Etter at Donald Trump ble valgt til president skulle man tro at amerikanerne ville være mer forsiktige med å hevde at de har et unikt politisk system. På ingen måte. Retorikken om den amerikanske eksepsjonalismen har bare skiftet form: Nå hevdes det at kontrollmekanismene i grunnloven, de såkalte checks and balances utformet for 230 år siden, sammen med det mektige sikkerhetsbyråkratiet gir et unikt vern mot autoritære fristelser. Man tror altså at CIA, FBI og NSA vil fungere som rekkverk mot Trumps potensielle overtramp.
Byråkratiet var ikke del av grunnlovsfedrenes prosjekt. Da Thomas Jefferson ble valgt til president i 1801 besto administrasjonen av 132 byråkrater og Det hvite hus hadde bare én ansatt: Jeffersons personlige sekretær. George Washington og de andre grunnlovsfedrene hadde ikke forutsett at det ville vokse fram politiske partier. Jeffersons demokratisk-republikanske parti kom først i 1791, fire år etter at grunnloven ble skrevet. I den politiske orden som gradvis oppsto, var det i kongressmedlemmenes interesse at en fra deres leir ble president. Grunnlovens eneste mekanisme mot eventuelle misgjerninger fra presidenten var riksrett, impeachment, som gir den lovgivende makt mulighet til å avsette et regjeringsmedlem. Mekanismen viste seg å være dårlig egnet til å straffe forbrytelser og lovbrudd begått av presidentens venner og allierte.
Tveegget sverd
På slutten av 1800-tallet fant man en løsning for å bøte på denne mangelen: spesialanklagere eller uavhengige anklagere, som overtar for justisdepartementet når mistanker om at interessekonflikter kan forstyrre etterforskning av folk i regjeringsapparatet.
Den første spesialanklageren, John B. Henderson, ble oppnevnt i 1875 for å etterforske Whiskey Ring-skandalen, hvor whiskyprodusenter, byråkrater i finansdepartementet og politikere underslo offentlige midler. Vi kan også nevne William Cook som i 1881 gransket korrupsjon i postvesenet, Atlee Pomerene og Owen Roberts som i 1924 etterforsket bestikkelser i forbindelse med tildelingen av oljekonsesjoner, og Archibald Cox som ble oppnevnt i 1973 for å granske Watergate-skandalen om president Richard Nixons spionering på politiske motstandere. Nixon sparket Cox i oktober samme år. Den siste riksanklageren så langt, Robert Mueller, ble oppnevnt i mai i fjor for å etterforske mistanker om en konspirasjon mellom Trumps valgkampteam og den russiske regjeringen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Med programmet overvåket CIA 7200 personer som drev med fullt lovlige aktiviteter.
Spesialanklagere er ikke en spesielt god løsning. De blir ikke automatisk oppnevnt, dermed er det i praksis opp til justisministeren å gjøre det. Det finnes heller ingen konstitusjonelle hindringer mot å sparke dem.
Administrativ uavhengighet er dessuten et tveegget sverd. Det er nødvendig for spesialanklagerne, men også godt likt av sikkerhetsbyråkratene som de siste årene har presset på for stadig mer autonomi. Tradisjonelt har de motsatt seg presidentbeslutninger på passivt vis, for eksempel med taktisk somling. Men nylig har de begynt å vise sin misnøye åpenlyst med offentlig kritikk og lekkasjer til pressen.
Din fiendes fiende
Da James Comey styrte FBI nølte han ikke med å hevde at Trump hadde bedt ham stanse etterforskningen av den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn, som var anklaget for å ha løyet om sine forbindelser til Russland. Philip Mudd, som har jobbet høyt oppe i både FBI og CIA, forsvarer sin tidligere sjefs forsøk på å kontrollere Trump: «FBI-folkene er sinte», advarte han presidenten på CNN 3. februar. «De kommer til å si til deg at hvis du tror du kan dytte oss unna med å true direktøren, bør du tenke deg om. Du har vært der i 13 måneder, vi har vært her siden 1908. Jeg vet hvordan dette spillet vil utspille seg, og vi vil vinne.»
«Det er ikke en god idé å fornærme John Brennan», tvitret Obamas tidligere FN-ambassadør Samantha Power 17. mars i et forsvar av den tidligere CIA-direktørens (2013–2017) radbrekking av Trump. For som demokratenes leder i Senatet, Chuch Schumer, sier: «Folkene i etterretningstjenestene har uendelig mange måter å hevne seg på.»1 «The Rachel Maddow Show», MSNBC, 4. januar 2017.Disse holdningene er lite gjennomtenkte. Grunnloven etablerer riktignok institusjoner for å hindre ukloke beslutninger fra folkevalgte, men sikkerhetsbyråkratiet er ikke en av dem. Snarere tvert imot. Borgerne stoler på etterretningstjenestene, nettopp fordi de skal stå til ansvar overfor de folkevalgte. Forsvinner denne forbindelsen til velgerne, fordufter byråenes konstitusjonelle legitimitet.
Mange amerikanere hater Trump. Men i politikken er din fiendes fiende ikke alltid din venn. Man må nærmest bevisst fortrenge USAs nyere historie for å se etterretningstjenestene som et forsvarsverk for politisk frihet og borgerrettigheter. Det ble tydelig dokumentert da Church-kommisjonen, oppkalt etter den demokratiske senatoren Frank Church fra Idaho, offentliggjorde sin rapport om de hemmelige tjenestene i 1976.2 «Final Report of the Senate Select Committee to Study Governmental Operations with Respect to Intelligence Activities», bind 2, 1976.
«Hva er NSA?»
Rapporten viser hvordan byråene skjulte sine ugjerninger bak hollywoodaktige kodenavn. Det var ikke engangsforeteelser fra cowboyer som handlet på egen hånd, men nøye gjennomtenkte operasjoner utarbeidet av etterretningsledere av samme art som så mange amerikanere i dag setter sin lit til. I flere tiår brukte disse tjenestene, ifølge statsviteren Loch K. Johnson, «sine lyssky metoder mot de samme folkene som de ble opprettet for å beskytte».3 Loch K. Johnson, Spy Watching: Intelligence Accountability in the United States, Oxford University Press, 2018. De hemmelige programmene Church-rapporten brakte fram i dagslys viser hvor lett overivrige agenter som handler i det skjulte, gradvis kan endre balansen mellom frihet og sikkerhet.
På 1960- og 1970-tallet lanserte FBI programmet Cointelpro for å avsløre og forstyrre antatt subversive organisasjoner og enkeltindivider – for eksempel motstandere av Vietnam-krigen eller borgerrettsforkjempere. FBI fikk regelmessig hjelp fra skattevesenet. De infiltrerte religiøse organisasjoner, universiteter og en rekke medier. De forsøkte å oppildne til vold mellom afroamerikanske grupper og diskreditere lederne ved å sende hundrevis av anonyme brev – et av dem ble sendt til Martin Luther King i et forsøk på å få ham til å begå selvmord. Alt var ulovlig. Det finnes ingen bevis for at programmet ble godkjent utenfor FBI og selv byråets nestleder sverget at han ikke kjente til det.
I det omfattende innenriks spionprogrammet Chaos mellom 1967 og 1973 angrep også CIA fredsbevegelsen. Med programmet overvåket byrået over hundre organisasjoner og 7200 personer som drev med fullt lovlige aktiviteter i USA. I forbindelse med operasjonen HTLingual åpnet og leste CIA hvert år fullstendig ulovlig flere tusen internasjonale brev sendt eller mottatt av amerikanske borgere. Operasjonen startet i 1952 og varte i tjue år. Ingen i Kongressens kontrollkomité hadde hørt om den. På begynnelsen av 1970-tallet løy direktørene i CIA og FBI til president Nixon da de sverget at HTLingual var stanset.
