevet sanksjonene i november 1982.
11. september-effekten
Etter den kalde krigen kom det stadig flere krav om at amerikanske lover skulle gjelde utenfor USA, begrunnet med at globaliseringen krevde felles regler. I 1996 alene vedtok USA to lover basert på dette prinsippet, en mot utenlandske selskaper som investerte på Cuba, og en mot selskaper som handlet med Iran og Libya. EU svarte nok en gang med å forby både fysiske og juridiske personer å underlegge seg administrative, juridiske eller rettslige bestemmelser fra en utenlandsk makt.
EU henvendte seg også til tvisteløsningsmekanismen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å bestride anvendelsen av disse lovene utenfor USA. EU-kommisjonen laget til og med en liste over amerikanske selskaper som kunne bli rammet av gjengjeldelsessanksjoner. Besluttsomheten førte fram og USA opphevet sanksjonsordningen for europeere. EU trakk så saken sin i WTO.
Senere kom 11. september-effekten. Global terrorisme syntes å forsvare verdensomspennende overvåkning av pengestrømmer. Patriot Act ga den amerikanske regjeringen større myndighet. Loven utvidet dermed også dollarens «urimelige privilegium», som Charles de Gaulle en gang kritiserte, nemlig at alle transaksjoner i dollar blir underlagt amerikansk lov, selv når de ikke går via amerikansk territorium.
Gjeninnfører sanksjoner
De amerikanske lovene og praksisene internasjonaliseres som en mellomting mellom diktat og kopiering. Enten det dreier seg om å slå ned på hvitvasking av penger, terrorfinansiering eller korrupsjon er lovene verden over i stor grad basert på de amerikanske.4 Se «L’internationalisation de la compliance à l’américaine», Audit, risques et contrôle, nr. 004, Paris, fjerde kvartal 2015. Og USA rettsforfølger og straffer ofte utenlandske organisasjoner og selskaper for overtredelser utenfor landegrensene. I juni 2014 ble den franske banken BNP Paribas dømt til å betale 8,9 milliarder dollar til det amerikanske finansdepartementet for å ha brutt USAs embargoer mot Cuba, Iran og Sudan.5 Se «USAs makt over bankene» og Jean-Michel Quatrepoint, «Lex Americana», Le Monde diplomatique, juli 2014 og januar 2017.
Flere europeiske selskaper har havnet i garnet til Foreign Corrupt Practices Act (FCPA), en lov fra 1977 som forbyr å smøre ledere i tredjeland for å få kontrakter. Flere selskaper har måttet betale store bøter, blant annet franske Alstom (722 millioner dollar i 2014) og tyske Siemens (800 millioner dollar i 2008). Det skal ikke mye til for at det amerikanske rettsvesenet mener seg kompetent: I BNP Paribas-saken foregikk de ulovlige transaksjonene i dollar. Å ha en bankkonto i USA eller selv å sende eller motta eposter via en server i landet er nok til å åpne for rettsforfølgelse.
Sanksjonene mot Iran markerer ikke desto mindre en ny utvikling. Samme dag som Trump trakk seg fra avtalen tvitret USAs nye ambassadør i Berlin, Richard Grenell, følgende ultimatum: «Tyske selskaper som handler med Iran må trekke seg ut umiddelbart!» Han har senere sagt at ordet ‘må’ her må forstås moralsk.
USAs nye utenriksminister Pompeo lover på sin side å gjøre livet surt for alle land som hjelper Iran, med mindre Iran går med på tolv betingelser som mer eller mindre innebærer full kapitulasjon. I et tisiders rundskriv har det amerikanske utenriksdepartementets Office of Foreign Assets Control offentliggjort en liste over regler for det nye sanksjonsregimet. De såkalt sekundære sanksjonene, som ble opphevet med atomavtalen, vil bli gjeninnført innen 90 dager (det vil si 6. august) for bilindustrien og 180 dager (4. november) for oljesektoren. Selskaper som nekter å følge de nye reglene kan, på Trumps befaling, havne på en liste over bedrifter (Specially Designated Nationals List) og få sine verdier frosset, og amerikanske foretak og borgere kan få forbud mot å handle med dem.
Rådgivernes advarsel
På toppmøtet i Sofia 16. og 17. mai 2018 var alle de europeiske lederne enige om å bevare avtalen – et fromt ønske – men de nevnte ikke engang muligheten for å ta saken inn for WTO. Det eneste konkrete som ble tatt opp var en blokkeringslov fra 1996 som skal nøytralisere den ekstraterritoriale anvendelsen av amerikanske sanksjoner. Frankrikes næringsminister Bruno Le Maire foreslo 11. mai uavhengige finansieringsordninger for investeringer i Iran, og at EU skal betale erstatninger til selskaper som rammes av USAs sekundære sanksjon. Men ingenting tilsier at hans kolleger i EU vil la seg overbevise, så lenge slike ordninger ikke kan veie opp for trusselen om å bli utestengt fra det amerikanske markedet.
Siden han ble valgt har Trump fjernet seg stadig mer fra Europa. Hans affinitet for autoritære regimer og tilslutning til Israels og golflandenes standpunkter i alt som gjelder Iran, innvarsler en større konfrontasjon med hans europeiske allierte.
Historien viser at en egenrådig utenrikspolitikk er risikabelt for USAs interesser. For litt over tjue år siden, i 1997, advarte de tre tidligere presidentrådgiverne Zbigniew Brzezinski, Brent Scowcroft og Richard Murphy: «USAs unilaterale sanksjoner mot Iran har vært ineffektive, og forsøket på å tvinge andre til å følge USAs spor har vært et feiltak. Ekstraterritoriale skremsler har skapt unødvendig friksjon mellom USA og landets hovedallierte og truet den internasjonale frihandelsordenen som USA har fremmet i så mange tiår.»6 Zbigniew Brzezinski, Brent Scowcroft og Richard Murphy, «Differentiated containment», Foreign Affairs, New York, mai-juni 1997.
Oversatt av redaksjonen
Ibrahim Warde er førsteamanuensis ved Fletcher School of Law and Diplomacy (Medford, Massachusetts).
- 1Alexandra Berzon, «Donald Trump’s business plan left a trail of unpaid bills», The Wall Street Journal, New York, 9. juni 2016.
- 2Richard Cohen, «Why Trump’s handling of a Deutsche Bank loan is so foreboding», The Washington Post, 19. juli 2017.
- 3Norges eksport økte fra 64 millioner til 149 millioner kroner.
- 4Se «L’internationalisation de la compliance à l’américaine», Audit, risques et contrôle, nr. 004, Paris, fjerde kvartal 2015.
- 5Se «USAs makt over bankene» og Jean-Michel Quatrepoint, «Lex Americana», Le Monde diplomatique, juli 2014 og januar 2017.
- 6Zbigniew Brzezinski, Brent Scowcroft og Richard Murphy, «Differentiated containment», Foreign Affairs, New York, mai-juni 1997.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
