Boksing som terapi

Liverpoolmannen Billy Moore (Joe Cole) hadde et alvorlig narkotikaproblem, og ble etter en razzia satt i fengsel i Bangkok. Han skrev bok om sine opplevelser, og her er filmen. Selv uten å vite om det, vil enhver kinogjenger med litt erfaring kunne tenke seg at dette er basert på en sann historie eller flere, og at det handler «om overlevelse», om tilpasningsdyktighet og viljestyrke. Det er strengt tatt ingen skjellsettende innsikt at selvoppholdelsesdriften er sterk, at man vokser med utfordringene. Nød lærer naken kvinne å spinne og lignende ordtak har informert oss om det. A Prayer Before Dawn er sånn sett forutsigbar, men bør det brukes mot den? Neppe. Film er nå engang ikke avgrenset til å tjene som referat eller polemikk – selv om resymeet er fengslende nok, og forholdene i fengselet noe thailandske myndigheter burde skjemmes over. Å neglisjere filmens mer kvalitative aspekter, det vi kaller opplevelsen, ville være en tjenesteforsømmelse her, for Moores fortelling er så drøy at den hører til blant de fenomen man nesten må se for å tro på.