Håpets plakater

Femtiårsjubileet for mai 68 kastet et nytt lys over den politiske kraften til silketrykkplakatene. De kunne lages raskt og enkelt, slik studentene gjorde på okkuperte École Nationale Supérieure des Beaux-Arts i Paris. Plakatene som ble hengt opp i gatene, veivet i lufta og trykket på flyveblader hentet estetikken sin fra det grafiske uttrykket til tresnittet, med kontraster mellom svart og hvitt eller tette fargeflater, en enkel og brutal strek, og spill mellom motiv og bakgrunn. Dette politiske billeduniverset er mer eller mindre glemt i dag, men dukker iblant opp på postkort, i logoer og reklamer. Det har imidlertid en lang historie som strekker seg fra Hans Holbein og Jacques Callot til Francisco Goya og Gustave Courbet, og spredte seg spesielt på slutten av 1800-tallet sammen med de ulike delene av arbeiderbevegelsen.

L’Argent og La Charge fra Félix Vallottons maktkritiske serie Intimités (1897–1898).

Anarkisten, tegneren, grafikeren og plakatillustratøren Théophile Alexander Steinlen (1859-1923) var med på å opprette en egen avdeling for avistegnerne i fagforeningen CGT. Han var også knyttet til revyscenen Chat noir og fast bidragsyter til tidsskriftene La Revue blanche, L'Assiette au beurre og La Feuille, det siste grunnlagt av anarkisten og eventyreren Zo d'Axa. Han illustrerte flere diktsamlinger av Jehan-Rictus, blant annet Les Soliloques du Pauvre («Den fattiges monologer», 1896), og kabaretsangeren Aristide Bruants sangbok Dans la rue («På gata», 1889). (…)