I programmet Shamrock, startet like etter andre verdenskrig, samlet NSA ulovlig inn kopier av flere millioner telegrammer amerikanske borgere sendte til eller mottok fra utlandet. Ifølge Church-kommisjonen var det «sannsynligvis det største programmet for å snappe opp kommunikasjon som har rammet amerikanere». Men det var tvilsomt om noen president noensinne hadde godkjent det eller i det hele tatt kjente til det. Nixon viste knapt nok at NSA eksisterte. I en samtale i Det ovale kontor 16. mai 1973 bemerket advokaten hans bekymret at hvis han godkjente Huston-planen – en fellesoperasjon mellom CIA, FBI og NSA mot venstreradikale – fikk han NSA til ulovlig å gå løs på amerikanske borgere. Nixon svarte: «Hva er NSA? Hva slags aksjoner utfører de?»
Veik vaktbikkje
Disse illgjerningene ligger flere tiår tilbake i tid og mange tror at det ikke vil skje igjen fordi rettsvesenet og Kongressen passer mye bedre på. Optimismen er ubegrunnet.
Domstolene griper av og til inn. For eksempel i mai 2015 da en føderal ankedomstol fastslo at NSAs massetelefonavlytting, som Edward Snowden hadde avslørt, var ulovlig. Men i de fleste tilfellene avviser domstolene sakene mot sikkerhetsprogrammene uten å gå inn på de fundamentale spørsmålene, fordi de mener det ligger utenfor deres kompetanse.
Det har Khalid el-Masri fått erfare. Den tyske statsborgeren ble forvekslet med en antatt Al-Qaida-leder og bortført av CIA i Makedonia i 2004. Han ble brakt til Afghanistan i byråets «hemmelige flyvninger», fengslet og torturert i flere måneder. Da han endelig ble løslatt, gikk han til sak i USA, men domstolen avviste saken fordi en eventuell dom kunne avsløre statshemmeligheter.
Granskningen av CIAs gigantiske fengslings- og avhørsprogram viste hvor illusorisk Kongressens påståtte nye strenghet er. Den 6000 sider lange rapporten etterretningskomiteen i Representantenes hus offentliggjorde i 2014 slo fast at CIA systematisk hadde villedet Kongressen og Det hvite hus om omfanget og alvorsgraden i de «avanserte forhørsteknikkene» de brukte mot fangene.4 «Study on CIA Detention and Interrogation Program» (2014), Senate Select Committee on Intelligence, www.feinstein.senate.gov. Men rapporten drøftet ikke om teknikkene var lovlige og kom heller ikke med noen anbefalinger om reform for å hindre at det skulle gjenta seg. En fotnote avslørte dessuten at komiteen hadde blitt nektet adgang til 9400 dokumenter som var relevant for granskningen. Komiteen hadde også henvendt seg til Obama tre ganger for å få tilgang. Ingen av henvendelsene ble besvart og komiteen valgte da å gi opp kravet. Og dette er Kongressens tøffeste vaktbikkje.
Dette er altså sikkerhetstjenestene som i dag hylles som forsvarerne av det amerikanske demokratiet. Hvordan kan noen oppriktig tro at de, med en potensiell nasjonal sikkerhetskrise som argument, ikke vil finne tilbake til gamle vaner?
Det er ikke etterretningstjenestenes oppgave å kontrollere presidentbeslutninger. Snarere er det presidentens jobb å kontrollere deres. Så når Trump anklager FBI for ikke å ha forhindret skoleskytingen i Parkland i Florida hvor 17 personer mistet livet i februar, er det på sin plass å spørre hvorfor presidenten selv ikke har gjort noe med det. FBI er tross alt underlagt justisdepartementet og arbeider for ham. Som Comey selv sa: «Vi er alle i siste instans underlagt regjeringen og presidenten». Hvis byråkrater tilsidesetter velgerne, undergraver de det demokratiet de skal beskytte.
Oversatt av redaksjonen
Michael J. Glennon er professor ved Fletcher School of Law and Diplomacy, Tufts University, Medford (Massachusetts).
- 1«The Rachel Maddow Show», MSNBC, 4. januar 2017.
- 2
- 3Loch K. Johnson, Spy Watching: Intelligence Accountability in the United States, Oxford University Press, 2018.
- 4«Study on CIA Detention and Interrogation Program» (2014), Senate Select Committee on Intelligence, www.feinstein.senate.gov.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
