Kort fortalt går den ut på at Barack Obama begikk en tragisk feil da han 31. august 2013 bestemte seg for å ikke gå til aksjon mot den syriske hæren etter at den hadde angrepet en forstad til Damaskus med kjemiske våpen. Obamas feighet skal ha gjort at et regime som hadde massakrert deler av befolkningen sin, ble sittende.
I likhet med mange andre, hevder Frankrikes tidligere president François Hollande at det gjorde at «det syriske regimet ikke var det eneste som trodde at det kunne tillate seg hva som helst. Vladimir Putin forsto at han kunne annektere Krim og destabilisere Øst-Ukraina».1 «François Hollande: ‘Quel est cet allié turc qui frappe nos propres alliés?’», Le Monde, 12. mars 2018. Denne historiske rekonstruksjonen, med en obligatorisk henvisning til Winston Churchill (som forsto at Münchenavtalen ville bane vei for mer naziaggresjon), forhåndslegitimerer forkjøpskriger og fred-med-makt-politikk, spesielt overfor Russland.
Obama forsvarte seg med at han hadde lært av USAs militæreventyr i Afghanistan, Midtøsten og Libya, som ofte ble oppildnet av de amerikanske etterretningstjenestenes alarmistiske og løgnaktige analyser. Han visste hva det kostet å gjøre et lands troverdighet avhengig av gjentatte militæroperasjoner på fremmed jord. «Bør vi ikke avslutte de to krigene vi er involvert i, før vi kaster oss ut i en tredje?» undret også hans tidligere forsvarsminister Robert Gates i forbindelse med Syria.2 Sitert i Jeffrey Goldberg, «The Obama doctrine», The Atlantic, Boston, april 2016.
Noen av de mest iherdige fortalerne for slike militæroperasjoner – som New York Times og de mange europeiske avisene som kopierer dens ledere og kommentarer – kritiserer paradoksalt nok amerikanske presidenter for å opptre egenrådig og insisterer på at de må respektere maktfordelingsprinsippet og følge lover og regler. En vestlig bombing av Syria ville ikke vært et legitimt selvforsvar og kunne dermed bare skjedd med grønt lys fra FN. Bombingen hadde heller ikke støtte i vestlig opinion, eller i USAs kongress, eller hos USAs nærmeste allierte, Storbritannia, hvor Underhuset var imot.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det finnes også andre sammenligninger som er mer naturlige enn Churchill og Münchenavtalen: I 1991 tvang en internasjonal koalisjon med en FN-resolusjon i ryggen den irakiske hæren ut av Kuwait. Så snart målet var nådd, anklaget de nykonservative USAs daværende president, George H. Bush, for å ikke ha tatt skrittet fullt ut og fjernet Saddam Hussein. I over ti år gjentok de til det kjedsommelige at så å si alle problemene i Midtøsten skyldtes denne unnlatelsessynden.
I 2003 fikk de til slutt ønsket sitt oppfylt med en reinkarnert Churchill og et okkupert Irak. Saddam ble hengt, og siden har jo Midtøsten vært et paradis på jord.
Oversatt av redaksjonen.
- 1«François Hollande: ‘Quel est cet allié turc qui frappe nos propres alliés?’», Le Monde, 12. mars 2018.
- 2Sitert i Jeffrey Goldberg, «The Obama doctrine», The Atlantic, Boston, april 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal