Skjær i merdene

Like før hun gikk av som president i Chile, opprettet sosialisten Michelle Bachelet nasjonalparken Kaweskar. Det ble landets største nasjonalpark på 280 000 km2 fordelt på øyområdet sørvest i Patagonia, men bare det som ligger over havet er vernet, ikke det sårbare marine økosystemet. For Bachelet ville ikke hindre lakseoppdretten i å ekspandere her.

Laks var en gang en delikatesse for sjeldne anledninger, men er nå blitt hverdagsmat. I verdenshandelen med sjømat, anslått til over 1300 milliarder kroner, er det bare tunfisk som slår laks og ørret i verdi og omsatt vekt. Oppdrettsindustrien produserte 2,25 millioner tonn atlanterhavslaks (salmo salar) i 2016, mot bare 300 000 i 1993.¹ Oppdrettslaks var i fjor Chiles nest største eksportartikkel (33 milliarder kroner i inntekter) etter kobber.²

Militærdiktaturet introduserte oppdrettslaksen i Chile, som har store klimatiske og geologiske likheter med oppdrettspioneren Norge, på 1980-tallet. Siden har merdene spredt seg til stadig flere fiordos i Sør-Stillehavet. Chile produserer i dag 23,6 prosent av laksen som spises i verden. To tredjedeler blir eksportert, hovedsakelig til USA, Japan og Brasil. Fram til januar i år har fiske- og havbruksmyndigheten Sernapesca utdelt 539 konsesjoner i region X i Los Lagos, 635 i region XI i Aysén og 126 i Region XII i Magallanes.

Skjørt økosystem

De som først og fremst påvirkes av den nye nasjonalparken er kaweskarene, etterkommere av innfødte nomader som inntil de ble bofaste på midten av 1900-tallet, reiste på kryss og tvers av Patagonia i kano. Fire av de tolv kaweskar-samfunnene staten har anerkjent (siden 1993) gikk i høringene imot nasjonalparken, fordi de var kritiske til den foreslåtte «flerbrukssonen langs kysten»: «Havet er en integrert del av vår kosmogoni», forklarer Leticia Caro, talsperson for de protesterende kaweskarene. «Det er vår plikt å ta vare på det marine miljøet. Denne parken stjeler navnet ‘kaweskar’ og gir sjøen til lakseindustrien.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Faren hennes, Reinaldo Caro, en fisker i 70-årene, forteller at fangsten blir stadig dårligere: «Vi bruker nå en hel dag på å fiske det vi tidligere fanget på halvannen time.» Oppdrettsnæringen har skylden, mener han: «Der det er salmoneras, er havet dødt. Avfallet fra oppdrettsanleggene legger seg på havbunnen. I denne delen av verden som var så ren! Nå er det bare laksen deres her. Det verste er at hvis vi fanger rømt laks og selger den, får vi bøter: Laksen er selskapenes eiendom.»

Flere organisasjoner i Santiago sier det samme: «Økonomisk vekst er det eneste som teller for oppdrettsnæringen. Ingen spør seg om økosystemet tåler det», sier Liesbeth van der Meer, nestleder i havvernsorganisasjonen Oceana Chile. «I Magallanes finnes det hvaler og pingviner», forteller Estefania Gonzalez fra Greenpeace Chile. «Vi har regnet ut at fjordene trenger tretti år for å fornye seg. Hvorfor legge en forurensende industri i et så skjørt økosystem?»

Stadig magrere fangst

I april vant kaweskar-opprørerne en første seier: Til oppdrettsindustriens store forargelse fikk de definert nasjonalparkens kystområder som urfolksområde i tråd med en lov fra 2008 kalt Lafkenche-loven. Det kan ta flere år før statusen blir endelig formalisert av alle de nødvendige myndighetene. Imens er 80 prosent av konsesjonssøknadene for oppdrett i region XII frosset.

Jeg møter Óscar Garay på kontoret hans i Puerto Natales, tre timers kjøring fra Punta Arenas gjennom pampaen. Eieren av Salmones Magallanes er også nestleder i Salmonicultores Magallanes som representerer alle oppdretterne i region XII. «Jeg er ikke blind. Fiskeoppdrett påvirker miljøet», innrømmer han, før han relativiserer miljøskadene: «All menneskelig aktivitet påvirker miljøet, selv det å fly. Spørsmålet er hvilken påvirkning og hvordan man kan redusere den?»

Hva med kystfiskernes stadig magrere fangster? «Det er det samme overalt i verden, selv der hvor det ikke finnes lakseoppdrett. Oppdrett gjør snarere at vi kan unngå intensivt fiske som tømmer havene.» Og kysten som er utelatt fra den nye nasjonalparken og kaweskarenes forsøk på å redde den med Lafkenche-loven? «En håndfull kaweskarer krever rett til kysten. Andre har ingen problemer med parken. De innfødte har selvsagt rettigheter, men Lafkenche-loven er for vag. Hvem som helst kan kreve eksklusiv bruksrett til havet, fordi forfedrene deres engang skal ha bodd her. Jeg håper president Piñera vil forbedre loven».

Sebastián Piñera, den konservative milliardæren som i år ble gjenvalgt etter å ha vært president fra 2006 til 2010, lovet 7. september i fjor «å perfeksjonere loven for å beskytte urfolksområder uten å forhindre økonomisk aktivitet».

Nærhet mellom politikk og næring

«I Chile blir havbruksnæringen sett som et forbilde, fordi staten i liten grad blander seg inn og lar selskapene regulere seg selv», sier Juan Carlos Cárdenas, veterinær og leder for havvernsorganisasjonen Centro Ecocéanos. Bare én av ti konsesjonssøknader blir underlagt en miljøutredning (EIA). I de andre søknadene nøyer myndighetene seg med en «miljøpåvirkningserklæring» (DIA) fra oppdretteren selv.

«De høye sfærene i staten står i ledtog med oppdrettsindustrien», sier Cárdenas. Han forteller at tidligere næringsminister Jorge Rodríguez Grossi (august 2017-mai 2018) fra 2012 til 2015 var direktør for et av Chiles største oppdrettsselskaper, Austalis Seafoods. Tidligere statssekretær for fiske, Felipe Sandoval Precht, var fra 2014 til 2017 leder for SalmonChile, som representerer nesten alle lakseprodusentene.

Tette bånd mellom politikken og oppdrettsnæringen er ikke særegen for Chile: I Norge er statsminister Erna Solbergs søster konserndirektør for oppdrett i Marine Harvest. Denne nærheten gir argumenter til de som mener myndighetene ikke har lært av de mange helse- og miljøproblemene i oppdrettsanleggene.

Oppdrett eller oppvarming

I 2007 herjet infeksiøs lakseanemi (ILA) langs den chilenske kysten og produksjonen ble nærmest halvert. ILA-viruset spredte seg raskt fordi det var kort avstand mellom oppdrettsanlegg og regelverket var mangelfullt.

Våren 2016 forgiftet et utbrudd av giftige chattonella-alger laksen i merdene rundt øya Chiloé. De kriserammede oppdretterne ba om hjelp: «Mengden død fisk er større enn den logistiske kapasiteten», skrev Sandoval Precht i et brev til myndighetene 3. mars 2016.³ Uten den minste konsekvensutredning godkjente Sernapesca dagen etter «å bruke unntakstiltak som følge av force majeure». Mellom 11. og 25. mars dumpet marinen 9000 tonn råtnende laks utenfor øya. Dermed oppsto det et nytt algeutbrudd, av typen alexandrium catenella, som farget havet rødt og desimerte faunaen i området. All sjømat herfra ble uegnet som menneskeføde. Krisen blåste liv i spenningen mellom oppdrettsindustrien og kystfiskerne på øya, som allerede hadde kommet til overflaten i februar 2013, da en ny lov ga store fordeler til de sju familiene som eier 80 prosent av fiskeri- og havbruksnæringen i Chile.

«Myndighetene tilbød hver fisker 100 000 pesos [1263 kroner] for tapene sine. Da satte vi opp barrikadene», forteller Marcela Ramos. Læreren i sekstiårene er blitt en frontfigur for protestene på Chiloé: «Vi blokkerte veiene og ferjene i 18 dager. Vi ville at de skulle anerkjenne at lakseindustrien hadde skylden, og at den skulle betale for skadene.»

Øya var avskåret fra omverdenen fra 2. til 19. mai. «Regjeringen ville ha slutt på protestene før 21. mai, høytidsdagen når Chile feirer marinen», forklarer Adriana Ampuero fra Chiloés selvstendighetsbevegelse og koordinator for venstrepartiet Frente Amplio. «De måtte gå med på kompensasjon, men ingenting ble gjort for å hindre at det skjer igjen.»

Demonstrantene på Chiloé er overbevist om at råtten laks dumpet i sjøen skapte algeutbruddet. Oppdrettstilhengerne trekker på sin side fram gamle hendelser for å tilbakevise ethvert årsaksforhold: Forfatteren Francisco Coloane fra Chiloé skrev om fenomenet i romanen Golfo de Penas (1945) og Garay nevner en bosetning i Magellanstredet som døde ut på 1500-tallet: «Tragedien i Port Famine skal ha skyldtes et algeutbrudd. Fantes det lakseoppdrett på den tiden?» Underdirektør i oppdrettsavdelingen til Sernapesca i Valparaiso, Alicia Gallardo, går enda lenger: «Miljødomstolen har slått fast at det ikke finnes noen beviselig sammenheng mellom oppdrett og algeoppblomstring.⁴ Forklaringen ligger nok i global oppvarming.»

«Global oppvarming har ingenting med dette algeutbruddet å gjøre», svarer den pensjonerte marinbiologen Tarsicio Antezana som tidligere underviste på Scripps Institution of Oceanography i San Diego (California), men nå bor på Chiloé. «Ammonium gir vekstvilkår for slike fenomen. Og råtnende organisk materie – laksekadavrene – avgir ammonium. Sernapesca er underlagt næringsdepartementet: Hva prioriterer departementet? Miljø eller økonomisk vekst?»

Grunnlovsstridig forslag

Med 5000-6000 chilenere direkte sysselsatt i laksenæringen, og dobbelt så mange indirekte, snakker myndighetene ofte om hvor viktige disse arbeidsplassene er. Men det er usikre og underbetalte jobber, innvender Gustavo Cortez, som jobber på det norskeide foredlingsanlegget Marine Farms og leder laksearbeidernes fagforening på øya:

«Ti timer om dagen for 400 000 pesos [5050 kroner] i måneden. Mange må jobbe overtid for å få endene til å møtes. Algeoppblomstringen og ILA-epidemien i 2007 skapte en enorm krise: 80-90 prosent av arbeiderne ble arbeidsledige. Vi måtte mobilisere for å få erstatning fra staten. Chile er et ekstremt nyliberalt land. Det verste er at oppdrettseierne hadde et godt år til tross for krisen», tordner Cortez.

Lakseprisen gikk fra 49 kroner kiloet i mars 2016 til 60 i april, så 75 kroner i september.⁵ «Slik fungerer tilbud og etterspørsel», sier Garay til næringens forsvar. «Hvis tilbudet synker mens etterspørselen er den samme, da stiger prisene. Det samme skjedde under ILA-epidemien i 2007.»

For å bekjempe sykdommene bruker de chilenske oppdretterne store mengder antibiotika: fem til sju hundre ganger mer enn i Norge. «80 prosent av all antibiotika Chile importerer går til oppdrettsindustrien», sier Liesbeth van der Meer fra Oceana Chile. Nå krever Sernapesca at bruken reduseres på grunn av faren for resistente bakterier, som Verdens helseorganisasjon (WTO) ser som en av de største truslene mot menneskeheten.

Den chilenske regjeringen innrømmer det motvillig: Oppdretten har nådd sin grense i regionene X (Los Lagos) og XI (Aysén). «Det vil ikke bli gitt nye konsesjoner i regionene X og XI», sier Gallardo. «På grunn av miljøsituasjonen og for en bærekraftig utvikling av næringen, er vi i en prosess med å flytte oppdrettsanleggene.» Oppdretterne skjeler nå til region XII, Los Magallanes: «Her finnes det 52 000 kilometer med kystlinje», sier Garay. «Det er mer enn region X og XI til sammen.»

Tidligere lederskikkelse i studentopprøret i 2011, Frente Amplio-representant Gabriel Boric, la i mai i fjor fram et forslag for parlamentet om å stanse tildelingen av nye konsesjoner «inntil en vitenskapelig undersøkelse fastslår hva økosystemet tåler», forteller han. «Forslaget mitt ble avvist som grunnlovsstridig: De vil ikke at vi blander oss inn i økonomien.»

Når jeg spør Garay om sin iherdige, unge motstander, sukker han: «Problemet med representant Boric er at han ikke liker kapitalismen.»

Oversatt av redaksjonen

Cédric Gouverneur er journalist, i Chile for Le Monde diplomatique.

1
«The State of World Fisheries and Aquaculture», FNs organisasjon for ernæring og landbruk, Roma, 2016.
2
Chiles sentralbank; nyhetsbrev fra nettstedet Aqua.cl.
3
Gjengitt i «Reporte crisis social ambiental en Chiloé. Resumen ejecutivo», Greenpeace Chili, Santiago, september 2016.
4
Miljødomstolen i Valdivia, 29. desember 2017. «Rechazan demanda ambiental por vertimiento de salmones muertos en Chiloé», Tercer Tribunal Ambiental de Chile, 29. desember 2017, https://3ta.cl.
5
Kilde: IndexSalmon.com